Skábma

IMG_5457

God torsdag!

I et par dager har en frosthvit hovedstad ligget badet i sol. Du verden så deilig! For det har vært en våt og mørk måned. Er det flere enn meg som pleier henge med nebbet og bli litt tung i sessen i mørketida? Da skal jeg gi deg et lite tips. Om det virkelig funker, kan jeg ikke svare på før til våren. Men jeg har trua!

Først en gladnyhet! For noen dager siden fikk jeg godkjent medisinen Constella av Helfo. Jeg er så glad! Nå kan jeg enkelt få resept av legen, og jeg får medisinen refundert etter vanlige regler. Det var en fin julegave, det! Det har vært rene straffespark-konkurransen mellom meg/sykehus og Helfo. 1 – 0 til oss!

Du kan lese mer om min erfaring med Constella her og her.

Du kan lese mer om saksbehandling hos Helfo her og her og her.

Jeg fikk et ekstra brev fra Helfo i samme slengen. Det gjelder en annen medisin som vi også har søkt om godkjenning på. Jeg prøvde den for halvannet år siden, og den hadde god effekt. Men store bivirkninger gjorde at den raskt måtte seponeres. Jeg vil gi den en ny sjanse for å se om den kan komplettere Constella noe. Nå kjenner jeg jo til reaksjonene fra sist, så dersom de inntreffer nå også, slutter jeg. Så har jeg iallefall prøvd en gang til. Søknad ble sendt til Helfo i oktober. Nå har jeg fått brev om en saksbehandlingstid på 12 uker.

IMG_5484

IMG_5485

Så over til mørketids-tipset mitt!

I fjor begynte jeg å føre en «hva er fint med denne måneden» – kalender. Jeg var syk, og sommeren fløy forbi. Likevel, når den ene måneden avløste den andre, innså jeg at det hadde vært ting å glede seg over likevel. Så jeg bestemte meg for å notere ned disse tingene. Sånn at dersom neste sommer også ble slik, kunne jeg finne trøst i den lista. En slags kriseløsning på mobilen.

I juni skrev jeg stikkord som: Sol. Shorts. Jordbærboden på hjørnet. Is. Glade mennesker. Liv i parken. Fuglekvitter. Ligge i skyggen på veranda og lese bok. Frysepunktkald (!) Pepsi Max. Toppmotiverte folk på trening.

Jeg noterte også hva jeg forhåpentligvis kunne glede meg til i neste års juni. Som en slags kompensasjon og gulrot. Jeg skrev: Bade. Sole meg. Norwegian Wood. Konserter. St Hans-feiring. Gå rundt vannet. Finne på ting sammen med andre.

Det viktgste var å notere ned de tingene som jeg fant personlig glede i, og som jeg visste at jeg kunne gjennomføre. Ting som jeg var glad for, selv om jeg var dårlig. Jeg skrev ikke «topptur» i februar. Dels fordi jeg ikke er noen fjellgeit (og iallefall ikke med planker under beina!), men også fordi det ikke er særlig forenlig med fysikken min. Poenget er at det skal være gjennomførbart og oppnåelig. Og at det er mine personlige gleder.

Denne månedslista mi fortsatte jeg med et helt år. Og nå som mørketida har meldt sin ankomst, er jeg veldig glad for det! Jeg har alltid reagert negativt på mørket og vinteren. Jeg blir deppa, energiløs, sover dårlig og trives ikke spesielt godt. Typisk mørketid-respons for mange. Dette gjør at jeg hver høst gruer meg til denne tiden. Det er en erfaringsbasert frykt som er naturlig. Det er bare det at erfaringsbasert frykt i denne sammenhengen er helt formålsløst. Og bortkastet tid og energi. Forventer man at det blir kjipt, ja så blir det jo det? Mørketiden kan jeg ikke gjøre noe med. Ikke hvordan kroppen og hjernen regerer på den heller. Men frykten – den kan jeg heldigvis prøve å komme til livs. Ved å kikke på lista over hva jeg følte oppriktig glede over i fjor, ser jeg at jeg kan ha mye fint i vente i mørketida allikevel.

So far – so good! Og jeg har ført opp et par ekstra punkter på tampen av denne novemberen:

Pepperkakekrydder i havregrøten.

Pus har glitter på snuten…

Ønsker alle ei riktig fin første advents-helg!

IMG_5482

Reklamer

Klorer meg fast

IMG_6069

Denne uken har jeg og mamma vært på ferie i vakre Praha. Det ble noen flotte fridager, og jeg virkelig koser meg her jeg sitter og mimrer og tygger drøv..! Blant mye fliring og pleie for sjela, var det spesielt en opplevelse som ga meg noe ekstra å tenke på.

IMG_5978

IMG_4942

IMG_4929
Sjølfi!
IMG_5988
Stødig kartleser!

Vi bodde flott midt i hjertet av Praha – i gamlebyen – lett tilgjengelig til alt. Dagene fylte vi med en fin blanding av kultur, severdigheter, nydelig mat, gode samtaler, byliv, høyhalset oi!`ing over overdådig arkitektur – og milevis med vandring.

IMG_4885

IMG_4941

Det var utrolig kjekt med den kontinuerlige blodsukkermåleren! I og med at kosthold og aktivitetsnivå blir noe annerledes på ferie, svinger insulinbehovet. Med den nye, rosa dingsen ble ting mye lettere. Ikke noe perfekt blodsukker å snakke om, men definitivt mindre utfordrende enn før. Gull!

IMG_4940
Det må alltid med hjem en bygave til Pus!

IMG_4927

Det var så kjekt å komme seg litt vekk fra alt. For hver dag som gikk, kjente jeg at energien tok seg gradvis til. Bekymringene ble vel aldri helt borte, men de måtte pent ta til takke med andreplassen. For på førsteplassen lå gleden over å bare være til. Det er så vakkert der, jeg blir aldri lei av å se. Folkene er vennlige, og bortsett fra de mest besøkte severdighetene er det et veldig fredelig og avstressende sted. Til og med for ei sliten sjel.

IMG_4944

IMG_4918

Obligatorisk er jo Karlsbroen. Ifølge overtroen bringer spesielt statuen av helgenen Jan av Nepomuk lykke. Den har blitt pusset og blankpolert av tusenvis av mennesker som har berørt den i århundrer. Ved å legge en hånd på hvert punkt, skal man bringes hell og lykke, og man skal kunne ønske seg noe.
Mens jeg la hendene mine på den, lukket jeg øynene mens jeg konsentrerte meg om hvilket liv jeg skulle ønske meg. Noe forundret, måtte jeg erkjenne at jeg faktisk ikke ønsker meg noe annet liv i det hele tatt. Selvfølgelig er det mange ting man skulle ønske var annerledes. Men jeg kjente på at styrke er det jeg ønsker meg. Styrke til å fikse det livet jeg har fått utdelt. Styrke og indre ro til å gjøre det beste ut av tingene som de er.

IMG_4930

IMG_6014

Fornøyde trasket vi videre i høstsolen, mamma og jeg, takknemlige og fortauscafè-tørste begge to  🙂

IMG_4902
Denne gangen var statsoperaen dessverre stengt, men kammerkonsert fikk vi med oss!
IMG_4964
Takk for så fin ferie, mamma!

483083_10151302246791031_519700605_n

Gleder meg til neste gang!

I mørket er alle katter grå

IMG_4722

Noen dager hjelper verken neglelakk, pumpende musikk eller polert inspirasjon fra Instagram. Noen dager er det bare sånn. Det er gjerne da han plutselig dukker opp. B-akutten.

Det går en fascinerende personlighet rundt, her jeg bor. Mannen er både furet og værbitt etter et langt og innholdsrikt liv. Han er – ironisk nok – lett gjenkjennelig: Alltid iført kamuflasjeklær. Og hatt. Fullbesatt av pins. Pins overalt! De representerer opplevelser han er stolt av. Steder han har besøkt. En slags CV over hans eventyrlige liv.

Under hatten gnistrer et par kloke øyne. Et smittende smil. Ofte serveres et hyggelig kompliment. En klem hvis du er heldig. Eller en armveivende hilsen dersom du er for langt unna.

Han er stadig ute og går. For å trimme reservedelene, eller riste av rusten, som han skøyeraktig pleier å si. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange operasjoner og avstivede ledd han har. I kaldeste vinterfrosten, eller i det varmeste solskinn, kan du se ham. Smertene gjør at han pleier ta seg et pit stop på benken i parken.

Denne mannen har alltid god tid. Og han har talegavene i orden. Faktisk trenger man ikke si så mye, for han forteller uansett. Har du lyst, kan han ta deg med til verdener som er helt på siden av det vi forholder oss til. Han har opplevd så mye. Mange ganger har jeg tenkt at han må være en superkatt. Smidig nok til å komme seg unna de mest halsbrekkende stunt, tross hårfine marginer. Og med langt flere liv enn de typiske 9.

Men selv om han styrer den verbale skuta, betyr ikke det at han ikke ser deg. For superkatter har godt syn. En sen ettermiddag her nylig, hastet jeg hjemover. Beina kunne ikke få meg raskt nok gjennom parken. Jeg var engstelig og redd. Jeg ville bare stenge verden ute. Orket ikke ta inn mer. Jeg trengte fred. Og jeg var ikke i modus for å møte noen kjente i det hele tatt.

Da var han der. Mannen på benken. Han tok av seg hatten i en ærbødig hilsen, som bare en ekte gentleman kan.

Han sa ingenting. Han bare viste med de hovne gikt-nevene sine hvor jeg skulle sette meg. Ved siden av ham. Jeg var innkalt til B-akutten for øyeblikkelig hjelp.

Han la en arm over skuldrene mine. Mens jeg ventet på å få høre en spennende historie, eller innledningen til en samtale om vær og vind, sa han:

«Legger du bort redselen, kan natten være vakker og fantastisk. Du ser ikke fargene, men du vet at de er der likevel. Hva ville vel Nordlyset vært uten mørket?»

Så der satt vi klare, B-akutten og jeg. Vi ventet på mørket. Så vi kunne snuse tryggheten inn.

IMG_4706

Reportasje om bloggens fødsel i KK

IMG_4675

 

 

God fredag, kjære leser!

I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.

Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.

Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.

Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:

 

Hopp, Silje, HOPP!

Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.

Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.

Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.

Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.

Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.

Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 
Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!

Christine – også kalt Otters

 

Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.

 

Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.

 

 

1620132_10152468759070170_922887795_n
Foto: Astrid Waller / All Over Press

Gaven

 

box2

 

Jeg lyttet til en guidet meditasjon her en natt jeg lå søvnløs.

Jeg satt på en hvitmalt benk i en vakker hage. Det var godt å sitte der. Jeg myste utover en turkisglitrende sjø, omgitt av vakre blomster og frodige trær. Jeg hørte bekken sildre i det fjerne, og fuglene kvitret melodiøst.

Jeg var nok ikke riktig så rolig innvendig som guiden formanende skulle ha det til, men jeg forestilte meg det så godt jeg kunne.

Jeg skulle møte meg selv der på benken. Hm. Det er jo litt spesielt – men sjit au, tenkte jeg. Oppgaven var å gi den andre «meg selv» noe. En gave. Hva som helst.

Bare tanken på dette var litt overveldende. Hva er det jeg ønsker meg aller mest? Som jeg kan gi til meg selv?

Umiddelbart tenkte jeg: Bedre helse. Opplagt. Hva viktigere finnes vel enn det? Sånn bortsett fra krig og fred og evig liv og sånn. Men disse greiene gjelder jo egentlig ikke meg som person, men mer for hele verden og alle jeg er glad i.

Dette skulle være en gave til meg. Bare meg.

Hm. Mulig det er realisten i meg som ikke lar meg gå helt av skaftet over slike muligheter. Jeg gjør helse-biten av livet mitt så godt jeg kan. Ingen andre kan gjøre den jobben. Tanken på at førsteønsket er en gave jeg aldri kan motta, var neppe målsetningen bak meditasjonen.

Å ønske seg bedre helse føltes dessuten ikke viktigst akkurat nå. Merkelig nok.

Jeg var innom mange scenarioer. Det er jo så mangt man kan ønske seg! Overskudd og krefter til å gjøre mer av det jeg vil. Mot til å ikke gi opp. Mindre dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Takknemlighet for det jeg mestrer. Parkere prestasjonskravene. Våge å drømme igjen. Kjenne mer glede.

Ei stund hadde jeg problemer med å beherske meg. For hva med lottogevinsten (før jeg kom på at jeg bør vel tippe først)? Huset med stor hage hvor Pus kan jakte mus og være lykkelig utendørs? Drømmemannen? Cuba-reisen? Gratis PT resten av livet? Eller hva med 1 tonn Quest-barer?

Jeg ble liggende å gruble. Jeg ville ha mest mulig ut av denne ene gaven jeg skulle gi til meg selv.

Jeg så den andre meg sitte sammen med den reelle meg, der på benken. Hun var lita. Hun hadde snekkerbukse med rosa genser nedi. Den ene selen var festet skjevt, men hun var for nysgjerrig og forventingsfull til å bry seg med det. Korte krøller rundt røde kinn. Et rampete smil med en manglende melketann. Hun var energisk og tillitsfull. En liten kropp med et stort ansvar.

Jeg visste hva jeg ville gi henne. Plutselig så jeg noe hun ville trenge.

Jeg ga henne tilgivelse. Til seg selv. Og til sin egen kropp. Og så lovet jeg henne at vi skal treffes oftere.