Eskapisme

Carpe diem. Grip dagen. Livet er nå.

 

Mindfulness my ass! Klisjèene kan være nokså seigfordøyelige når smertene er varige. Når tiden står helt stille. Når angsten tar balletak på deg. Nuet er liksom det aller siste stedet man ønsker å være når man ikke kan endre på tingenes tilstand.

 

Da jeg var lita, hang det et handlaget, forseggjort kort på kjøkkenet. Med gullstjerne-klistremerker og blomst. Det var et av mammas episke «ord for dagen». Dette ene skulle bli hengende i mange år.

 

Den hellige skrift lød: «Fattigdom er å ikke ha noe godt å tenke på».

 

Bakgrunnen for at denne livsvisdommen var hengt strategisk i synsvinkelen over spisebordet, var av langt mindre harmonisk karakter.

 

Jeg vil si at jeg ikke var et særlig bortskjemt barn. Jeg var flink til å hjelpe til, og jeg tok ansvar for greier. Jeg fikk ikke alt jeg pekte på. Jubelen var stor hver gang jeg fikk arve klær fra mine 2 kule og urbane kusiner på Lillestrøm.

 

Så skulle vi kjøpe vintersko. Jeg hadde allerede sett meg ut et par lekkerbiskener: Sirlig mønsterpregede oldemorstøvletter med høy snellehæl. Ufòrede selvfølgelig, og med avansert korsett-knyting oppover langs leggen. Disse ville endre livet mitt! Snertne som de var, kunne de brukes til både fest og hverdags. Det manglet ikke på argumenter for at dette var tidenes skoinvestering.

 

Moderen, langt ifra like entusiastisk som 10-åringen: «Enn disse da? Er ikke de litt mer praktiske?» Robuste, brede brygger. Flat såle, typ grov antiskli. Tjukk varmeisolasjon. Snørereimer som kvalifiserte til fortøyningsspleis.

 

Jammen mamma..! Jeg klasket demonstrativt neven i min egen panne. Jeg var rede for mitt livs første (og største?) opprør mot innkjøpsansvarlig. «Skjønner du ingenting?». Jeg fikk ikke øynene vekk fra disse juvelene som nærmest blendet meg. »ALLE de andre har sånne!». «Hvem da..?» lød det fra oven. «Veeel, de bare veit det ikke enda. Men de kommer til å gå i sånne, helt sant, alle sammen!»

 

Det var laber stemning i bilen på veien hjem. Vifta blåste varmluft så godt den kunne. I nysnøen blinket blå diamanter langs veikanten. Postens slitne sommerkassett med Reidar og Grøten og interrail og vaffelpresse messet i høyttalerne. Traktorskoa veide et tonn rundt hver fot. At de guddommelige oldemorstøvlettene ville gjøre meg til popstjerne – ja de kunne sågar være springbrettet til de store høyder i livet mitt – ble ikke tungt nok vektet under forhandlingene. Det ble derimot fornuften. Og til sist prisen.

 

Og slik ble kjøkkenveggen dekorert. Sitatet skulle nok funk69329a062e6e6b5cd5db447edf02bde0e både som økonomisk opplæring og en aldri så liten dose hverdagsrealisme.

 

For meg har mammas gullkorn blitt en mental strategi. Når øyeblikket, tiden og smertene ikke er til å holde ut, er det nødvendig for meg å leve i framtiden. Å ha noe godt å tenke på er rikdom for meg. Og en gylden fluktbillett fra carpe diem.

 

Reklamer

En liten pust i bakken

tekniskfeil

 

 

Hei kjære leser!
Pga helsemessige årsaker må jeg ta en bitteliten bloggpause. Jeg trodde at ei ferieuke på nyåret skulle gi meg overskudd til å fortsette som før, men nei. Nå sier kroppen stopp.

 

 

Det har vært en strevsom tid på sykehus, spesielt det siste halvåret. Også mentalt har det vært utfordrende. Og nå viser det seg at denne reisen skal fortsette litt til. Jeg skal utredes videre både på Ullevål Universitetssykehus og Haukeland Universitetssykehus. Jeg har fått indikasjoner på at ballen for alvor har begynt å rulle, men sannelig om jeg føler meg så sikker på det. Jeg håper og tror at februar blir måneden der mange av de løse trådene kan samles til noe… eh. Strikkbart 🙂 Noe som gjør at jeg kan få en bedre livskvalitet og overskuddet tilbake igjen.

 

 

Jeg skal til Haukeland i februar for å fortsette utredningen vi begynte på i november. Jeg vet at SmartPill-testen viste mye rart, og at de vil undersøke bukspyttkjertelen enda mer. Haukeland-teamet har bedt meg/Ullevål vente med eventuelle kirurgiske avgjørelser til utredningen i Bergen er ferdig.

 

 

På Ullevål vil de utrede mage/tarm enda mer, og forsøke å samarbeide bedre med Haukeland før noen avgjørelse tas. Akkurat nå duger ordtaket «Jo flere kokker jo mere søl»… Det sendes ikke journaler eller epikriser verken den ene eller andre veien, ting trekker veldig ut i tid, og fastlegen min er like intetanende som jeg.

 

 

Jeg prøver ut noen nye medisiner nå, mot betennelser, kvalme og laber magesekktømming. I tillegg skal jeg prøve ut et medikament som jeg sto på for halvannet år siden. Det fungerte veldig bra, men bivirkningene ble for store. Nå vil jeg gjøre et nytt forsøk. Det kan jo hende det funker bedre denne gangen?

 

 

Bortsett fra undersøkelsene og medisinforsøkene, vil jeg i bloggpausen forsøke å bygge meg opp. Og det skal jeg gjøre ved å forsøke å hvile mer, trene riktigere, sove bedre og stresse ned. Det er dags for det nå 🙂

 

 

Imellomtiden blir jeg kjempeglad om du fortsetter å skrive til meg, gi meg tilbakemeldinger eller tipse meg om det er noe du vil jeg skal skrive om. Det er så inspirerende å høre fra deg!

 

 

Ønsker deg riktig fin dag! Plutselig er jeg her igjen. Og det gleder jeg meg til 🙂

 

 

Fra åsted til ståsted

 

 

IMG_5783

 
I disse nyttårstider håper jeg denne kan være til motivasjonsinspirasjon!

 

 

«Har du hørt om til – og fra-motivasjon?» spør Otters mens hun gransker meg. Jeg tror hun kan scanne hvert et fiber i hjernen min. Hun er midt i en coaching-leksjon. Jeg er midt i en tvils-tynget panikk. Jeg har nettopp hatt en utgreiing om hvor gjerne jeg vil endre på deler av hverdagen min. Men jeg aner ikke hvor jeg skal. Og jeg stresser ikke rent lite innvendig fordi jeg nå har fått muligheten. Litt sånn «kniven-på-strupen».

 

 

Jeg vil skynde meg å komme bort fra den. Hverdagen som jeg har. Bort! Og jeg vil for alt i verden ikke miste denne muligheten.

 

 

«Jo…» nikker jeg. Jo. Den varierende motivasjonen – den som kommer og går – den har jeg god kjennskap til. Riktig dyktig vil jeg nok si at jeg er. Ambivalensen rundt å ta seg sammen, miste motet, skjerpe seg, gi opp. Før man tar sats og prøver på ny. Igjen.

 

 

Det ristes på hodet. «Nei nei. La meg forklare. Se her», sier hun, mens hun griper energisk til tusjen. Strekmenn og piler manifesterer seg på whiteboardet.

 

 

Det finnes 2 motivasjonsparadigmer, fortsetter hun.

 

 

Fra-motivasjonen er forankret i ønsket om å flykte fra noe.

Til-motivasjonen er forankret i ønsket om å oppnå en konkret, positiv forandring.

 

 

Jeg måtte grunne på dette.

Fra-motivasjonen er altså en flukt fra hvor du er i dag. Denne motivasjonen er sterk når det gjelder. Feks om du skal løpe vekk fra en løve som angriper deg. Alt som teller, er å få beina med seg. Retningsorienteringen er underordnet. Men hvor lenge og langt orker du løpe? Det eneste som gjelder er å komme seg bort fra åstedet. Eller fra det du opplever som vanskelig.

 

 

Til-motivasjonen er en reise til et nytt og bedre ståsted. Tanken på det spesifikke målet gjør at du kan strekke deg langt i timer, dager, uker, måneder eller år. Det kan være slitsomt. Retningen kan være kronglete. Men du slipper ikke målet ut av syne selv om det er mye som distraherer. Det er ikke nødvendigvis positive tanker eller følelsen av velbehag som får deg til alltid å gjøre ting – det er viljen til å gjøre det uansett hvordan det føles inni deg. Men du går ikke raskere enn du klarer, og tanken på det som venter deg der framme holder deg oppe.

 

 

Da jeg dro hjem fra denne dagen med Christine, løp jeg ikke fra noe. Jeg fløy til. Fortsatt veldig kronglete. Men selv om jeg har elendig retningssans, håper jeg turen vil fortsette.

 

 

IMG_5785

 

 

Du ser det ikke før du tror det

 

IMG_5772

 

 

Riktig godt nytt år!

 

Årskiftet er et naturlig tidspunkt for refleksjon over det som har vært. Og undring over hva som vil komme. Vi skåler for at det nye året skal gi mye fint. Samtidig vet vi at det vil kreve nye ting av oss. Livets små og store hendelser lar seg ikke alltid styre. Men hvordan vi takler dem og forholder oss til dem, kan vi gjøre noe med!

 

Har du opplevd dager hvor du føler at du er i en ekstra god stim? Du er på offensiven, og takler ting på strak arm. I motsetning til andre dager, hvor alt ser ut til å gå i vasken?

 

Se for deg en dag du har gode assosiasjoner til. Feks bursdagen din, eller en feriestart på vinteren. Tenk deg at du tryner på glatta. Handleposene deiser i bakken, og du slår kneet i fallet. Men fordi du har en god dag, rister du overbærende på hodet av det hele, koster snøen av buksebeina, samler sammen de omkringstrødde varene og tusler videre. Du vet at smertene forsvinner, veien hjem er ikke så lang, og med mindre du hadde sjampanjeflaske eller kake i posene, overlevde de sikkert rausen.

 

Tenk deg så det samme skje en grå og trist hverdag. Smerten når kneet ditt treffer bakken, ergrelsen over varene som seiler bortover og kanskje blir ødelagte, banneordene du holder inne fordi det tross alt finnes andre mennesker i nærheten – ser du det for deg? Arrgh! Og den lange turen hjem med vondt bein! Hvordan kan man være så klossete og uheldig?

 

Forskjellen på disse to reaksjonene, på nøyaktig samme hendelse, skyldes din tankerekke. På en dag du har gledet deg til, har du forventninger om at ting skal gå greit. På en dårlig dag forventer du at ting går bare sånn passe. Eller rett vest. Du er ikke like rustet til å takle utfordringer. Så enkelt er det. Og så vanskelig. Forventninger og programmert tankerekke styrer i høy grad hvordan du opplever og forholder deg til verden.

 

Og dette kan utnyttes! For potensialet for å få en god dag, uansett utfordringer, er tilstede alle dager. Virkeligheten tar ikke hensyn til om det er bursdag eller grådag. Potensialet ligger i ditt fokus.

 

Kvelden er et typisk tidspunkt der jeg lett bekymrer meg for hvordan natten eller morgendagen skal bli. Jeg er kanskje sliten etter dagens strabaser, og gruer meg erfaringsmessig til hva som enn måtte komme i morgen. De negativt programmerte tankene mine har allerede redusert forventingene. En måte å oppjustere fokuset på, er å skrive dagbok. På forskudd!

 

Her kan du lese et typisk notat i min dagbok:

I morgen våkner jeg frisk og uthvilt etter ei god natts søvn. Jeg våkner av solstråler som treffer meg. Kroppen kjennes frisk og rask, og jeg gleder meg til å gyve løs på dagen! Blodsukkeret er velregulert, magen kjennes fin, og jeg har god energi. Jeg tar verdens deiligste dusj, mens jeg hører på musikk jeg blir våken og glad av. Jeg nyter god frokost sammen med Pus, mens vi leser nyheter og sjekker epost. Maten gir meg enda mer krefter. Dette kjennes supert! Deretter drar jeg på undersøkelser og behandling. Hele tiden føler jeg meg i fin form. Det går veldig bra, og jeg er en motivert optimist. På veien hjem møter jeg et hyggelig menneske som inspirerer meg. Vel hjemme igjen, slapper jeg litt av, før jeg gjør meg klar til trening. Som jeg gleder meg! Treningsøkta blir knall. Kroppen funker, jeg blir skikkelig svett og sliten. Det føles så godt å være. Jeg blir glad av alle folka. Tilfreds og lykkelig går jeg hjem. På kvelden kjenner jeg ro og takknemlighet i hele meg. Jeg føler trygghet. Jeg får til å slappe av. Tusen takk for en veldig fin dag!

 

Ved å skrive slike positive affirmasjoner kvelden før, skaper jeg forventninger. Dette vil farge opplevelsen av det morgendagen måtte bringe. Jo mer detaljert, jo bedre. Jo større fantasi, jo bedre. Jeg unngår bevisst å skrive negative ord som feks smerte, meningsløs, kvalm, sykdom, uvel, kaste opp, komplikasjoner, redsel og utmattelse. «Ikke» er et ord som ikke finnes.

 

Dagboken kan selvfølgelig ikke styre hva som egentlig inntreffer i hverdagen. Men den retter fokuset mitt mot de positive tingene som også er der. Jeg leter bevisst etter disse detaljerte hendelsene og følelsene som jeg har beskrevet. Oddsen for å treffe på et inspirerende menneske blir verken større eller mindre, men sjansen for at jeg faktisk ser det, og ikke bare løper forbi det, øker. Oddsen for mindre smerter og ei god treningsøkt blir heller ikke større, men sjansen for at jeg er fornøyd med det jeg faktisk klarte, tatt dagsformen i betraktning, øker. Oddsen for å våkne til sommersol er ikke særlig stor på en vintermorgen, men jeg registrerer lyset som kommer når dagen gryr. På denne måten forsøker jeg å ikke la smerter, skuffelser eller kjipe greier få for stor makt. Ikke alltid, iallefall! For disse eksisterer ikke i dagboken.

 

Notatet har jeg på mobilen min, så jeg kan lese det flere ganger iløpet av dagen. Jeg repeterer i småpauser, på trikken, i butikkøa, eller hvis jeg kjenner at fokuset mitt avtar. Da jeg begynte med dette for et par-tre år siden, føltes det sært. Jeg hadde problemer med å finne noe ekstraordinært positivt om morgendagen. Men effekten kom umiddelbart.

 

Ser du hvor jeg vil hen? Poenget er at det er forventningene våre som i stor grad bestemmer hvordan vi håndterer livets realiteter.

 

Vil du gjøre 2015 til ditt år? Ta fram mobil eller penn. Og legg bort «ikke».

 

Tiden etter min gastric pacemaker-operasjon

Gullfisk hopper, lite

God torsdagskveld!

 

I skrivende stund vet jeg at noen av dere lesere venter på – eller nylig har gjennomført – implantasjon av gastric pacemaker. Så jeg vil gjerne fortelle litt om tiden etter operasjonen min. Håper det kan være til nytte!

 

Du kan lese mer om gastroparese ved å trykke her, gastric pacemaker ved å trykke her, og om selve operasjonen ved Sahlgrenska i Gøteborg ved å trykke her.

 
De første dagene var innmari vonde. Buken var sprengstor, og det verket hinsides alt jeg hadde forestilt meg. Det var så ille at jeg hadde pusteproblemer. Og dødsangst. Det viste seg etter et par-tre døgn at legen hadde beregnet for lave morfindoser. Ganske frustrerende… Men godt å endelig bli hørt! Jeg fikk også betennelse og feber, og var fryktelig redd for alvorlige komplikasjoner. Den redselen unner jeg ingen. For når man velger å ta en slik operasjon, vet man aldri utfallet. Man håper primært å kunne redusere symptomene av gastroparesen. Dersom magens tømmingsarbeide også forbedres, er dette en gild ekstrabonus. Det er både risikabelt og eksperientelt; man vet hva man har men ikke hva man får.

 
I forkant av operasjonen hadde jeg trent intenst, fordi jeg ville ruste kroppen så godt jeg kunne. Jeg var raskt ute av senga. Allerede første døgnet prøvde jeg å komme meg opp. Jo før man kommer seg i bevegelse, jo bedre blir kroppens tilhelingsevne. Så jeg gikk noen skritt når jeg orket.

 
Etter 4 dager fikk jeg tisse igjen, betennelsene roet seg, og jeg kunne reise hjem. Jeg hadde med meg mamma hele tiden, og det var veldig godt. Det begrenset seg hvor mye jeg klarte å gjøre selv, og jeg hadde i grunnen nok med å holde meg oppreist.

 
Det gikk ikke mange dagene før de største smertene slapp taket. Når dette skjedde, skjøt tilfriskningen rekordfart. Men jeg var øm både der pacemakeren var implantert og der elektrodene lå rundt magesekken, i lang tid etterpå. Etter noen uker forsvant også disse smertene.

 
Pacemakeren ligger ikke i veien, og gjør ikke vondt på noen måte. Jeg kan kjenne den godt, og jeg kan klype rundt den uten at det er ubehagelig. Eneste gangene jeg kjenner noe til den, er hvis fettprosenten er lav. Da kan pacemakeren gnisse litt mot hoftekammen og ligge litt i veien når jeg trener vekter i noen bestemte stillinger. Men det anser jeg som et ikke-problem 🙂 Dingsen kan gjøre litt vondt dersom mage/tarm er veldig oppfylt.

 
Apropos trening! 5 dager etter operasjonen hadde jeg min første økt! Må jo le nå, det var sikkert litt galskap. Jeg hadde treningsforbud de 4-5 første ukene. Dette har med frastøtingsrisiko å gjøre. Men jeg ville bare komme meg tilbake til hverdagen. Og jeg hadde jævlig dårlig tid! 🙂 Jeg startet forsiktig. Jeg trente bare armer og bein, helst i apparater og med lettere motstand. Mage og rygg var helt umulig å trene, det gjorde alt for vondt. Jeg tror likevel at jeg aldri i mitt liv har vært så høy på trening som i tiden etterpå. Mestringsfølelsen var ubetalelig. Og faktisk kjentes det lettere å trene litt vekter enn feks å gå. Gange gjorde fort vondt, og jeg ble raskere sliten.

 
Når de verste smertene ga seg merket jeg umiddelbart bedring. Kvalmen nærmest opphørte, jeg kastet ikke lengre opp, jeg hadde mer energi og jeg kunne spise litt mer variert. Så hovedformålet med operasjonen var definitivt oppnådd: Symptomene på gastroparesen var redusert. Jeg var så lettet og glad, jeg fløy i tiden etterpå. For en opptur! Jeg badet, og jeg dro på ferie samme sommeren.

 
Men magens arbeidsfunksjon ble altså ikke bedre. Den har iløpet av de påfølgende 2,5 årene blitt betraktelig dårligere. Dette har medført at jeg fortsatt må leve på hovedsaklig gastroparesekost, ta en del medisiner, og leve med de utfordringene gastroparese medfører. Likevel er jeg så takknemlig for denne dingsen. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet ville vært i dag uten den.

 
Det første året var jeg på 4 kontroller på Sahlgrenska. Siden det dannes arrvev, endres ledningsevnen. Dermed må innstillingene på pacemakeren justeres. Det første året ble det litt prøving og feiling, men nå har jeg hatt samme frekvens og strømstyrke det siste halvannet året. Og nå følges jeg årlig opp ved Haukeland Sykehus i Bergen.

 
På de første kontrollene var jeg veldig spent, for jeg trodde til stadighet at pacemakeren hadde slått seg av. For etterhvert som ledningsevnen ble dårligere, kom jo symptomene tilbake. Jeg har også erfart at i noen perioder funker pacemakeren tilstrekkelig, i andre perioder ikke. En annen ting som bekymret meg, var at stråling og magnetisme (feks tyverialarmer i butikk og bibliotek, apparatur på flyplass, konsertlokaler og sykehus) kan ødelegge pacemakeren. Jeg kommer nok alltid å være nervøs for at dette skal skje, men nå tenker jeg ikke riktig så mye på det lengre. For pacemakeren har levert siden dag 1.

 
En stor utfordring er legenes redsel. Gastroparese i seg selv, og gastric pacemaker spesielt, er sjelden vare og noe som svært få leger kjenner til. Dette gjør at jeg til tider har følt meg som en spedalsk kasteball i helsevesenet. For når ikke kunnskapen rundt sykdom og inngrep er der, vegrer helsepersonell seg forståelig nok til å foreta seg noe. Jeg håper at dette vil bli bedre nå som operasjonen også utføres i Norge.

 
Jeg følte meg veldig alene etter operasjonen. Jeg visste at vi var 2-3 stykker i Norge med en slik dings, men jeg lyktes aldri å få tak i noen. Jeg kontaktet også ved flere anledninger ulike interesseorganisasjoner (som feks Diabetesforbundet og Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer) i jakten etter informasjon og sjebnefrender. Det måtte en blogg til for at jeg kom i kontakt med noen av dere 🙂 Og det setter jeg så utrolig stor pris på! Så sitter du med tanker eller spørsmål rundt gastroparese eller gastric pacemaker, må du ikke nøle med å ta kontakt. Sammen er vi litt mindre alene.