Gullet glapp

Svarteper

Riktig god midtsommer!

Den siste uka har tankene mine og omstillingsevnen min riktig fått prøvd seg! Jeg har mistet en etterlengtet hjemovertur til nord-Norge, en 20-års-reunion på videregående skole – og en stomioperasjon. Så ukens ord får bli «kansellert».

Jeg får starte i riktig ende. Mandag ettermiddag ringte gastrokirurgisk avdeling på Ullevål Sykehus. De kunne tilby stomioperasjon allerede torsdag. Dette var jo virkelig gode – og litt svimlende – nyheter, siden jeg i det siste har blitt forespeilet å måtte vente til etter sommeren. Jeg håpet jo også å få avklart dette med operasjon i magesekken før evt tarm-operasjon. Men pga rot på sykehuset, glapp stomioperasjonen for meg. Folka på kirurgen fikk ikke tak i gastroparese-legen min, og jeg tør ikke gamble med kroppsdelene mine før jeg får endelige samtykke derfra. Så tirsdag ringte de fra kirurgen og meddelte at operasjonen var gitt til en annen.

Det ble en hel del spekulering den natten jeg måtte vente på avklaring fra legene. Skal, skal ikke? Det er jo til sist mitt eget valg. Og dette ble jammen kniven på strupen. Jeg syntes det var vanskelig å skulle ta en slik avgjørelse alene. Spesielt siden det etter min mening er et annet alternativ som er bedre, og heller ikke dette er helt avklart enda. Men i nøden spiste fanden som kjent fluer, og nå er jeg så lei av å vente på at livet skal bli litt enklere. Så iløpet av natten var jeg vel kommet fram til at dette var det lureste valget. Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk kontrabeskjeden.

Men jeg var skeptisk etter telefonsamtalen jeg hadde med gastrokirurgisk mandag. De hadde ikke lest journalen min og var ikke kjent med at sykdomsbildet mitt kompliserer både forberedelsene og selve operasjonen. Så jeg aner virkelig ikke hva som skulle være riktig å gjøre. Det jeg vet nå, er at det føles som å ha tapt på målstreken.

Jeg har fortsatt ikke lyktes å få tak i gastroparese-legen, håper jeg får avklart ting denne uken. Sånn i tilfelle sjansen skulle by seg en gang til… Men vet at det er ferietid straks, og da prioriteres kreft- og akuttpasienter. Så oddsen for et nytt lodd i stomi-lotteriet er nok ikke særlig høy.

Nordover-turen min til Andørja og Harstad mistet jeg også. Jeg er for svak til å reise.

Men noe positivt har jeg fått til! Jeg har nå levert søknaden min om å få bli henvist tilbake fra Haukeland (Bergen) til Sahlgrenska sykehus (Gøteborg) for oppfølging av min gastric pacemaker. Så håper jeg det ikke tar alt for lang tid å få behandlet søknaden, og at Utenlandskontoret synes argumentene mine duger.

Ønsker alle ei riktig fin st. Hans-feiring!

Reklamer

I pose og sekk

IMG_6680

God torsdag!

Så var vi godt i gang med mai. Håper det gledes både skjønt og mildt over det ganske land! Jeg lever litt sånn utenfor både våren og sommerforventningene, kjenner jeg. Men bare vent, jeg kommer etter 🙂

Livet preges av surrealistiske tanker. Det er mange ting å ta inn, det er redsel og sorg. Etter at kirurgene tok avgjørelsen, har liksom verden rast litt sammen. Jeg skal få pose på magen, en såkalt ileostomi. Da legges tynntarmen ut reversibelt/midlertidig, slik at dersom operasjonen ikke går bra eller stomien ikke hjelper på plagene mine, kan tarmen legges tilbake igjen. Dersom det blir vellykket, lages en permanent stomi i etterkant, og hele tykktarmen fjernes. Stomien vil forhåpentligvis lette problemene mine i nedre mage. Men det vil ikke hjelpe på gastropareseplagene i den øvre delen av magen. Og det gjør meg motløs og trist.

Total gastrektomi, altså å fjerne hele magesekken, vil ikke bli gjort. Man mangler erfaring og kunnskap rundt slikt her i Norge. Dette gjøres kun ved visse kreftdiagnoser i magesekken. Jeg vet at det er gjort eksperimentelt med gastroparetikere i USA, med gode resultater. Men dessverre også noen dårlige.

Et annet kirurgisk alternativ er å gjøre en gastric sleeve, altså å lage en tynn passasje av magesekken (krympe og fjerne deler av den). I Norge har man god erfaring med dette, men da kun på sykelig overvektige personer eller kreftpasienter. Man mangler erfaring med gastroparetikere også her.

Jeg forsøker nå å overbevise legene om at dette er noe jeg ville kunne ha stort utnytte av, til tross for at de har avslått ønsket mitt. Jeg mener bestemt at tømmingen av magesekken vil gå raskere, smertene blir mindre, betennelsene færre og blodsukkeret vil bli lettere å regulere fordi næringsopptaket blir forutsigbart. Mye tid og krefter har gått med til å «selge inn idèen», og overbevise om at dette er smart å gjøre. I mitt neste liv skal jeg ta Gründer-skolen 🙂

Jeg og gastrolegen min vil forsøke å komme i kontakt med Sahlgrenska sykehus i Gøteborg (hvor jeg fikk implantert pacemakeren). Haukeland sykehus i Bergen har jeg helt gitt opp. Verken jeg eller legen på Ullevål får kontakt der. De svarer ikke på noen henvendelser, og jeg venter fortsatt på resultater og behandlingsforslag fra høstens og vinterens undersøkelser. Håpet mitt nå er å bli henvist tilbake til Sahlgrenska, slik at jeg iallefall får bedre oppfølging for pacemakeren. Kanskje de har erfaring eller synspunkter rundt gastrektomi/gastric sleeve hvis jeg er heldig? Det hadde vært så fint å få dem i samtale FØR stomioperasjonen.

Jeg er ufattelig sliten og tom. Jeg handterer ikke lengre så godt dette indre stresset og presset jeg har følt lenge nå. Så det koster meg mer enn før, å drive slik «korridorpolitikk». Og ikke vet jeg om det kommer til å funke dersom jeg lykkes. Jeg er både redd og fortvila, og er vel i panikkmodus. Samtidig så kjenner jeg på at etterhvert som dagene går, blir sorgen over en stomi erstattet med noe håp og lettelse. Det vil jo sikkert bli bra? Tror jeg… Så nå krysser jeg fingrene for at ventetiden ikke blir alt for lang. Men blir den det, får trøsten være at jeg får en sommer til uten rumpetaske på magen 🙂

Er det noen av dere som har tanker eller kunnskap rundt dette jeg surrer med, blir jeg kjempeglad for å høre fra dere! Ønsker alle riktig fin mai-helg!

Tiden etter min gastric pacemaker-operasjon

Gullfisk hopper, lite

God torsdagskveld!

 

I skrivende stund vet jeg at noen av dere lesere venter på – eller nylig har gjennomført – implantasjon av gastric pacemaker. Så jeg vil gjerne fortelle litt om tiden etter operasjonen min. Håper det kan være til nytte!

 

Du kan lese mer om gastroparese ved å trykke her, gastric pacemaker ved å trykke her, og om selve operasjonen ved Sahlgrenska i Gøteborg ved å trykke her.

 
De første dagene var innmari vonde. Buken var sprengstor, og det verket hinsides alt jeg hadde forestilt meg. Det var så ille at jeg hadde pusteproblemer. Og dødsangst. Det viste seg etter et par-tre døgn at legen hadde beregnet for lave morfindoser. Ganske frustrerende… Men godt å endelig bli hørt! Jeg fikk også betennelse og feber, og var fryktelig redd for alvorlige komplikasjoner. Den redselen unner jeg ingen. For når man velger å ta en slik operasjon, vet man aldri utfallet. Man håper primært å kunne redusere symptomene av gastroparesen. Dersom magens tømmingsarbeide også forbedres, er dette en gild ekstrabonus. Det er både risikabelt og eksperientelt; man vet hva man har men ikke hva man får.

 
I forkant av operasjonen hadde jeg trent intenst, fordi jeg ville ruste kroppen så godt jeg kunne. Jeg var raskt ute av senga. Allerede første døgnet prøvde jeg å komme meg opp. Jo før man kommer seg i bevegelse, jo bedre blir kroppens tilhelingsevne. Så jeg gikk noen skritt når jeg orket.

 
Etter 4 dager fikk jeg tisse igjen, betennelsene roet seg, og jeg kunne reise hjem. Jeg hadde med meg mamma hele tiden, og det var veldig godt. Det begrenset seg hvor mye jeg klarte å gjøre selv, og jeg hadde i grunnen nok med å holde meg oppreist.

 
Det gikk ikke mange dagene før de største smertene slapp taket. Når dette skjedde, skjøt tilfriskningen rekordfart. Men jeg var øm både der pacemakeren var implantert og der elektrodene lå rundt magesekken, i lang tid etterpå. Etter noen uker forsvant også disse smertene.

 
Pacemakeren ligger ikke i veien, og gjør ikke vondt på noen måte. Jeg kan kjenne den godt, og jeg kan klype rundt den uten at det er ubehagelig. Eneste gangene jeg kjenner noe til den, er hvis fettprosenten er lav. Da kan pacemakeren gnisse litt mot hoftekammen og ligge litt i veien når jeg trener vekter i noen bestemte stillinger. Men det anser jeg som et ikke-problem 🙂 Dingsen kan gjøre litt vondt dersom mage/tarm er veldig oppfylt.

 
Apropos trening! 5 dager etter operasjonen hadde jeg min første økt! Må jo le nå, det var sikkert litt galskap. Jeg hadde treningsforbud de 4-5 første ukene. Dette har med frastøtingsrisiko å gjøre. Men jeg ville bare komme meg tilbake til hverdagen. Og jeg hadde jævlig dårlig tid! 🙂 Jeg startet forsiktig. Jeg trente bare armer og bein, helst i apparater og med lettere motstand. Mage og rygg var helt umulig å trene, det gjorde alt for vondt. Jeg tror likevel at jeg aldri i mitt liv har vært så høy på trening som i tiden etterpå. Mestringsfølelsen var ubetalelig. Og faktisk kjentes det lettere å trene litt vekter enn feks å gå. Gange gjorde fort vondt, og jeg ble raskere sliten.

 
Når de verste smertene ga seg merket jeg umiddelbart bedring. Kvalmen nærmest opphørte, jeg kastet ikke lengre opp, jeg hadde mer energi og jeg kunne spise litt mer variert. Så hovedformålet med operasjonen var definitivt oppnådd: Symptomene på gastroparesen var redusert. Jeg var så lettet og glad, jeg fløy i tiden etterpå. For en opptur! Jeg badet, og jeg dro på ferie samme sommeren.

 
Men magens arbeidsfunksjon ble altså ikke bedre. Den har iløpet av de påfølgende 2,5 årene blitt betraktelig dårligere. Dette har medført at jeg fortsatt må leve på hovedsaklig gastroparesekost, ta en del medisiner, og leve med de utfordringene gastroparese medfører. Likevel er jeg så takknemlig for denne dingsen. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet ville vært i dag uten den.

 
Det første året var jeg på 4 kontroller på Sahlgrenska. Siden det dannes arrvev, endres ledningsevnen. Dermed må innstillingene på pacemakeren justeres. Det første året ble det litt prøving og feiling, men nå har jeg hatt samme frekvens og strømstyrke det siste halvannet året. Og nå følges jeg årlig opp ved Haukeland Sykehus i Bergen.

 
På de første kontrollene var jeg veldig spent, for jeg trodde til stadighet at pacemakeren hadde slått seg av. For etterhvert som ledningsevnen ble dårligere, kom jo symptomene tilbake. Jeg har også erfart at i noen perioder funker pacemakeren tilstrekkelig, i andre perioder ikke. En annen ting som bekymret meg, var at stråling og magnetisme (feks tyverialarmer i butikk og bibliotek, apparatur på flyplass, konsertlokaler og sykehus) kan ødelegge pacemakeren. Jeg kommer nok alltid å være nervøs for at dette skal skje, men nå tenker jeg ikke riktig så mye på det lengre. For pacemakeren har levert siden dag 1.

 
En stor utfordring er legenes redsel. Gastroparese i seg selv, og gastric pacemaker spesielt, er sjelden vare og noe som svært få leger kjenner til. Dette gjør at jeg til tider har følt meg som en spedalsk kasteball i helsevesenet. For når ikke kunnskapen rundt sykdom og inngrep er der, vegrer helsepersonell seg forståelig nok til å foreta seg noe. Jeg håper at dette vil bli bedre nå som operasjonen også utføres i Norge.

 
Jeg følte meg veldig alene etter operasjonen. Jeg visste at vi var 2-3 stykker i Norge med en slik dings, men jeg lyktes aldri å få tak i noen. Jeg kontaktet også ved flere anledninger ulike interesseorganisasjoner (som feks Diabetesforbundet og Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer) i jakten etter informasjon og sjebnefrender. Det måtte en blogg til for at jeg kom i kontakt med noen av dere 🙂 Og det setter jeg så utrolig stor pris på! Så sitter du med tanker eller spørsmål rundt gastroparese eller gastric pacemaker, må du ikke nøle med å ta kontakt. Sammen er vi litt mindre alene.

 

Statlig kontrollenhet for alternativbransjen

Bilde

 

Nordmenn bruker milliarder av kroner på alternativ behandling hvert år. Uten statlig kontroll.
Det blir ikke ført tilsyn med alternativ behandling, eller stilt offentlige krav til utdanning for de ulike behandlerene. Forbrukerombudet krever nå at helsedepartementet tar flere grep for å kontrollere bransjen.

I følge tall fra det nasjonale forskningssenteret NAFKAM kjøper nordmenn alternative tjenester for svimlende 4,7 milliarder årlig. Det finnes over 200 kjente behandlingsformer, og felles for dem er at de i hovedsak blir utøvd utenfor det ordinære helsevesenet og at effekten ikke kan dokumenteres. De to største hovedretningene er akupunktur og healing.

Fagdirektør i forbrukerrådet, Tonje Hovde Skjelbostad, etterlyser en gjennomgang av regelverket for alternativ behandling. Først og fremst for å ta tak i de forbrukerutfordringene som finnes, og for å se på hvilke tiltak som kan settes i verk for å bedre forbrukervernet. Slik situasjonen er nå, kan i utgangspunktet hvem som helst gjøre hva som helst. Mangel på utdanning er en trussel mot pasientsikkerheten, og det at ingen fører tilsyn og kontroll gjør at dette ikke blir fanget opp og tatt tak i – noe som er uheldig for de potensielt sårbare forbrukerene som bruker alternativ behandling, sier hun.

Av konkrete tiltak ønsker forbrukerrådet i første omgang å sette ned et utvalg for å se på forbrukerutfordringene, og har tatt initiativ til et møte med Helse- og omsorgsdepartementet. Fagdirektøren vedgår at det er en kinkig situasjon, for ved å sette krav til utdannelse og innføre tilsyn, er man redd for å gi alternative behandlere legitimitet som ikke er ønsket. Forbrukerrådet mener at på grunn av den store bruken av alternative tjenester, sårbare forbrukere og potensielt stor fare for forverring eller skader ved bruk av alternativ behandling, bør man utrede dagens regelverk.

Lege og seniorforsker ved NAFKAM, Arne Johan Norheim, er positiv til utspillet. Han mener den aller viktigste utfordringen er å sette et minstekrav til medisinsk kompetanse. Krav til innhold i naturmedisinsk behandling er straks mer omstridt og vil også være med å gi en falsk legitimitet i denne debatten. Han understreker hvor viktig det er at kvaliteten på tjenester som tilbys må være størst mulig. Og at man får et kontrollsystem for nettopp dette. I og med at det er vanskelig å skille mellom feks god og ikke god healing (som er subjektivt og individuelt), vil det enkleste være å sette minstekrav til medisinsk grunnkompetanse slik at ikke skader oppstår, medisinske symptomer blir oversett, sykdomsforløp blir mistolket eller i verste fall oppdaget for seint.

Pr i dag har misfornøyde eller bekymrede forbrukere av alternative behandlingsformer intet sted å henvende seg. Det finnes imidlertid et bivirkningsutvalg i Norsk Akupunkturforening som behandler klager som rapporteres internt. Her understøttes behovet for kontroll, da det i 2012 kom inn over 25 000 klager fra pasienter som opplevde plager etter å ha vært hos alternativ behandler.

 

Bilde

 

Det jeg personlig synes er veldig interessant, er hva forbrukerene rapporterer til NAFKAM: De som bruker flest offentlige helsetjenester er også de som benytter seg hyppigst av alternativ behandling. Denne pasientgruppen bruker alternativ medisin for å ha det best mulig med sine lidelser, og/eller forebygge andre helseplager.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av alternativ medisin. Årsaken til dette er den manglende helhetlige oppfølgingen jeg får i tradisjonelt helsevesen. Det som ikke kan avsløres ved en blodprøve, blir som oftest ikke gjort noe med. Jeg har en lege for hver sykdom eller kroppsdel, men møter sjelden noen som ser på hele bildet. Som er interessert i å se sammenhenger. Jeg opplever hos dyktige alternative terapeuter at jeg blir sett og hørt. Og jeg har ved de fleste tilfeller fått god hjelp. Kanskje ikke til å kurere noen sykdom eller tilstand, men til å ha det bedre i hverdagen. Jeg tror ikke at alternativ medisin kan erstatte skolemedisin på noen måte, men ved naturmedisinsk behandling kan man legge forholdene til rette for at kroppen skal ha det bedre. Tenk om det kunne vært samarbeid mellom disse to medisinske retningene..? Jeg tror at mange, som meg, oppsøker alternative behandlere for å øke livskvaliteten. Vi opplever at tradisjonelt helsevesen ikke strekker til. Og jeg tror at mange dessverre må slutte med den alternative behandlingen fordi det er alt for kostbart i lengden. Og det er virkelig synd. Like synd som at man selv må ha god medisinsk forståelse og interesse for å styre riktig i denne verdenen av mange behandlinger.

Min mest surrealistiske opplevelse var da jeg var hos en terapeut (helt tilfeldig på ferietur!) som mente at han ved å legge hånden på magen min kunne fjerne min diabetes type 1. Jeg måtte bare først peke på hvilket område den dysfunksjonelle bukspyttkjertelen lå, slik at han kunne plassere hånden på riktig sted. Jeg fikk også forlenget den ene foten, som var kortere enn den andre. I følge terapeuten. Det får en kalle ekstraservice! 😀 Behandlingen var sågar gratis, da det var hans kall her i livet. Men jeg var selvfølgelig hjertelig velkommen til å betale det samvittigheten min talte for. I følge terapeuten. Må fortsatt le..!

På den andre enden av skalaen ligger Kjersti Bennæs og Bjørg Tveitnes Waage ved Rosendal Naturterapi. Her har jeg vært når jeg har vært svært utmattet. Jeg vet at mange reiser fra både nord og sør for å komme dit, med god grunn. De har god skolemedisinsk kunnskap samtidig som de er utrolig dyktige i alternative behandlingsformer. De har lang utdannelse og erfaring. Her oppdaget de mange ting, bla flere næringsstoffmangler hos meg som legen min ikke hadde kunnet påvise ved gjentatt blodprøvetaking. I ettertid, da jeg ble innlagt ved Sahlgrenska for pacemaker-operasjon, måtte jeg få store tilskudd av nettopp disse næringsstoffene før operasjonen kunne gjennomføres. Underskuddet var så stort at om det ikke ble korrigert, måtte operasjonen utsettes. Etter dette har jeg fått de samme tilskuddene via legen min. For i ettertid har blodprøvene påvist mangelsykdommer. Konklusjon: Det finnes absolutt dyktige alternative terapeuter som vet hva de driver med! Og som oppdager ting lenge før en blodprøve hos legen avdekker det.

Jeg tror det blir veldig bra å få en kontrollenhet for alternative tjenester, for de dyktige terapeutene fortjener det. Og det samme gjør vi, de fortvilte pasientene som ønsker en bedre helse.

 

Min pacemaker-operasjon mai 2012

Sahlgrenska Universitetssykehus
Sahlgrenska Universitetssykehus

Etter lang ventetid var dagen kommet. Det var varmt, det var mai, og sola var raus. Jeg lå ute i solsteiken sammen med en nabo da den etterlengtede telefonoppringningen kom. En svensktalende, blid damestemme kunne fortelle meg at jeg var satt opp til operasjon allerede førstkommende uke. Du kan tro gleden sto i taket! Eh… Til himmels!

Jeg hadde vært dårlig lenge. Spesielt de siste 3 årene hadde gastroparesen regjert hele livet mitt. Jeg kastet opp 5-10 ganger iløpet av natten, jeg sov sittende, og jeg hadde store smerter. Jeg hadde kroniske betennelser i indre organer (bukspyttkjertel, lever, magesekk og spiserør). I perioder inntok jeg kun flytende næring, eller jeg fastet. Jeg var underernært og hadde mangelsykdommer. Diabetesen var umulig å kontrollere. Etter å ha fått utredet hver en innvortes kvadratmilimeter utallige ganger, og prøvd alt av tilgjengelige behandlinger uten tilfredsstillende effekt, ble siste løsning å få implantert en gastric pacemaker i magen. Et par måneder tidligere hadde jeg fått innvilget operasjonen av norske helsemyndigheter, så mobilen hadde jeg krampaktig med meg overalt siden, i påvente av klarsignal fra Sahlgrenska Universitetssykehus.

Alt gikk himla fort. Noen dager senere reiste jeg og mamma til Gøteborg. Sahlgrenska er ledende innenfor dette fagfeltet, og på det tidspunktet eneste sted som tilbød denne type operasjon i hele nord-Europa. Jeg husker jeg var veldig nervøs, men aller mest utrolig glad og takknemlig. Var spent på hva som ventet, om det ville ha effekt, om det ville gjøre veldig vondt og om jeg ville få avstøting. Og ikke minst om jeg ville angre etterpå. Jeg var forberedt på at alt kunne feile. Og at ikke alle oppnår ønsket effekt.

 

Det var godt å ha en mamma som passet på.
Det var godt å ha en mamma som passet på.

 

Sahlgrenska bød på mange spesielle inntrykk. På den kirurgiske sengeposten hvor jeg lå, opplevde jeg mye rart! De kunne faktisk ikke måle seg med norsk helsevesen hverken hva medisinsk kunnskap, oppfølging, prosedyrer eller hygiene angikk. Språkproblemene meldte seg raskt, så jeg konverterte til engelsk. Jeg måtte ordne mye selv, og er uendelig glad for at jeg hadde mamma der. Hun fungerte som medisinsk påpasser, rengjøringshjelp, løpegutt, servitør, sengevakt, tolk når jeg ikke greide gjøre meg forstått, som pikkolo på reisen hjem. Og sist, men ikke minst, som humørspreder! Selv om det var mye jeg syntes var slepphendt der, husker jeg jo alt nå i ettertid som en solskinnshistorie 🙂

 

Det ble strikket noen masker..!

 

Natten før operasjonen gikk med til omfattende (og sære!) forberedelser, så da en antiseptisk versjon av meg selv ble trillet ned på operasjonsavdelingen klokka 5.00 om morgenen hadde det vært minimalt med søvn. Tiden hadde gått med til klargjøring både kroppslig og mentalt. Jeg tror jeg var litt i angstmodus. Uansett hvor mye man har sett fram til det, så melder det seg mange rare tanker når tiden endelig er inne.

Møtet med operasjonsavdelingen var innmari kul! Det var som å rulle inn i en SciFi—film. Alt var så hitech – både salene, utstyret, alt. Folkene var innmari dyktige, imøtekommende og profesjonelle. Jeg husker at det var jeg og en hyggelig sjebnekompis fra Island som skulle til pers samtidig. Neddopa som jeg var, husker jeg ikke så veldig mye av samtalen med ham, annet enn at vi fniste og lo. Alt virket så ryddig, fancy og effektivt. Selv om jeg var redd, så tenkte jeg at dette neppe kunne være det verste stedet å parkere tøflene på.

Et halvt døgn senere våknet jeg. Det første som datt ut av meg var: ”Er det gjort?”. Den vennlige sjukskjøterskan som holdt meg i hånden, smilte og sa: ”Ja, Silje, nå er det gjort. Alt har gått fint”. Jeg husker bare at jeg var så uendelig glad og lettet. Jeg kjente ingen smerter. Så var jeg borte igjen.

Dagene etterpå var et aldri så lite helvete. Det gjorde mye mer vondt enn jeg hadde forestilt meg, og operasjonen i seg selv var nok mer omfattende enn jeg var forespeilet. Forutenom der selve pacemakeren ligger, var det kun brukt kikkhullsinngrep, så de 3-4 andre sårene var bare noen cm lange og kun teipet eller sydd igjen med få sting. Men det kjentes ut som om de hadde ommøblert alt der inne. Buken var stor og stram, og det gjorde fryktelig vondt å puste. Blodsukkeret var om mulig enda mer i ulage.

Ledende innen undertøy..? Rause var de, iallefall! :)
Ledende innen undertøy..? Rause var de, iallefall! 🙂

 

Vi fikk en del å le av :)
Vi fikk en del å le av 🙂

Og så skjedde det jeg hadde fryktet aller mest: Kroppen responderte med høy senkning og feber. Det ble kjørt på med antibiotikacoctails, immunsupressiva, mer morfin og andre medisinske tiltak ble gjort for å få kroppen til å fungere. Sirkulasjonen ble dårlig, jeg gikk opp ca 10 kilo pga væskeansamlinger, nyrene funket ikke som de skulle og all tissing måtte gjøres med kateterisering. Heldigvis tok det bare få dager før ting ordnet seg igjen. Og jeg kunne reise hjem!

 

Veldig glade og letta da vi kunne reise hjem!
Veldig glade og letta da vi kunne reise hjem!