Opp i kørja

Riktig god torsdag!

2016 har vært spesielt for meg. Det har vært en ekstremt krevende tid.

Det er muligens overmot og mangel på forstand som gjør at jeg nå begynner å poste igjen. For det å dele i denne tiden har vært vanskelig.

Men her er jeg!

Året har så langt bydd på mer kirurgi. Flere medisinske forsøk. Mer mental juling. Og mange erfaringer.

Samtidig forsøker jeg å ta tilbake livet. Jeg melder meg på igjen, og lærer meg å leve på nytt. Jeg er så «sulten» – det er så mye jeg vil! Kapasiteten går litt i rykk og napp. Dere som har forsøkt dette, skjønner helt sikkert hva jeg mener. Man gutser, må trekke seg tilbake, forsøker på ny, kapitulerer, gir seg ikke, kliner til igjen…

De som ser deg kun når du gutser, tror at du er kjempefrisk. Eventuell høy på et eller annet. Alt går jo tilsynelatende bra? For de som også ser deg når du må rulle inn barten, er realiteten en litt annen. Sannheten er aldri helt åpenbar eller enkel. Ikke en gang for meg selv. Men ingenting er jug. Alt er meg. Jeg prøver meg fram. Jeg er skjør og sterk. Frisk og svak. Frustrert og flistrende. Glad og pissredd. Sånn er vel livet for de fleste av oss, i større eller mindre grad?

For på tivoli er det absolutt ting å glede seg over. Å sette seg i livets små og store karuseller på nytt er ganske så friskt og spennende!

Gastrektomien jeg fikk utført før jul (fjernet magesekken) er vellykket. Tumbs up! Jeg må fortsatt styre kroppen med store mengder medisiner. Jeg må fortsatt spise smart. Det er mye rigg. Og ja – jeg har fortsatt kvalme, smerter og ubehag. Likevel er jeg så glad for at magesekken er borte. Det er definitivt nyttig å kaste ubrukelige ting 🙂

Galgenhumoren i bekjentskapskretsen når stadig nye høyder. Det er så befriende når andre kan le sammen med meg. Når vi kan tulle med alt som er gærnt, da har jeg det som aller best. Jeg lar det få bli avrunding og oppfordring for denne gang: Forsøk å se utfordringer med spøkebrillene på. Jeg er ikke helt overbevist, men mistenker at selv dronninga må innom doen en tur. Av og til. Eller kanskje ofte.

 

IMG_1478

Ønsker deg riktig god helg!

Reklamer

High as a kite

 

peacock-826972_960_720
Hei kjære leser!

Det er noe med flyging, vinger og fjær for tiden. Og nei – det handler ikke om små, søte påskekyllinger. La meg få ta dere med.

Jeg deltok nylig på et foredrag. Karina Hollekim, en av verdens største ekstremsportutøvere, snakket om å våge å drømme. For 10 år siden overlevde hun på mirakuløst vis en alvorlig fallskjermulykke. Hun hadde levd et liv med sjampis til frokost, helikopter til lunsj og ekstreme stunt til middag. Ting jeg aldri har forstått meg helt på. Hun var nemlig aldri redd. Hun beskrev det som en karusell – det evige jaget etter adrenalin.

Det fatale hoppet ble dokumentert med et kamera på hjelmen hennes. Et panoramasvev. Nydelig natur og skyfri himmel. En leende gjeng med tomler opp. Fritt fall i stor fart.

Fallskjermen løser seg ikke ut. Bakken kommer i mot. Lyden av en kropp som knuses. Alt blir mørkt.

Sterkt.

Hun havnet i rullestol, og fikk beskjed om at hun aldri ville kunne gå igjen. Så feil kunne legene ta. Hun var målrettet, innbitt og sta. Og nå – 10 år senere – går hun, kjører nedoverski og er blitt mamma. Basehopp og vingedrakt er passè. Det å være modig dreier seg ikke lenger om å utfordre naturkreftene. Det å være modig handler om å ikke gi seg. Å våge å drømme.

Like nylig var jeg på cafè med en bekjent av meg. Vi pratet og lo, før hun med behersket stemme fortalte at hun hadde fått en alvorlig diagnose. Hun var redd. Sårbar. Hvordan ville livet bli nå? Ville det bli kort? Hun var preget av situasjonen. Men likevel rolig. «Jeg føler meg så vingeklippet! Vingene mine er for korte, Silje. Jeg må bli modigere». Sa hun.

Jeg satt og studerte henne mens hun snakket. Denne sjeldne påfuglen. Vakker og reflektert. Raus og omtenksom. Skjør og sterk. Nydelige farger i hår og hud. Hun har mistet bakken under seg. Hun trenger nye vinger. Likevel evner hun å smile og le. Og hun evner å drømme om å sveve mer.

Hun hadde valgt å foreløpig ikke si det til så mange. Kun de nærmeste, slik at de skulle forstå hvilke tanker som herjet i henne.

Sterkt.

Modighet har mange ansikter. Modighet handler ikke om å kle på seg vingedrakt eller mestre fart og høyder. Å være modig handler om å være vingeklippet – kanskje for en stund, kanskje for evig og alltid. Men likevel komme seg gjennom. Å være modig handler kanskje mest av alt om den fjærribbede tiden før man våger seg ut i nye drømmer igjen.

«Jeg må lære meg å fly», sa hun med hamrende fuglehjerte. Jeg tror ikke hun vet at det er nå hun er på sitt tapreste. At vingene hennes er sterkere enn noen sinne.

 
Tusen takk for at du kommer innom! Ønsker alle riktig fine påskedager!