Så var det gjort. Tåa ble amputert.
Det var en vanskelig avgjørelse å ta. Jeg skjønner ikke egentlig helt hvorfor. Magesekk og tarm, som er vitale organer, har jeg kjempet i åresvis for å bli kvitt. Mens ei lita tå ..? Som ikke duger til noe særlig? Den tanken likte jeg dårlig. Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er noe med å fjerne bein. Eller kanskje at det er noe synlig, noe på utsiden, som blir borte. Ikke at jeg bryr meg så veldig om det kosmetiske akkurat nå. Det viktigste er å få kommet seg på organlista raskest mulig. Men likevel.
Jeg trengte et par dager på å bestemme meg. Selv om det ikke finnes noen klare retningslinjer for hva som er riktig å gjøre i min situasjon, var legenes anbefaling ganske klar: Å amputere kan være fordelaktig, sett i forhold til en transplantasjon. Det vil jeg sannsynligvis spare tid på. Men det innebærer risiko det og, og det var det som gjorde det så vanskelig.
Jeg ble litt overrasket over meg selv. Det er jo bare ei tå. Er jeg blitt helt pingle? Men så sa ei venninne av meg: «Jeg tror vi mennesker rett og slett ikke liker å miste ytre kroppsdeler. Innvendige er greit nok. Men vi er kodet til å beholde alt på utsiden. Det er urmennesket i deg som stritter imot».
Urmenneske. Hm. Måtte smake litt på ordet. Det hørtes da mye bedre ut enn pingle? Var det overlevelsesinstinktet mitt som talte? Wow. Det føltes litt fjongt. Tenk om det bor en urkvinne der inne i meg et sted? Det ble lettere å akseptere tvilen. Og slik ble det også litt enklere å ta avgjørelsen.
Jeg måtte vente noen dager på sykehuset før amputasjonen ble utført. Det var stadig andre som trengte akutthjelp, og jeg ble nedprioritert mange ganger. Men etter «noe heftig argumentasjon» ble det min tur til slutt. Det nytter å ikke gi seg.
Operasjonen gikk fint. Jeg fikk spinalbedøvelse, med lammelse fra brystet og ned, så jeg var våken under inngrepet. Folkene på kirurgen var flinke og hyggelige, og jeg fikk spørre og grave underveis. Men man er jo i tåkeheimen, så den helt store Menza-konversasjonen ble det vel ikke. 😂
Foreløpig ser såret fredelig og fint ut. Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Jeg får hyppig intravenøs antibiotika. Kirurgene vil holde såret åpent i noen dager, for å kunne kontrollere at all infeksjon er og forblir borte. Deretter vil de vurdere om det skal syes igjen, eller om det skal forbli åpent og gro igjen av seg selv. Sistnevnte løsning tar lengre tid, men gir mindre infeksjonsrisiko. Dersom det syes igjen, vil jeg være raskere på beina igjen dersom det ikke oppstår komplikasjoner.
Jeg synes det har vært en tung og stressende situasjon, fordi den kom midt i alle de andre vanskelige prosessene jeg befinner meg i. Å vente på å bli operert når det haster, men likevel bli nedprioritert, har vært kjipt. Å stadig oppleve dårlig kommunikasjon, er frustrerende. Å måtte diskutere heftig fordi omfang og konsekvenser ikke blir forstått, er utmattende. Når det er sagt, er det også viktig for meg å si at jeg er omgitt av fine folk som er svært dyktige i jobben sin.
I dag er jeg først og fremst lettet for at operasjonen er gjort. Jeg føler meg piggere, og har litt mer ro i sjela.
Urmennesket i meg befant seg kanskje ikke i tåa som ble borte 😉
