Qutenza smerteplaster

QUTENZA

Riktig god torsdag!

Siden i høst har jeg fått en – for meg – ny behandling for nevropatiske smerter. Den funker som bare det!

Nevropati er en smertefull nerveskade. Blant annet kan tilstanden oppstå som en senkomplikasjon av diabetes. Nevropati kan ramme hvilken som helst del av nervesystemet, og kan gi mangfoldige symptomer. Hos meg gir det smerter i føtter, nakke, skuldre og armer. Beina er verst. I tillegg til smertene, er evnen til å føle berøring, trykk og temperatur nærmest ødelagt.

Smertene skyldes at nervene sender signaler til hjernen om at «det gjør vondt! Det gjør innihelvete vondt!». Selv om det egentlig ikke er noe som skulle gi smerte der. Hos meg er spesielt nettene ille. Og ekstra varme sommerperioder og ekstra kalde vinterperioder. Det føles som om noen hamrer løs på beina med øks, som om jeg går på glasskår og brennende kull, som om noen kjører strøm gjennom beina. Det ødelegger nattesøvnen, og det gjør det også vanskeligere å være aktiv.

I flere år brukte jeg epilepsimedisiner (Neurontin og Lyrica) og sterke smertestillende (Nobligan og Dolcontin) for å dempe symptomene. Noen typer antidepressiva kan også redusere nerveaktiviteten, men det virket ikke for meg. I det hele tatt, så funket alle disse medisinene dårlig. Jeg ble surrete i hodet av antiepileptika, og ikke noe mindre surrete av opiatene. Ingen gunstig løsning.

Så ble jeg tilbudt behanding med Qutenza smerteplaster av nevrologen min. Og det er virkelig noe jeg vil anbefale deg med nevrosmerter, såfremst du har mulighet og ikke har kontraindikasjoner.

 

IMG_2358
Qutenza smerteplaster. 2 plaster på hver fot.

 

Plasteret dekker et ganske stort hudområde, og jeg bruker 2 plaster pr fot. Plasteret er satt inn med kapsaicin, et stoff utvunnet fra chili. Kapsaicin tømmer cellene på behandlingsområdet for signalstoffer som overfører smerter, slik at hjernen ikke får «det gjør vondt!»-beskjedene.

 

IMG_2361
60 minutter behandlingstid funker best.

 

Plasteret påføres av helsepersonell, for dette er heftige saker. Det er viktig med tilsyn under behandlingen, da den kan gjøre vondt og gi bivirkninger som blant annet forhøyet blodtrykk. Jeg har prøvd både 30-, 45- og 60-minutter behandlingstid. Sistnevnte er mest smertefull, men med vondt skal jo vondt fordrives. Jeg kommer nok til å fortsette med den lengste virketiden, for den ga best resultat.

Som nevnt; heftige saker. Nervesmertene øker de første par døgnene etter behandling. I tillegg blir hudområdet irritert, det brenner og svir. Plastrene er faktisk så sterke at neglelakken går i oppløsning. Og den første dusjen etter behanding er virkelig ikke noen nytelse.

Men så! Etter ett til to døgn avtar smertene betraktelig. De blir ikke helt borte, men absolutt til å leve bedre med. Ergo slipper jeg medisiner for nevropati. Det er virkelig veldig fint!

Etter behandling smøres området med en kjølende gel som følger med plasterpakken. Gelen roer ned hudirritasjonen noe. Jeg har også brukt lidokainsalve (Xylocain) , som har en kortvarig og noe bedøvende virkning på huden.

Behandlingen gjentas etter hovedregelen hver 12. uke. Men dette kan etter vurdering tilpasses individuelt. Plasteret kan påføres på ulike smerteområder på kroppen, men aldri mer enn 4 plaster i gangen pga bivirkningene.

Jeg vil understreke at smerteopplevelsen i etterkant er overkommelig, men den varierer fra person til person.

Her kan du lese om Qutenza smerteplaster og hvilke indikasjoner som gjelder.
Håper dette er til hjelp for noen!

 

Riktig god helg!

Reklamer

Tanker opp

IMG_2135

 

Riktig god torsdag!

Pinsefria har jeg tilbragt i Dubrovnik. Det var balsam for sjela å komme seg vekk noen dager. Selv om utfordringer og tunge tanker ikke forsvinner, så blekner de litt i så vakre omgivelser. Jeg har spist, drukket og kost meg. Tatt inn atmosfæren. Senket skuldrene litengrann. Filosofert over alt og ingenting.

Og gått trapper..!

 

IMG_2265

 

Jeg måtte, som alltid på ferietur, ta mer medisiner enn ellers. Jeg synes det er greit å ha så gode dager som mulig. Så får jeg heller ta konsekvensene når jeg kommer hjem. Noen netter ble tilbragt på badromsgulvet. Noen måltider gjorde mer vondt enn andre. Men jeg er likevel positivt overrasket. Atter en gang: Tomler opp for gastrektomi! Jeg håper så inderlig at flere skal få samme operasjonen som meg. Ønsket om at mer kirurgi kan gjøre resten av magen min litt enklere å hanskes med, gjør seg stadig gjeldende. Noen stunder har jeg håp, selv om tvilen nok oftest vinner.

Dette var første ferieturen med OmniPoden min (insulinpumpen). Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå. Med endret kosthold, aktivitet og døgnrytme krever blodsukkerreguleringen ekstra innsats. Jeg synes også dette gikk over all forventning. Jeg la meg noe høyere i blodsukker enn jeg gjør hjemme, sånn for å være på den sikre siden. Alt i alt synes jeg dette gikk fint.

 

 

Jeg får imidlertid stygge merker i huden der pumpa og blodsukkermåleren står. Det ser nesten ut som røde brennmerker, og man kan tydelig se mønsteret i huden av dingsene. Jeg har nå forsøkt å bytte plassering – så både armer, rumpe, rygg og lår er tatt i bruk. Men merker blir det uansett. Magen unngår jeg helst, siden jeg har arrvev etter ymse kirurgi der.

I tillegg løsner dingsene lett på andre steder enn armene, fordi jeg svetter mer. Spesielt på trening og i sommersola er dette blitt et problem. Det klør i varmen, og plasteret løsner. Jeg har forsøkt med flytende barrierefilm, men det var ikke hjelp i. Jeg må nok få tak i allergiplaster med lim som tåler litt mer, så får jeg håpe det gjør nytten.

Som alltid – når jeg har vært litt bortreist – er det ok å komme hjem igjen. Pågangsmotet for å sette i gang med sykehus, behandlinger, trening og slike ting er litt større. Tror jeg. Jeg har noen uavklarte prosjekter på sykehusfronten som jeg er fryktelig spent på. Jeg kjenner på ambivalens i forhold til akkurat dette. Skal jeg tørre å ha forhåpninger? Jeg trenger dem. Eller skal jeg ikke ha det? For å unngå å bli veldig skuffet?

Ønsker deg riktig fin helg!

 

IMG_2186

 

 

Bokanmeldelse: «NÅ! Grip øyeblikket. Det er alt du har».

 

9788272015847_product_full

Forfatter: Erik Bertrand Larssen – Kagge forlag
Sjanger: Mentaltrening
av Silje Kristin Antonsen

Se for deg at du er helt rolig. Uansett hva som skjer. Stress, bekymringer og irritasjoner biter ikke på. Du har full kontroll. Styring over ditt eget liv. Du er til stede med tanker, følelser og sanser. Her. Nå.

Dette er hva en kroniker ønsker seg oppskriften på! tenker jeg og gyver løs. Med litt ambivalens. Erik Bertrand Larssen har de siste årene hatt stor suksess som mentaltrener, foredragsholder og forfatter. Motivasjonsguruen har profilert seg sterkt med sin militære bakgrunn. Han har erfaring som mentaltrener for toppidrettsutøvere og næringslivsledere. Suksessmennesker, med andre ord. Så er dette en bok for meg som er kronisk syk?

Mentaltreneren deler i sin tredje bok sine personlige og karrieremessige erfaringer for å vise oss hvordan vi kan hente ut kraften som finnes i å leve her og nå. Forfatteren har tidligere skrevet bestselgerne «Bli best med mental trening» og «Helvetesuka – 7 dager som forandrer livet ditt». Målet med de to første bøkene var å få det bedre, å prestere bedre, og dermed få mer av det han kaller godfølelsen. Denne tredje boken kompletterer hans mentaltreningsfilosofi ved at den fokuserer på å ha det bedre. Disse 3 bøkene utgjør tilsammen Bertrands metode, og kan leses uavhengig av hverandre. «Bli best med mental trening» utgjør første steg – å sette seg mål og å orientere seg. «Helvetesuka» viser how-to-do-it, mens «NÅ!» handler om å være underveis. Å lære seg å nyte reisen. For livet er mer enn et higen etter å komme i mål. Livet er å være.

Allerede innledningsvis skrur forfatteren forventningene mine noe ned ved å forklare at man i løpet av livet kan havne i situasjoner som ligger utenfor vår kontroll. Han nevner sykdom som et av områdene hvor temaene hans ikke helt egner seg. Men han understreker raskt sin urokkelige tro på at alle har kraft i seg til å skape et bedre liv.

Bertrand har tidligere fått kritikk for at bøkene og metodene hans bærer preg av for mye synsing. Men når alt kommer til alt – er det ikke nettopp erfaringsbasert kunnskap som gjør en soldat dyktig? Han bruker ofte uttrykk som «kriger» og «å gønne på». Og nettopp det liker jeg! For er det noe jeg vet, så er det at mitt liv med alvorlig sykdom og komplisert kirurgi er en kamp. Endelig en som snakker mitt språk!

Boka er ikke spektakulær eller banebrytende på noe vis. Men i rekken av mange selvhjelpsbøker, fremstår den likevel som særegen. Den er enkel. Den er oppskriftsmessig inndelt, slik at du ved senere anledninger kan slå opp på det kapitlet du trenger jobbe med.

Bertrand hevder at indre styrke henger sammen med noen bestemte egenskaper. Noen av dem bygger deg opp, mens andre bryter deg ned. Indre styrketrening handler således både om å skyve bort det uønskede, og dyrke det man trenger mer av. Del 1 omhandler de 8 egenskapene han mener du vil bli sterkere av, del 2 om 8 du bør kvitte deg med. Del 3 handler interessant om tilstedeværelse.

Boken er krydret med historier og erfaringer han har gjort seg som coach, motivator, familiemann og medmenneske. Påfallende ofte suksesshistorier. Disse balanseres med egne, ikke fullt så suksessrike valg og perspektiver. Noen ganger fornøyelig lesing, andre ganger litt kleint og overromantisert. Men likevel, han har et tydelig budskap som er lett å oversette til egen hverdag.

Med tanke på at livet for en stor del av oss vil sneie innom sykdom, er ikke Bertrands metode helt komplett for meg. En bok nummer 4 – for kronikere – ønskes velkommen!