Tanker fra en pårørende

IMG_3184

Av gjesteblogger Sten-Ove Olsen

 

Etter påtrykk fra min kjære, så skal jeg fra mitt ståsted prøve og dele litt tanker vedrørende det å være pårørende.

Jeg ble kjæresten til Silje høsten 2016, og selv om jeg visste at Silje var syk – så var jeg ikke i nærheten av å vite hva det innebar. Det å bli i lag med noen som er syk, og som man ikke nødvendigvis ser er syk ved første øyekast, byr på både utfordringer, kjærlighet og glede slik som det er i alle forhold. Men jeg tror det også bringer noe mer til forholdet – nemlig det å kunne nyte ekstra de dagene der partneren har det bra, samt at man får øynene opp for hvor privilegert man selv er som ikke er syk på samme måte. Ikke minst at det man selv klager på blekner i forhold til det min kjære sliter med. Spesielt 2017 var et hektisk og utfordrende år, der min kjære gikk i gjennom ikke mindre enn syv operasjoner!

Det som jeg beundrer med Silje er hennes pågangsmot, vilje og styrke. Selv om både kropp og sinn får mye juling, så prøver hun å se lyst på ting og ser stort sett hele tiden fremover. Samtidig som hun bryr seg veldig mye om de rundt seg, og hvordan de har det. Treningsiveren hennes er også til å bli imponert av, straks hun er ute av sykehuset så vil hun prøve seg på det lokale treningssenteret. Vi får håpe at treningsiveren etter hvert kan smitte litt over på gjestebloggeren og 😉

Som pårørende føler man seg ofte maktesløs, man er prisgitt hva legene og helsevesenet finner ut. Blir ofte fascinert av hvordan helsevesenet fungerer/ikke fungerer i Norge, men er samtidig takknemlig for at vi bor i Norge. Silje kan sykt mye om sin kropp, og hvordan den fungerer/ikke fungerer, hun vet som oftest hva som er galt lenge før legene finner ut av det. Det kan til tider vært frustrerende at de ikke heller lytter mer til pasienten og da tester ut «hennes diagnosemistanke», før de kjører på med sine vanlige utredningsmetoder. Dette fører til at ting kan ta litt vel lang tid i helsevesenet etter min oppfatning.

Som pårørende så lever man til tider i en slags boble, og man setter livet sitt på vent føles det som. Som pårørende så prøver man å være ekstra sterk/optimistisk/medfølende/støttende for sin kjære, samtidig som man egentlig kjenner at man noen ganger har lyst til å skrike/rope høyt ut at nå er det nok – nå må min kjære få ro i kropp og sinn! Det å være pårørende er til tider hardt og utfordrende, spesielt får sinn og sjel kjørt seg. Man blir sliten på en helt annen måte enn hva man har vært vant til. Etter en squash-økt så er man sliten på en god måte i kroppen og det går over etter en stund. Men slitenheten som man nå har i sinn og sjel er helt annerledes – den går ikke nødvendigvis over, den kan ligge i ro men blusser opp igjen når din kjære nok en gang må på sykehuset.

Dystre tanker, rare drømmer og uro i kroppen er nå blitt det «normale» for meg som pårørende. En natt nylig drømte jeg at jeg bar på min kjære som var skadet, så underbevisstheten jobber tydeligvis på høygir! Tanker om hvor mye smerter min kjære må tåle, preger meg dypt og inderlig. Jeg sitter der på sidelinjen, og det eneste jeg har lyst til er å ta smertene fra henne og bære de for henne en stund, slik at hun kan få nyte noen timer i fred for kroppens stadige nye krumspring. Samtidig ser jeg at min kjære blir mer og mer sliten for hvert opphold hun har på sykehuset, og når kampene foregår på flere plan, både i kropp og sinn, så føler man seg av og til helt hjelpeløs som pårørende. Da er det særs viktig at vi henter styrke fra hverandre, og jeg tror vi er over snittet flinke til å bruke humor når ting står på som verst.

 

IMG_0457

 

Heldigvis kommer dette bare i tillegg til alt det gode som også kommer som det å være pårørende; det å se at kjæresten har gode dager, det å kunne nyte en god middag i lag, det å kunne dra på ferie i lag noen dager, det å være tilstede når kjæresten våkner opp etter transplantasjonen, det å se kjærligheten og takknemligheten i øynene på sin kjære, det å vite at man betyr noe for en annen person og det å vite at den personen betyr noe for deg – det er viktige ingredienser i livet.

Ønsker dere alle en riktig god påske, og ikke minst ta vare på hverandre og nyt både de små hverdagsgledene og de store planene man legger fremover. Selv skal vi prøve å få til en harryhandel i Sverige i løpet av påsken. Som alle andre par legger vi også planer fremover (selv om de ikke alltid kan gjennomføres). Vår neste store plan er å komme oss til Alicante i mai i lag med gode venner, og ikke minst få til en tur nordover i løpet av sommeren for å treffe familie og venner.

Påskeklem fra Sten-Ove

 

Eg ser at du e trøtt
Men eg kan ikkje gå
Alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Tekst: Bjørn Eidsvåg

 

IMG_5383.JPG

 

Reklamer

Tanker opp

IMG_2135

 

Riktig god torsdag!

Pinsefria har jeg tilbragt i Dubrovnik. Det var balsam for sjela å komme seg vekk noen dager. Selv om utfordringer og tunge tanker ikke forsvinner, så blekner de litt i så vakre omgivelser. Jeg har spist, drukket og kost meg. Tatt inn atmosfæren. Senket skuldrene litengrann. Filosofert over alt og ingenting.

Og gått trapper..!

 

IMG_2265

 

Jeg måtte, som alltid på ferietur, ta mer medisiner enn ellers. Jeg synes det er greit å ha så gode dager som mulig. Så får jeg heller ta konsekvensene når jeg kommer hjem. Noen netter ble tilbragt på badromsgulvet. Noen måltider gjorde mer vondt enn andre. Men jeg er likevel positivt overrasket. Atter en gang: Tomler opp for gastrektomi! Jeg håper så inderlig at flere skal få samme operasjonen som meg. Ønsket om at mer kirurgi kan gjøre resten av magen min litt enklere å hanskes med, gjør seg stadig gjeldende. Noen stunder har jeg håp, selv om tvilen nok oftest vinner.

Dette var første ferieturen med OmniPoden min (insulinpumpen). Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå. Med endret kosthold, aktivitet og døgnrytme krever blodsukkerreguleringen ekstra innsats. Jeg synes også dette gikk over all forventning. Jeg la meg noe høyere i blodsukker enn jeg gjør hjemme, sånn for å være på den sikre siden. Alt i alt synes jeg dette gikk fint.

 

 

Jeg får imidlertid stygge merker i huden der pumpa og blodsukkermåleren står. Det ser nesten ut som røde brennmerker, og man kan tydelig se mønsteret i huden av dingsene. Jeg har nå forsøkt å bytte plassering – så både armer, rumpe, rygg og lår er tatt i bruk. Men merker blir det uansett. Magen unngår jeg helst, siden jeg har arrvev etter ymse kirurgi der.

I tillegg løsner dingsene lett på andre steder enn armene, fordi jeg svetter mer. Spesielt på trening og i sommersola er dette blitt et problem. Det klør i varmen, og plasteret løsner. Jeg har forsøkt med flytende barrierefilm, men det var ikke hjelp i. Jeg må nok få tak i allergiplaster med lim som tåler litt mer, så får jeg håpe det gjør nytten.

Som alltid – når jeg har vært litt bortreist – er det ok å komme hjem igjen. Pågangsmotet for å sette i gang med sykehus, behandlinger, trening og slike ting er litt større. Tror jeg. Jeg har noen uavklarte prosjekter på sykehusfronten som jeg er fryktelig spent på. Jeg kjenner på ambivalens i forhold til akkurat dette. Skal jeg tørre å ha forhåpninger? Jeg trenger dem. Eller skal jeg ikke ha det? For å unngå å bli veldig skuffet?

Ønsker deg riktig fin helg!

 

IMG_2186

 

 

Bokanmeldelse: «NÅ! Grip øyeblikket. Det er alt du har».

 

9788272015847_product_full

Forfatter: Erik Bertrand Larssen – Kagge forlag
Sjanger: Mentaltrening
av Silje Kristin Antonsen

Se for deg at du er helt rolig. Uansett hva som skjer. Stress, bekymringer og irritasjoner biter ikke på. Du har full kontroll. Styring over ditt eget liv. Du er til stede med tanker, følelser og sanser. Her. Nå.

Dette er hva en kroniker ønsker seg oppskriften på! tenker jeg og gyver løs. Med litt ambivalens. Erik Bertrand Larssen har de siste årene hatt stor suksess som mentaltrener, foredragsholder og forfatter. Motivasjonsguruen har profilert seg sterkt med sin militære bakgrunn. Han har erfaring som mentaltrener for toppidrettsutøvere og næringslivsledere. Suksessmennesker, med andre ord. Så er dette en bok for meg som er kronisk syk?

Mentaltreneren deler i sin tredje bok sine personlige og karrieremessige erfaringer for å vise oss hvordan vi kan hente ut kraften som finnes i å leve her og nå. Forfatteren har tidligere skrevet bestselgerne «Bli best med mental trening» og «Helvetesuka – 7 dager som forandrer livet ditt». Målet med de to første bøkene var å få det bedre, å prestere bedre, og dermed få mer av det han kaller godfølelsen. Denne tredje boken kompletterer hans mentaltreningsfilosofi ved at den fokuserer på å ha det bedre. Disse 3 bøkene utgjør tilsammen Bertrands metode, og kan leses uavhengig av hverandre. «Bli best med mental trening» utgjør første steg – å sette seg mål og å orientere seg. «Helvetesuka» viser how-to-do-it, mens «NÅ!» handler om å være underveis. Å lære seg å nyte reisen. For livet er mer enn et higen etter å komme i mål. Livet er å være.

Allerede innledningsvis skrur forfatteren forventningene mine noe ned ved å forklare at man i løpet av livet kan havne i situasjoner som ligger utenfor vår kontroll. Han nevner sykdom som et av områdene hvor temaene hans ikke helt egner seg. Men han understreker raskt sin urokkelige tro på at alle har kraft i seg til å skape et bedre liv.

Bertrand har tidligere fått kritikk for at bøkene og metodene hans bærer preg av for mye synsing. Men når alt kommer til alt – er det ikke nettopp erfaringsbasert kunnskap som gjør en soldat dyktig? Han bruker ofte uttrykk som «kriger» og «å gønne på». Og nettopp det liker jeg! For er det noe jeg vet, så er det at mitt liv med alvorlig sykdom og komplisert kirurgi er en kamp. Endelig en som snakker mitt språk!

Boka er ikke spektakulær eller banebrytende på noe vis. Men i rekken av mange selvhjelpsbøker, fremstår den likevel som særegen. Den er enkel. Den er oppskriftsmessig inndelt, slik at du ved senere anledninger kan slå opp på det kapitlet du trenger jobbe med.

Bertrand hevder at indre styrke henger sammen med noen bestemte egenskaper. Noen av dem bygger deg opp, mens andre bryter deg ned. Indre styrketrening handler således både om å skyve bort det uønskede, og dyrke det man trenger mer av. Del 1 omhandler de 8 egenskapene han mener du vil bli sterkere av, del 2 om 8 du bør kvitte deg med. Del 3 handler interessant om tilstedeværelse.

Boken er krydret med historier og erfaringer han har gjort seg som coach, motivator, familiemann og medmenneske. Påfallende ofte suksesshistorier. Disse balanseres med egne, ikke fullt så suksessrike valg og perspektiver. Noen ganger fornøyelig lesing, andre ganger litt kleint og overromantisert. Men likevel, han har et tydelig budskap som er lett å oversette til egen hverdag.

Med tanke på at livet for en stor del av oss vil sneie innom sykdom, er ikke Bertrands metode helt komplett for meg. En bok nummer 4 – for kronikere – ønskes velkommen!

Redd

woman-902213__180
Foto: Pixabay.com

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg forsøker å være flink.

Til å flykte, men samtidig stå i det. Tvinge motet på plass. Smile. Skru opp lyden. Late som. Piske på. Le av det hele.

Jeg har tenkt at dersom jeg tenker på meg selv som frisk, ja – så blir jeg iallefall friskere enn om jeg tenker at jeg er syk.

Ofte gir jeg meg ikke noe valg. Og som regel funker det.

Men å herme etter en ønsket virkelighet kan være enklere enn å takle den. Det kan også hende at det er å ikke være helt snill med seg selv.

Om jeg bare kunne føle meg litt trygg. Så jeg kunne senke skuldrene for et lite øyeblikk.

Jeg er sliten av frykt. Utmattet av å være syk. Skjør av alle tankene.

Men jeg er ikke sterk nok til å være sterk. Tøffheten som bidrar til å dempe sorgen og angsten, er brukt opp. Så nå må jeg visst kjenne på det som er virkelig virkelig. Og det gjør vondt. Fryktelig vondt.

Forhåpentligvis lærer jeg at det er greit å ikke være så tøff. Kanskje jeg kan bli tøff nok, da?

High as a kite

 

peacock-826972_960_720
Hei kjære leser!

Det er noe med flyging, vinger og fjær for tiden. Og nei – det handler ikke om små, søte påskekyllinger. La meg få ta dere med.

Jeg deltok nylig på et foredrag. Karina Hollekim, en av verdens største ekstremsportutøvere, snakket om å våge å drømme. For 10 år siden overlevde hun på mirakuløst vis en alvorlig fallskjermulykke. Hun hadde levd et liv med sjampis til frokost, helikopter til lunsj og ekstreme stunt til middag. Ting jeg aldri har forstått meg helt på. Hun var nemlig aldri redd. Hun beskrev det som en karusell – det evige jaget etter adrenalin.

Det fatale hoppet ble dokumentert med et kamera på hjelmen hennes. Et panoramasvev. Nydelig natur og skyfri himmel. En leende gjeng med tomler opp. Fritt fall i stor fart.

Fallskjermen løser seg ikke ut. Bakken kommer i mot. Lyden av en kropp som knuses. Alt blir mørkt.

Sterkt.

Hun havnet i rullestol, og fikk beskjed om at hun aldri ville kunne gå igjen. Så feil kunne legene ta. Hun var målrettet, innbitt og sta. Og nå – 10 år senere – går hun, kjører nedoverski og er blitt mamma. Basehopp og vingedrakt er passè. Det å være modig dreier seg ikke lenger om å utfordre naturkreftene. Det å være modig handler om å ikke gi seg. Å våge å drømme.

Like nylig var jeg på cafè med en bekjent av meg. Vi pratet og lo, før hun med behersket stemme fortalte at hun hadde fått en alvorlig diagnose. Hun var redd. Sårbar. Hvordan ville livet bli nå? Ville det bli kort? Hun var preget av situasjonen. Men likevel rolig. «Jeg føler meg så vingeklippet! Vingene mine er for korte, Silje. Jeg må bli modigere». Sa hun.

Jeg satt og studerte henne mens hun snakket. Denne sjeldne påfuglen. Vakker og reflektert. Raus og omtenksom. Skjør og sterk. Nydelige farger i hår og hud. Hun har mistet bakken under seg. Hun trenger nye vinger. Likevel evner hun å smile og le. Og hun evner å drømme om å sveve mer.

Hun hadde valgt å foreløpig ikke si det til så mange. Kun de nærmeste, slik at de skulle forstå hvilke tanker som herjet i henne.

Sterkt.

Modighet har mange ansikter. Modighet handler ikke om å kle på seg vingedrakt eller mestre fart og høyder. Å være modig handler om å være vingeklippet – kanskje for en stund, kanskje for evig og alltid. Men likevel komme seg gjennom. Å være modig handler kanskje mest av alt om den fjærribbede tiden før man våger seg ut i nye drømmer igjen.

«Jeg må lære meg å fly», sa hun med hamrende fuglehjerte. Jeg tror ikke hun vet at det er nå hun er på sitt tapreste. At vingene hennes er sterkere enn noen sinne.

 
Tusen takk for at du kommer innom! Ønsker alle riktig fine påskedager!