Riktig god mandag!
Jeg forsøker å formidle opplevelsene mine på en stødig måte. Jeg skriver helst i etterkant. Denne gangen snur jeg på flisa – jeg befinner meg virkelig på den skjøreste midten av glattisen, og jeg aner ikke i hvilken retning underlaget er sikrest.
Jeg ble henvist til et rehabiliteringsopphold på Catosenteret i vår, og nå har jeg hatt min første av 4 uker her. Før jeg skriver mer om det, må jeg fortelle litt om sommeren.
Jeg og Sten reiste på en kjærkommen ferie da jeg kom til hektene etter forrige operasjon. Vi var 1 uke i Albania og 1 uke på Korfu. Jeg var så glad! Det var herlig å komme seg bort, og tilbringe tiden sammen med kjæresten. Men ferien ble preget av noen utfordringer. Jeg var mye mer engstelig enn tidligere for å trenge akutthjelp. Jeg har under 30 % syn igjen, så jeg var totalt avhengig av Sten hvor jeg enn skulle. På ukjente steder blir slikt naturligvis et merkbart handicap, men dessverre er synet blitt livsbegrensende hjemme også.
I løpet av ferieoppholdet skulle morfin og smerteplaster seponeres (trappes ned og avsluttes). Når smertelindringen ble eliminert, seig realiteten seg raskt tilbake. Jeg ble dårligere, og de siste feriedagene var langt unna gode. De 3 ukene som har gått siden vi kom hjem har bydd på store smerter, hyppig oppkast, akutte undersøkelser og behandling på Rikshospitalet. Jeg tar vel ikke hardt i når jeg sier at jeg er alvorlig deprimert og sliter med angst. Skal det bli «sånn» igjen, for evig og alltid?
Mandag morgen troppet jeg opp på Catosenteret i Son. Jeg har ført dagbok, og når jeg leser fra dag til dag skjønner selv jeg at det ikke er trygt å dele. Psyken og motet kjører berg-og-dal. Men jeg tror jeg er i en viktig prosess, derfor skriver jeg likevel.
Jeg var skrekkslagen. Bare fremmede mennesker. Helt alene, uten Sten og mamma som har fulgt meg i så mangt og mye. Egne forhåpninger som jeg sikkert aldri vil klare å innfri. Redd for å snuble i de svake tankene mine. Redd for å ikke klare eller yte nok. Følelsen av å ikke forstå konseptet – jeg var jo mest overlatt til meg selv? – og opplevelsen av at «alle andre» er så målbevisste. Jeg var, og er, vettaskremt. Jeg har null kontroll. Hva gjør jeg her?
Jeg har hatt mine mål tidligere, tro meg, men jeg har på et eller annet tidspunkt mistet troen på egen mestring. Jeg har bitt tenna sammen, for hvilket annet valg har jeg hatt? Kanskje skjedde det for mange år siden. Troen og livsgnisten vekkes igjen når nye inngrep skal gjøres, hver gang jeg overlever sykehusets eliminasjonskirurgi og brannslukking. Men så kommer hverdagen, og jeg forstår atter en gang at plagene mine for alltid vil prege livet mitt.
Gradvis sniker tvilen seg på, den tvilen som sitter innerst, den som dreper drivkraften og flammen av identitet og egenverdi – disse tapte egenskapene som jeg for alt i verden vil unngå å avsløre. Det eneste jeg har kunnet gjøre er å si at «dette går bra!» for at ikke også andre skal miste troen på meg. Det er ikke for å narre noen. Det er fordi jeg vet at det som sies høyt kan bli en sannhet, bare jeg mener det og sier det ofte nok. Men et eller annet sted på veien glapp alt sammen.
De første dagene gråt jeg. Jeg savnet Sten noe så hinsides. Jeg trengte timesvis med trøst fra mamma på telefonen. Jeg ville hjem. Samtidig som jeg vil bli sterkere. Friskere. Angsten var i krigsmodus. En lammende sorg jeg har båret på i alt for store deler av mitt liv, slo ut i full blomst. Jeg var på bunnen. Jeg strammet meg opp for å gjennomføre timeplanen, for å spise sammen med andre, og så dundret angsten løs mens jeg satt på rommet mitt og studerte luften. Hva i all verden gjør jeg her?
Av hensyn til senteret skal jeg ikke skrive for mange detaljer eller poste bilder herfra. Vi får heller ikke spørre andre hvilke diagnoser de har. Noen har synlige handicap, mange har det ikke. Det eneste vi vet er at alle er her på alvorlig og kompleks grunnlag. Etterhvert som dagene har gått, har jeg skjønt hvorfor det er så viktig: Vi skal ikke fokusere på hva som har vært, men heller hvor vi står nå og hvor vi vil. I og for seg ganske opplagt på rehab, men langt fra enkelt. For hvor står jeg? Og hvor vil jeg? Hva er realistisk å få til?
Dagene består av masse tilpasset trening fra 08 -16. Man kan også ha egentrening på kveldene. Denne første uka har det for min del vært fokus på balansetrening i basseng, yoga, meditasjon og avspenning. Det har i stor grad handlet om å ta plass i egen kropp, øve seg på å være tilstede, og å jobbe med pusten. Noe jeg synes er vrient å få til, ettersom overlevelsesstrategien min har vært å leve i framtiden. Nåtiden har ofte vært for vond og ubehagelig til å være i.
Det positive med en tett timeplan er at man blir distrahert fra negative tanker. Jeg er spent på planene for de kommende 3 ukene. De utarbeides av fysioterapeut, og tar utgangspunkt i mitt individuelle ståsted og mine mål. Et midlertidig mål for neste uke er å fylle kveldene med mer positive ting, bli mer husvarm, og ikke være utslått av sorg og savn. Jeg skal prøve å stresse mindre med hva jeg en gang var, og heller utforske hva jeg er.
Så hva er mine framtidige mål? Det har jeg grunnet mye over denne første uken. På en helt annen måte enn tidligere. Jeg kom hit med de gamle ønskene mine, men jeg forstår at jeg må redefinere hvem jeg er, hvilke verdier som betyr mest, og akseptere hva jeg er blitt. Hjernen jobber i høygir og jeg er på fremmed tanketerritorium. Jeg har forstått hvor apatisk jeg har blitt for å søke «livskvalitetshjelp» etter så mange år i et stramt og travelt helsevesen. Jeg har gitt opp alt som går ut over livsnødvendig akutthjelp – akkurat som så mange andre her på senteret. Plutseilg skal vi utforske oss selv på godt og vondt, liksom bli kaptein på egen skute igjen, og slikt tror jeg tar tid.
Senteret fokuserer på muligheter og mestring. Jo mer eksakt jeg blir i målene mine, jo tydeligere kan jeg se hva som skal til. Jeg kan dermed forstå og akseptere bedre hva jeg ikke kan få til. Jeg har hatt kartleggingssamtaler og fysisk test, og forsøker å definere konkrete mål og strategier for å nå dem. Det kjennes litt som å våkne sakte fra en koma. Jeg har allerede hatt en aha-opplevelse; For hvordan skal jeg komme meg videre, og hvordan skal jeg be om riktig hjelp så lenge jeg ikke tror jeg er verdt det? Jeg må tørre mer.
Fredag reiste jeg hjem på permisjon, jeg skulle ha sykehusbehandling. Det var så fint å se Sten igjen, selv om det bare var for en kort stund siden han skulle hjem til svigers i Olderdalen. Jeg er ufattelig tom etter uka som har vært, men også i en slags nysgjerrig emning. Jeg tror prosessen bare er i startfasen, og den kommer til å kreve stor egeninnsats. Jeg har overlevd denne første uken ved hjelp av en annens vennlige imøtekommenhet, samt å vite at jeg skulle hjem en tur. Men etter at min kjære var reist, og jeg satt hjemme hos meg selv og tenkte på Catosenteret, slo det meg: Hva gjør jeg her? 😉
siljeantonsen 