Tro, håp og kjærlighet

fullsizeoutput_2e2e
La Zenia, Spania

 

«Hvis du ikke liker situasjonen – snu den».

 Francis Underwood, House of cards

 

Riktig god torsdag!

Etter deilige 17. mai- og pinsedager i idylliske La Zenia sammen med Tommy, Ståle og min kjære Sten, var jeg mentalt oppladet og klar til å få overstått pankreatektomi. Men da jeg kom hjem fra ferien, smalt døra rett i fleisen på meg.

(Pankreatektomi vil si å fjerne bukspyttkjertel, milt, deler av tarm og galleganger. Du kan lese mer om det ved å trykke her)

Operasjonsdatoen blir senere enn antatt. Foreløpig er den planlagt 19. juni, men ingenting er spikret enda. Jeg vet ikke når den endelige avgjørelsen blir tatt.

Faen, tenkte jeg. Faen! Flere dager med venting, gruing og usikkerhet. Jeg var så innstilt på å få «bruk-og-kast»-konseptet overstått nå. Finne ut om operasjonen ble vellykket eller ei, og eventuelt planlegge framtiden etter hva enn resultatet måtte bli. Faen altså! 

Det er frustrerende å ikke ha noen konkret dag å forholde seg til. Dette er jo noe jeg burde være god på, etter å ha stått i ymse andre helsekøer. Men jeg synes kreftutviklings-tanken er tung å forvalte på en sunn måte. I alle fall dersom man heter Silje og har temperament.

Det meldte seg flere spørsmål inni meg: Hvor skal jeg finne krefter til å vente? Hvordan kan jeg endre tankene mine, slik at det blir lettere både for meg selv og ikke minst omgivelsene? Det ble viktig for meg å forsøke å håndtere den siste delen av ventetiden bedre enn den første. 

Francis hadde et godt poeng; Jeg måtte snu situasjonen. Etter litt tankesortering landet jeg på at det tross alt er èn vesentlig fordel ved en senere dato: Jeg får tid til å bli sterkere, jeg får flere dager med trening og mat. Store inngrep krever at du er sterk nok til å gjennomføre, så her hadde jeg faktisk noe å vinne. Så snart den tanken var sådd, ble det greiere å forholde seg til de kommende ukene. Karismatiske Francis var ingen moralens høyborg, det skal sies, men visse elementer av filosofien hans duger for meg! 

Tiden etter forrige innlegg har vært både vond og fin. Den har rommet så mye. Det er dager jeg knapt orker stå på beina, jeg føler at kroppen nærmer seg en kollaps, og psyken er flatkjørt. Og så er det dager hvor jeg er litt mer meg selv igjen. Jeg kjenner glede ved ting, organene er litt lydigere og jeg aner en antydning til optimisme. Jeg ønsker så intenst å tro at ting skal bli litt bedre etterhvert. 

De fleste dagene innehar begge de sjelelige komponentene, gjerne i en kombinasjon jeg ikke helt vet å forstå. Det finnes sikkert piller for slikt, men vet du hva den beste medisinen for meg er? Det er all kjærligheten, aksepten og forståelsen dere viser. At jeg kan få si ting som de er, og likevel få så fine kommentarer og hilsener, varmer. At dere leser, liker og deler betyr så uendelig mye. Det gir både styrke og pågangsmot. Tusen takk!

Vil du lese mer om solskinnsgutta? Trykk her

Reklamer

Selvbedrag

Det nærmer seg 4. juni, datoen for neste inngrep. Da skal den gamle bukspyttkjertelen fjernes (såkalt pankreatektomi). Samtidig ryker også milten, en del av tarmen og gallegangene. Vekk med faenskapet!

På operasjonsdagen har jeg et dreamteam rundt meg. I tillegg til pankreas-eksperten, skal også transplantasjonskirurgen min delta. Det er betryggende, samtidig som det er litt skremmende at det er nødvendig. Det er mange tekniske hensyn å ta på grunn av tidligere inngrep, så kjentfolk kreves i denne manøveren. 

Opptrening har stått sentralt de 4 ukene jeg har vært hjemme. Styrkeøktene på gymmen har blitt lengre og bedre. Fra å kunne gå et par hundre skritt til flere kilometer på en god dag, er framskrittene store. Ikke noen olympisk form å skrive hjem om, men jeg er stolt over det jeg har greid. Sett i forhold til utgangspunktet har jeg gjort en god jobb. 

Tanken på at jeg etter operasjonen skal rykke tilbake til start, og gjerne litt bakenfor det, ignorerer jeg. Jo mer aktiv jeg er nå, jo større fordeler vil det gi både under og etter inngrepet. Treninga går på bekostning av mye annet, det er ikke så mye krefter igjen til andre ting. 

Jeg tror dette er det innlegget som har tatt meg lengst tid å skrive. Man skulle tro alt var bare velstand, tatt begynnelsen av det i betraktning? Sånn er det ikke. Realiteten er for meg ganske rå og smertefull. Og det er så vanskelig å finne ord som dekker, uten at det blir selvmedlidende og patetisk. Jeg er utpeisa og redd. Ambivalensen mellom å jobbe målrettet mot noe, og samtidig være så utkjørt at det meste føles meningsløst, skaper et stort indre press. Det er mange tanker jeg forsøker å tvinge unna. 

Sorgen for eksempel, tar alt for stor plass. Jeg sørger over mulighetene jeg skulle hatt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke kan bestemme mer i mitt eget liv. Jeg savner mestringsfølelse. Jeg er skuffet over alle inngrepene som ikke sto til forventningene, til det kom flere av dem alt for sent. Jeg er drittlei av «sykepakka Silje». Var jeg ikke skapt for noe mer? 

Jeg står i spagaten, med den ene foten i dyp fortvilelse og den andre i et helvetes stort selvbedrag. Med selvbedraget mitt pisker jeg meg videre. Inni meg brøler jeg som på amerikansk krigsfilm at jeg må jage på, tenke positivt, de greiene der … Og jeg repeterer mantraet om at dersom jeg klarer å justere drømmene mine denne gangen også, blir alt bedre. Med bedraget mitt forsøker jeg ikke å bløffe noen andre enn meg selv. Det er min måte å ivareta selvoppholdelsesdriften på. 

Å være skuespiller på heltid, i det amerikanske forsvaret, er et strev. Spesielt de gangene det indre reisverket rakner. Det gjør sviende vondt. Da er det godt å ha noen som tør stille de vanskelige spørsmålene, noen som orker å høre meg nøste i de komplekse flokene. Å høre noen si at sammen greier vi dette også, kan lappe det falne reisverket sammen igjen. 

«Skal du ikke ha en litt mer positiv slutt?». Sten kikket over brillekanten etter at han hadde lest teksten min. Et ganske relevant spørsmål, ikke sant? «Jeg forsøker bare å være ærlig, så jeg synes det kan få stå slik det er», svarte jeg usikkert.

Jeg tror ikke jeg er alene om disse tunge tankene. Og jeg tror ikke mine tålmodige nære og kjære er alene om å måtte lytte til de ulne svarene, heller. I bloggverdenen, spesielt innenfor helse og sykdom, trengs kanskje en motvekt til alle heltene som får det til. Så til alle oss som ikke fikser alt: Grattis! Vi greide en dag til.

 

fullsizeoutput_2d6c

 

Operasjon i morgen

 

 

IMG_7062

 

Riktig god mandag!

Jeg håper du har hatt fine påskedager! Mine ble slettes ikke så verst, forholdene tatt i betraktning. Jeg fikk permisjon fra Rikshospitalet slik at jeg kunne være hjemme med åpen retur – altså at jeg kunne komme tilbake dit når jeg hadde behov for det. Jeg valgte å legge meg inn igjen i går. Da hadde smertene økt betraktelig de siste par døgnene, så jeg turte ikke være hjemme lengre. Tiden var moden for å pakke sakene og komme seg tilbake til Riksen.

Men påsken ble altså veldig fin! Akkurat som på sykehuset, har jeg stått på store doser morfin/opiater. Men selv om smertene var der, hadde jeg et par dager hvor jeg kjente på mer sprut i kroppen. Og de dagene benyttet vi oss av! Det var så deilig å være hjemme sammen med kjæresten. Lese bøker, se serier og nyte tiden sammen. Spise nystekte vafler med jordbærsyltetøy til frokost. Og så ble det tur til Sverige. Det var digg å komme seg litt utaskjærs, kjenne sola varme og å se noe annet enn sykehuskorridorer. Vi fornemmet våren, og du skal ikke se bort i fra at vi hjalp popstjernene på radioen rent vokalmessig, begge to. Ny sommerkjole og frø ble det også. Så her er planene klare for tiden etter at jeg skrives ut og forhåpentligvis er friskere: Da skal det plantes cherrytomater, urter og blomster.

I morgen skal jeg operere bukspyttkjertelen, i håp om å bedre pankreatitten. Det skal gjøres en såkalt ERCP, hvor man forsøker å åpne kjertelens utførselskanaler som leder fordøyelsesvæske ut i tolvfingertarmen. Man skyter tuneller i forsteinede områder, fjerner steinene og setter inn stent (rør) for å holde gangene åpne. En slags samferdselsoperasjon, altså. Det hele gjøres i full narkose, så jeg er spent på hva jeg våkner opp til. Inngrepet kan enten lykkes, eller det kan gjøre betennelsen enda verre. Så det blir noen spennende døgn etterpå.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har helt troen på at dette kommer til å gjøre tilstanden bedre. Grunnen til det er at kirurgene ikke vet om de kan nå inn til bukspyttkjertelen, siden jeg har fjernet mesteparten av magesekken. Det finner de først ut av når de har prøvd. Samt at åpning av kanalene ikke vil redusere antall betennelser i noen særlig grad, det vil i beste fall gjøre omfanget litt mindre.

Jeg er forberedt på at kjertelen må fjernes (såkalt pankreasreseksjon) for å få bukt med plagene. Så blir det heller en kjempepositiv overraskelse dersom det lykkes med ERCP`en. Siden pankreasreseksjon er svært komplisert og risikabelt, krysser jeg fingrene for at det første inngrepet gjør susen. Jeg er iallefall veldig klar for å få det gjort, og mer gleder meg enn gruer meg til operasjonen.

Med disse blinkskuddene ønsker både jeg og Sten deg en fin uke!

 

Tanker fra en pårørende

IMG_3184

Av gjesteblogger Sten-Ove Olsen

 

Etter påtrykk fra min kjære, så skal jeg fra mitt ståsted prøve og dele litt tanker vedrørende det å være pårørende.

Jeg ble kjæresten til Silje høsten 2016, og selv om jeg visste at Silje var syk – så var jeg ikke i nærheten av å vite hva det innebar. Det å bli i lag med noen som er syk, og som man ikke nødvendigvis ser er syk ved første øyekast, byr på både utfordringer, kjærlighet og glede slik som det er i alle forhold. Men jeg tror det også bringer noe mer til forholdet – nemlig det å kunne nyte ekstra de dagene der partneren har det bra, samt at man får øynene opp for hvor privilegert man selv er som ikke er syk på samme måte. Ikke minst at det man selv klager på blekner i forhold til det min kjære sliter med. Spesielt 2017 var et hektisk og utfordrende år, der min kjære gikk i gjennom ikke mindre enn syv operasjoner!

Det som jeg beundrer med Silje er hennes pågangsmot, vilje og styrke. Selv om både kropp og sinn får mye juling, så prøver hun å se lyst på ting og ser stort sett hele tiden fremover. Samtidig som hun bryr seg veldig mye om de rundt seg, og hvordan de har det. Treningsiveren hennes er også til å bli imponert av, straks hun er ute av sykehuset så vil hun prøve seg på det lokale treningssenteret. Vi får håpe at treningsiveren etter hvert kan smitte litt over på gjestebloggeren og 😉

Som pårørende føler man seg ofte maktesløs, man er prisgitt hva legene og helsevesenet finner ut. Blir ofte fascinert av hvordan helsevesenet fungerer/ikke fungerer i Norge, men er samtidig takknemlig for at vi bor i Norge. Silje kan sykt mye om sin kropp, og hvordan den fungerer/ikke fungerer, hun vet som oftest hva som er galt lenge før legene finner ut av det. Det kan til tider vært frustrerende at de ikke heller lytter mer til pasienten og da tester ut «hennes diagnosemistanke», før de kjører på med sine vanlige utredningsmetoder. Dette fører til at ting kan ta litt vel lang tid i helsevesenet etter min oppfatning.

Som pårørende så lever man til tider i en slags boble, og man setter livet sitt på vent føles det som. Som pårørende så prøver man å være ekstra sterk/optimistisk/medfølende/støttende for sin kjære, samtidig som man egentlig kjenner at man noen ganger har lyst til å skrike/rope høyt ut at nå er det nok – nå må min kjære få ro i kropp og sinn! Det å være pårørende er til tider hardt og utfordrende, spesielt får sinn og sjel kjørt seg. Man blir sliten på en helt annen måte enn hva man har vært vant til. Etter en squash-økt så er man sliten på en god måte i kroppen og det går over etter en stund. Men slitenheten som man nå har i sinn og sjel er helt annerledes – den går ikke nødvendigvis over, den kan ligge i ro men blusser opp igjen når din kjære nok en gang må på sykehuset.

Dystre tanker, rare drømmer og uro i kroppen er nå blitt det «normale» for meg som pårørende. En natt nylig drømte jeg at jeg bar på min kjære som var skadet, så underbevisstheten jobber tydeligvis på høygir! Tanker om hvor mye smerter min kjære må tåle, preger meg dypt og inderlig. Jeg sitter der på sidelinjen, og det eneste jeg har lyst til er å ta smertene fra henne og bære de for henne en stund, slik at hun kan få nyte noen timer i fred for kroppens stadige nye krumspring. Samtidig ser jeg at min kjære blir mer og mer sliten for hvert opphold hun har på sykehuset, og når kampene foregår på flere plan, både i kropp og sinn, så føler man seg av og til helt hjelpeløs som pårørende. Da er det særs viktig at vi henter styrke fra hverandre, og jeg tror vi er over snittet flinke til å bruke humor når ting står på som verst.

 

IMG_0457

 

Heldigvis kommer dette bare i tillegg til alt det gode som også kommer som det å være pårørende; det å se at kjæresten har gode dager, det å kunne nyte en god middag i lag, det å kunne dra på ferie i lag noen dager, det å være tilstede når kjæresten våkner opp etter transplantasjonen, det å se kjærligheten og takknemligheten i øynene på sin kjære, det å vite at man betyr noe for en annen person og det å vite at den personen betyr noe for deg – det er viktige ingredienser i livet.

Ønsker dere alle en riktig god påske, og ikke minst ta vare på hverandre og nyt både de små hverdagsgledene og de store planene man legger fremover. Selv skal vi prøve å få til en harryhandel i Sverige i løpet av påsken. Som alle andre par legger vi også planer fremover (selv om de ikke alltid kan gjennomføres). Vår neste store plan er å komme oss til Alicante i mai i lag med gode venner, og ikke minst få til en tur nordover i løpet av sommeren for å treffe familie og venner.

Påskeklem fra Sten-Ove

 

Eg ser at du e trøtt
Men eg kan ikkje gå
Alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Tekst: Bjørn Eidsvåg

 

IMG_5383.JPG

 

Øyeblikk

«Tid er en uendelig lenke av øyeblikk»

Tom Egeland

 

I kveld er det 5 måneder siden transplantasjonen. Å beskrive denne tiden blir en for ambisiøs oppgave for meg. Det har vært for vanskelig å poste underveis. Skal jeg være helt ærlig, har mye av tiden vært tung og vond. Jeg fikk meg ei skikkelig kule, og har enda vansker med å samle sammen de filleskutte bitene av meg selv.

En transplantasjon er ingen quick-fix. Det trodde jeg ikke på forhånd heller, men jeg har lært et og annet om hvor lang tiden kan føles. Hvor seigt et øyeblikk er. Etter 5 måneder er jeg fortsatt høydosert på tunge medisiner, og en følge av dette er at jeg preges mye av uheldige bivirkninger.

For meg utarter bivirkningene seg kanskje annerledes enn for en annen. Vi er alle ulike. Og det er kanskje den største fella jeg har gått i så langt: Å sammenligne meg med andre transplanterte. Vi har ulike kropper, ulike forhistorier, ulike sykdommer, ulik medisinering, har fått ulike organer som krever ulik etterbehandling, samt at fordelingen av både flaks og krefter ikke er den samme for noen av oss.

Jeg er sliten av å bruke viljestyrken. Men hva ellers kan jeg vel gjøre? Jeg tror gleden over å være i live overvinner alt. Takknemligheten for et nytt organ gjør at jeg automatisk svarer: «Det går bra!» når noen spør. For tenk på alternativet? Iveren etter å leve igjen gjør at jeg gutser, om enn forsiktig, på de små tingene jeg håper eller tror jeg skal klare. Så går jeg stadig på smeller og skuffelser da, men jeg har iallefall følelsen av å ha forsøkt. En slags mestring er det jo?

Inni meg er mye annerledes. Jeg er fortsatt urolig, jeg føler meg absolutt ikke trygg på at dette går bra. Det finnes for mange triste historier der ute til at jeg fullt ut kan tenke tanken. Og jeg føler meg alt for sjuk til å egentlig være friskere. Jeg kjenner ikke kroppen min lengre, den er veldig annerledes. Og så lurer jeg på om personen Silje ble borte underveis?

Jeg danser på ei tynn line i denne øyeblikkslenka. Med min dårlige balanse. Jeg er redd, jeg er takknemlig, jeg er fortvila, jeg er utmattet, jeg er rørt, jeg forsøker å være tøff, jeg smiler, jeg gråter, jeg ler så jeg griner, jeg er pitbullsint – alt samtidig som jeg forsøker å tenke positivt. Psyken har definitivt fått seg ei kule, den og. Det sies at det ikke er rart i det hele tatt. Og det er sikkert helt riktig. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Annet enn å fortsette med denne ustødige linedansen mens jeg biter tenna sammen.

Men så er det noen fragmenter i denne lenken, heldigvis, som får den til å skinne likevel. Små høykarats-juveler som lyser opp i gråsteinsleddene. Små øyeblikk av fred. En bitteliten opplevelse av mestring. De stundene jeg er, og ikke bare eksisterer. Skinnende perler som ikke triller av sted, men som jeg limer fast i all evighet til lenken min.

Her skal du få se noen av øyeblikkene mine fra høsten.