Artikkel i Bedre Helse

Her er litt av historien min – fra bladet Bedre Helse!

Finnes både på http://www.klikk.no, http://www.abcnyheter.no og http://www.sol.no

Ønsker alle en riktig fin dag! Nyt den! 🙂

Artikkel i Bedre Helse

 

 

silje kristin antonsen16

 

 

Reklamer

Tyrosin. Good shit.

 

For en tid tilbake ble alt veldig mørkt. Rullegardina var dratt ned. Det hender seg, når man er syk og har store smerter over lengre perioder. Det krever sin mann! Jeg var så utmattet at jeg ikke hadde overskudd til noe. Det eneste jeg prioriterte – og klamret meg fast til  – var styrketrening. Jeg brukte alt jeg hadde av vilje og krefter til det. Men så nådde jeg et punkt der jeg trengte noe mer. For livet skal jo være mer enn trening?

 

Bilde

På tradisjonelt vis ble jeg satt på antidepressiva. De skulle løfte meg opp til mentalt bakkeplan igjen, og de skulle gi den utilfredsstillende smertebehandlingen et lite dytt i riktig retning. Skeptisk? Åja…

Jeg reagerer nemlig ikke på slike medikamenter slik de er ment. Jeg blir om mulig enda mer tom, jeg føler meg humørflat og isolert, og mister engasjementet og evnen til å ta fatt. Jeg vet at mange har god virkning av antidepressiva, og godt er det! Men jeg synes det er verdt å skrive litt nyansert om det fordi det kanskje finnes flere enn meg som ikke følger boka.

Antidepressiva virker primært ved at de øker tilbudet av serotonin, noradrenalin og/eller dopamin i nervesystemet. Dette er såkalte signalstoffer eller transmittorsubstanser som øker aktiviteten i deler av hjernen og kroppen. De fungerer som kroppens «eget rusmiddel», og sørger for at vi holder oss glade, våkne, føler velvære og at vi kan takle stress under ekstreme forhold.

Antidepressive legemidler tilfører ikke nytt serotonin, noradrenalin eller dopamin, men stimulerer kun kroppens egen utskillelse av disse. Antidepressiva gis ofte i forbindelse med depresjon og angst, men også ved langvarig smerte der tradisjonelle smertestillende preparater ikke gir adekvat effekt. Doseringen er individuell, og effekt oppnås først etter flere ukers behandling.

Fordi jeg reagerer så utradisjonelt på antidepressiva, har jeg lett med lykt og lupe etter alternativer som kan påvirke utskillelsen av disse signalstoffene. Det jeg fort fant ut, men som ingen lege fortalte meg, er at flere aminosyrer påvirker signalstoff-tilgjengeligheten. Jeg gjorde meg noen tanker rundt at ved mangel på aminosyrer mangler man byggesteinene for at signalstoffene i det hele tatt skal kunne syntetiseres. Ergo vil ikke antidepressiva ha effekt.

Aminosyremangel kan forekomme hos mennesker med svekket enzymproduksjon, utilstrekkelig næringsopptak, mage- og tarmproblemer, kronisk sykdom, langvarig stress, utmattelse, rekonvalesens etter sykdom eller operasjon, hos premature barn og hos eldre mennesker.

Mangeltilstander gjør at jeg får tilskudd av vitaminer og mineraler, samt stoffskiftemedisiner. Med det i bakhodet, syntes jeg dette var interessant. Aminosyren tyrosin pekte seg ut som en fellesnevner her. Kunne det være så «enkelt» som at jeg manglet nettopp tyrosin?

Før jeg stupte inn i helsekostforretningen, forhørte jeg meg selvfølgelig med legene. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne skade. Antidepressivaen var seponert uansett, den var ikke akutell for meg å stå på iallefall. Heller engasjert dritthverdag enn flat og dau..!

Så jeg tok min første kapsel med L-Tyrosin. Og før det var gått et par timer merket jeg små, positive forandringer. Jeg vet man skal være forsiktig med å uttale seg om slikt, og jeg kjenner til placeboeffekten. Så ta det for det det er – personlig opplevelse. Men jeg følte meg raskt mer våken, hjernetåka lettet litengrann, jeg ble rett og slett litt lettere til sinns. Smertene forsvant ikke på noen måte, og stoffskiftemedisiner må jeg jo fortsatt ta, men tiltakslysten og motet kom sakte men sikkert tilbake. Det er vel ingen vidunderpille. Eller jo, kanskje jeg synes den er det. I kombinasjon med trening, som også påvirker dopaminnivået på flere positive måter.

 

 

Bilde

 

Her er dokumenterte fakta om dopamin og tyrosin:

Dopamin har mange viktige oppgaver; som å stimulere hjerte og oksygenopptak, holde stoffskiftet og kroppen i gang med tilstrekkelig energi, og å påvirke vårt følelsesliv slik at vi føler glede. Det gir en opplevelse av pigghet, fokus, motivasjon, tilfredshet og trivsel.

Er stressnivået høyt, som feks ved langvarig sykdom eller depresjon, vil dopaminnivået falle.

Dopamin er syntetisert i nervevev og i binyrer fra aminosyren tyrosin. Denne aminosyren er ikke bare forløperen til dopamin, men også til stresshormonene adrenalin og noradrenalin. Disse to hormonene blir frigjort ved stress. Jo større belastning og jo høyere nivå av stresshormoner, desto mer faller dopamin-nivåene.

I tillegg til dopamin og stresshormoner, er aminosyren tyrosin også nødvendig for å danne skjoldbruskkjertelhormoner og er dermed viktig for stoffskiftet. Som igjen er «batteriet» vårt.

Matvarer som inneholder aminosyren tyrosin er lurt å implementere i den daglige kosten. Høyest på humørmatlista scorer cottage cheese (1500 mg i en kopp!), avocado, mandler, kylling, kalkun og banan. Har du nedsatt opptak av næringsstoffer og/eller høy produksjon av stresshormoner kan tyrosin-tilskudd være tingen å prøve (personlig anm: Her synes jeg det er litt morsomt å tilføye at jeg i flere år har hatt et avhengighetsforhold til nettopp cottage cheese og bananer! Lenge før jeg visste dette. Tilfeldig..?)

Det er ikke kjente skadevirkninger ved å bruke tyrosin som kosttilskudd. Kroppen bryter ned eventuelt overskudd. Du blir heller ikke avhengig av kosttilskuddet på noe vis.

Også for friske mennesker med lettere plager eller for de som ønsker et optimalt utbytte av trening, kan tilskudd av enkelte aminosyrer være et godt alternativ. Spesielt tyrosin.

 

 

 

Hyrdestund på Bislett Bad

Bilde

 

Min pappa hadde et særeget syndrom. Et synonymforvirrings-syndrom (det er den beste beskrivelsen jeg kommer på!) Han fant nemlig til stadighet på morsomme ord. Som han konsekvent brukte helt feil. Vokabularet hans var det nok bare vi nærmeste innvidde som hadde mulighet til å forstå. Eller trodde vi forsto…

I alle år hadde jeg hørt pappa si, gjerne mens han strakk seg og gjespet høylytt etter vel inntatt middag: «Nei, nå skal det jammen bli godt med en hyrdestund..!». Og jeg skulle bli godt over 30 år før jeg forsto den virkelige betydningen av ordet. For i pappas verden, og dermed også min, så var dette ensbetydende med middagshvil! En stund der man tar en velfortjent timeout fra omverden, der man koser seg (?) og bare slapper av. Nyter å gjøre ingenting, liksom. Og jeg, som egentlig er litt fan av ord – og timouts – hadde altså tatt dette for god fisk. I over 33 år.

Iallefall. Årsaken til at jeg med bråhast forsto definisjonen av ordet, ble en flau affære. Det var den dagen som i all ettertid går under benevnelsen Den store H-dagen. Jeg hadde nemlig en kveld kommet hjem fra Bislett Bad. Jeg var så glad og fornøyd! Jeg hadde hatt velværedag, med skrubbing og smøring etter alle kunstens regler, svømming, bobling, og jeg hadde slappet av i saunaen og snakket med masse hyggelige folk. Det var vinter og bikkjekaldt ute, og jeg hadde satt meg godt tilrette hjemme i sofa med Pus, Pepsi Max, masse lys, film og fjernkontroller. Og Facebook. Lykkelig og uvitende tenkte jeg at dette kunne jeg jo dele med omverdenen. Sannelig! Dette måtte da være en staselig statusoppdatering på en ellers hustrig vinterkveld?

«Har hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad!». Skrev jeg.

Iløpet av minutter smalt det inn med likes, kommentarer, sms`er og oppringninger. De var av typen «Så fint at du vil dele dette med oss, Silje!», «Var dere mange, også..?» og «Har du krøpet over?». Jeg skjønte ingenting! Hva var det som var så ekstraordinært med å ha hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad, liksom..?

Det var behov for en oppklaring. Så jeg måtte ringe hjem. Mamma holdt på å le seg ihjel. Applaus i stua fra kaffegjester. Før hun hikstende tok til å forklare meg hva H-ordet betyr (en samtale vi burde hatt for ca 20 år siden?). Et par sekunder var jeg småbitter på pappas ureglementære ordbruk, men så kunne jeg jo ikke annet enn le, jeg heller. Om enn litt rød i fleisen. Og en slettet Facebook-oppdatering rikere.

Det hører med til historien at pappa ofte brukte ord i motsatt betydning også. Hyrdestund inkludert. For eksempel hvis noen lagde ukul stemning. Eller hvis noen var ufine eller urettferdige. Så i ettertid har H-ordet fått ny status hos meg! Ikke akkurat i Facebook-feltet, kanskje…  Men i pappas ånd, så bringer jeg ordsurr-syndromet videre. For hver gang jeg opplever noen som er ubehagelige, irriterende, uhøflige eller sårende, så takker jeg vedkommende for hyrdestunden. Inni meg selvsagt. Og da må jeg smile igjen. Så takk, Pappa!

Bilde

Penselstrøk

Bilde

 

Visste du at du kan være ditt eget livs Michelangelo..? Påstanden traff meg midt i mellomgulvet, med et klask bare en potetsekk verdig. Hardt. Slaget forringet seg, og lammet meg ned til mammas psykedeliskmønstrede sokkelest og opp til øverste hårkrøll. Hva?!? I løpet av nano-sekunder ble lammelsen erstattet med et overveldende raseri. For et provoserende utsagn! Ansiktet mitt gikk fra vinterblekt til sinnarødt. Skulle ikke forundre meg at ullsokker og hårmanke gjennomgikk samme makeover. Jeg følte at det var urettferdig. For jeg var verken utstyrt med staffeli, lerret eller pensler. Jeg var 33 år og akkurat blitt ufør.

Som kroniker hadde jeg erfart at forventninger og – om enn noe pompøst – selvrealisering var noe forbanna tull. Det kostet masse krefter og energi jeg ikke nødvendigvis var i besittelse av. Til tross for iherdige forsøk, lot resultatet alltid vente på seg. Det være seg utdanning, karriere, vennskap, kjærester, hobbyer, trening eller ferier. Alle disse tingene som jeg hadde lyst til å berike livet mitt med. Jeg hadde erfart så alt for dyrt at ting ikke blir slik de er planlagt, ønsket eller tenkt.

Noen mennesker kaller dette å tenke negativt. Noe vi kronikere er smertelig klare over. Derfor kompenserer vi med å smile tappert og være tøffe utenpå, slik at ingen skal avsløre oss. Men inni oss bærer vi på en ensom sorg, og frykten for flere skuffelser gjør at vi slutter å drømme.

Vi låser inne fargene våre, i forvissing om at det er det tryggeste. Så risikerer vi ikke enda en skuffelse. At enda en drøm skal bli knust.

De fleste av oss mangler noe. Dette ”noe” som vi tror skulle gjort livene våre fullbrakte. Dette ”noe” som gjør at vårt utdelte lerret oppleves malt med kjedelige farger og sølete tekstur. Dette ”noe” som hindrer oss i å lage kunstverk. Det kan være helse, utdanning, overskudd, økonomi, hvilke forutsetninger som helst. Dette ”noe” som gjør at vi mister evnen til å se hva som bor i oss, og hva som finnes av muligheter.

Jeg måtte tygge på dette sitatet ei god stund. Livet skulle være mer enn det jeg opplevde her og nå. Men skulle jeg kunne gjøre noe mer med det, enn det jeg allerede gjorde? Hverdagen min besto i å gjøre alt for å ikke bli enda mer syk. Livet var passe trist, litt for motløst og omtrent uten mening. Jeg hadde nådd et punkt der jeg ikke hadde noe særlig å tape. Jeg bestemte meg for å tåle en potetsekksmell til. Om ikke annet, så for å motbevise påstanden. Så fikk jeg i alle fall rett i en ting!

For setningen hadde også sådd en ny tanke i meg. For at noe skal realiseres, så må man ha et ønske om hva som skal skje. Ellers ser man ikke mulighetene. Eller fargene, om du vil. For at fargene dine skal danne ditt kunstverk, må tanken bak motivet være litt tydeligere. Jeg utfordret meg selv og gikk på fargejakt.

Så hva fant jeg? I sinnet mitt fant jeg først en sort, grisete, stygg boks full av mistro, sorg, sinne og redsel fordi jeg har den helsa jeg har. Vi snakker tjæretønneutgave! Når jeg med kraftanstrengelser hadde fått lempet den litt til sides, oppdaget jeg et rødt spann fullt av kjærlighet. Som sto der ubrukt, fordi jeg hadde vært for redd til å tro at noen ville ha gleden av den. Jeg fant et grønt spann fullt av kreativitet. Det var helt inntørket fordi det hadde stått lukket så alt for lenge. Jeg fant et lilla spann fylt med engasjement. Det var proppet med lyst til å bruke meg selv til noe mer enn å holde kroppen bare fysisk i gang. Men uåpnet, fordi jeg tenkte at den ikke var verdifull nok. Jeg fant et gult spann fylt til randen av nordnorsk pågangsmot. Jeg fant også en dunk med glitterlakk. Nedi den skimret tanker, følelser og erfaringer jeg har tilegnet meg som et annerledes ”noe”-menneske. Jeg ante konturene av mitt motiv.

Tilbake til den motbydelige dunken som sto og breiet seg på fremste rad og kastet skygge over de andre. Med tiden har jeg lært meg at sort også er en viktig farge i kunst. Den kommer godt med når nettopp konturer skal strekes opp. Den gir meg perspektiver jeg trenger, og fremhever de andre fargene. Faktisk er jeg blitt takknemlig for den sorte boksen. Jeg øver stadig på at den ikke skal få grise til. Jeg forsøker så godt jeg kan å velge riktig boks til riktig detalj.

Vi er alle utstyrt med hovedforutsetningen for livskunst: Farger. I sjelen vår finnes det bøttevis! Har du noen gang turt å se gjennom fargekartet ditt? Kan du lukke øynene dine og gå på skattejakt i ditt eget sinn? Jeg vet at du vil finne mye vakkert der. Farger og motiver i utgaver ingen har sett før, skisser som bare du vet om, alt ligger der og venter på å bli gjenoppdaget. Først av deg. Så av de rundt deg. For omgivelsene trenger fargene dine like mye som du gjør selv. Vi kan ikke alle bli Michelangeloer, men jeg synes et Fargerike kan være vel så verdifullt!

 

Einstein i praksis!

”Galskap er å gjøre samme ting om og om igjen og forvente et annet resultat” – Albert Einstein

 

Han er en smarting, Einstein! Jeg er sikker på at om han hadde levd i dag, hadde han vært i fitnessbransjen. Passe tradisjonstro mot verifiserte teorier, passe alternativ og nytenkende, og helt genial!

 

Etter mange år med sykdom, hadde jeg pådratt meg kronisk utmattelsessyndrom. Seng og sofa var blitt mitt faste oppholdssted. Mens jeg tøflet rundt og ventet på at livet skulle by meg opp til dans igjen, suste verden forbi. Klok av skade hadde jeg minimert aktivitetsnivået mitt i den tro at det skulle bygge meg gradvis opp igjen. Jeg var så sykt sliten. Treningsmedlemskapet mitt var sagt opp for lengst, jeg var sluttet i danseklubben som jeg trivdes så godt i, og jeg orket ikke lenger konserter eller sosiale begivenheter. Jeg sparte på kreftene som best jeg kunne. Uten at det ble noe sus i serken av den grunn! Frustrasjonen økte i takt med den fysiske og psykiske slitenheten.

 

Alle som lider av utmattelsessyndromer (eller som sliter med andre diagnoser eller treningsmotivasjonen for den saks skyld!) vet hvor mye krefter det koster å utfordre kroppen rent fysisk. Fra medisinsk hold frarådes det ved alvorlig kronisk utmattelse under enhver omstendighet å belaste muskler, nervesystem og immunforsvar. Selv hadde jeg gjort dyrekjøpte erfaringer. Små fysiske utskeielser, som for eksempel å både gå i butikken og dusje samme formiddag, kunne resultere i at jeg ble liggende dårlig i flere døgn etterpå. Blodpris for små gleder, vil jeg si. Hverdagslige ting var blitt til store utfordringer. Kroppen var for svak til å mestre de enkleste ting. Psyken var ikke av atletisk karakter, den heller.

 

Einstein hadde satt meg på en idè. Når det ikke funket å følge boka, så var det dags for å tenke nytt! Jeg var lei av å vente. Jeg savnet mestring, kroppskontroll og ikke minst overskudd. Noe jeg mener man ikke får av å bare ligge i vater og vente på at dagen skal gå over. Så da jeg måtte gi opp å skifte lyspæra i taket fordi jeg ikke hadde styrke og utholdenhet nok til å balansere på en krakk og samtidig holde den pinnetynne armen over hodehøyde og vri rundt, bestemte jeg meg. Jeg måtte endre strategi. Jeg ville se hva Einstein var god for i praksis!

 

Jeg kastet meg over alt jeg fant av informasjon om trening med sykdom. Spesielt innenfor utmattelsessyndrom, nevropati, diabetes 1, muskelsvinn, asteni og gastroparese. Det var lite informasjon å finne i kategorien ”liksomfitness for kronikere”..! Ivrig forhørte jeg meg med de medisinske fagfolkene jeg følges opp hos. Jeg nileste treningsfysiologi. Jeg gikk treningsblogger og nettfora nøye etter i sømmene. Før jeg til slutt mannet meg opp, svelget alt jeg hadde av stolthet, pakket treningshansker og løftereimer, og dro treningstightsen over eikert-beina. Strategien jeg valgte var som følger: Tung og systematisk styrketrening, korte økter, full restitusjon resten av døgnet. Litt toppidrettsutøver-style, egentlig 🙂

 Bilde

Jeg har erfart mye på både godt og vondt som jeg vil dele her på bloggen. Jeg lyver dersom jeg sier at det var en dans på roser i starten. Det var beintøft. Og det kan det fortsatt være, for alle dager er ikke like i en kronisk hverdag. Men det vonde blir fort glemt, jeg lover! For hver innsats er du en anstrengelse nærmere en friskere hverdag. Med det i bakhodet, blir hver treningsøkt en premie og en seier i seg selv! Bedre lykkepille finnes ikke!

 

Treningen gir meg en etterlengtet pause fra kronikerhverdagen. Da er jeg bare trenings-Silje, jeg er som alle andre, og jeg nyter hvert et sekund! Jeg opplever en kropp som er mye sterkere og mer utholdende, en mental helse som hilser hverdagen – med det den måtte bringe – hjertelig velkommen, og jeg vet at jeg KAN.

 

Tviler jeg på Einstein over manualene? Ikke et nanosekund!