Lykkejeger

180px-wecandoit

Kan man bli rusa av å gå på ei tredemølle?
Kan man føle seg som Pippi, selv om vektmotstanden kategoriseres under «liten handlepose»?
Kan man bli så glad av 5 spillemenn at man begynner å grine?

JA!

Denne siste uken har blitt finere og finere. Den startet mørk og dyster, jeg var fortsatt helt på felgen. Men etterhvert som dagene har gått, har jeg blitt sterkere. Og gladere.

Jeg hviler fortsatt mye. Kapasiteten er liten. Men jeg prøver så godt jeg kan å ha aktive, effektive pauser fra min liggende hverdag. I disse pausene jakter jeg! På endorfiner – kroppens egne lykkestoffer.

Jeg gjør saker som jeg pleide bli glad av. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset har jeg brukt all viljestyrke for å gjøre disse små tingene. Det har føltes gledesløst og tungt. Men jeg har forsøkt så godt jeg kan å gjøre de likevel. Og sakte, men sikkert, klarer jeg mer.

Hva som gir en endorfiner, er individuelt. Når man ikke har et nanogram av dem i kroppen, kan det være vanskelig å huske hva som en gang gjorde en glad. Nyoperert og med morfinabstinens-hjelmen tredd godt ned over hodet, blir ting fryktelig tunge. Desto viktigere er det å jakte på disse endorfinene. 

Jeg vet fra før at jeg blir glad av å bevege meg. Og jeg vet at kroppen kommer seg raskere tilbake dersom jeg aktivt hjelper til. Jeg forsøker derfor å gå ute hver eneste dag. Gjerne 1 eller 2 korte turer. Jeg utnytter dagslyset og friskluften så godt jeg kan. Noen dager blir det bare rundt kvartalet her jeg bor, andre dager lengre. Det kan fort bli noen km iløpet av dagen. Og det har etterhvert gitt mersmak.

Så mandag troppet jeg spent opp på treningsstudio. Ikke fordi jeg kan løfte noe særlig enda, men bare for å komme meg på plass igjen. Herlighet så digg det ble! Har knapt vært der de siste 7 månedene, så dette var STORT. Bare litt gange på tredemølla ga meg seiersfølelse typ Grethe Waitz 🙂

I slutten av uka gjorde formkurven et kraftig byks. Jeg gutset til – og dro på konsert med Violet Road. Makan til endorfinkick har jeg ikke kjent på lange tider. Så fint det var å være der! Sammen med gode venner og familie. Jeg ble så revet med av både musikk, band, høy stemning og nordnorsk glede at jeg måtte gråte en skvett..! Og det er jammen ikke lett, når man samtidig smiler så bredt og lenge at kjevemuskulaturen bør tøyes i etterkant. En herlig, rørende følelse av å være levende igjen.

Og med det har jeg bevist nok en gang for meg selv at et spesifikt mål gjør at jeg greier mer enn jeg tror. Konserten meldte jeg meg på da alt var på sitt mørkeste. Jeg trengte noe konkret og kortsiktig å strekke meg mot. Noe å glede meg til. Jeg trodde aldri at jeg skulle greie det. Men konsertgulroten fikk meg til å gå disse små skrittene. Jeg håper jeg for alltid vil huske det.

Ønsker alle en riktig (endor)fin start på uken!

Violet Road`s singelslippkonsert på Uhørt, 13.11.2015
Violet Road`s singelslippkonsert på Uhørt, 13.11.2015
Reklame

Årets modigste kvinne-kvelden 2014

Tara Årets Modigste Kvinne Festkveld
Foto: Espen Solli / Tara

Du verden for noen døgn jeg har hatt! Uka som startet med faste og «kreative» tarmundersøkelser på Ullevål, ble avløst av en heidundrende og glamorøs hyllest av Årets modigste kvinne-kandidater i regi av magasinet Tara. Jeg har på langt nær fordøyd alt enda, det var så enormt mye å ta inn! Så mye fint, så mye vakkert, så mye livsgnist!

Før forestillingen startet, møttes vi for lydsjekk og scene-prøver. Så gøy å treffe de andre nominerte! De var så rike. På erfaringer, innsatsvilje og tro. Sterke, flotte damer. Det store temaet vi nok snakket mest om, var modighet. For hva er det å være modig? Føler vi oss modige? Vi var 6 kandidater, med forskjellig bakgrunn og ulike mål for det vi driver med. Noen jobber globalt, noen nasjonalt, og noen i det små. Men en ting tror jeg vi har til felles: Det gir mening, det vi gjør.

Hva er mening? Det er nok ikke så enkelt å definere. Men skulle jeg svare i dag, så ville jeg sagt at det er kjærlighet. Kjærlighet til andre, kjærlighet til det man brenner for og dermed også kjærlighet til seg selv. Under forestillingen fikk vi et lykkeforedrag av kunstner Bjørg Thorhallsdottir. Hun snakket om mot og livslykke. Hvordan vi selv kan skape et godt liv, uavhengig av ytre omstendigheter. Hun snakket om at lykken er et valg, og at den er summen av alle valgene vi tar. Du kan velge dine tanker, som blir til dine ord, som blir til handlinger og som dermed blir ditt liv. Når vi er redde, men likevel følger hjertet vårt, er vi på vårt modigste.

Her kan du se noen glimt fra kvelden:

IMG_5065

IMG_5072

En ting tror jeg er felles for oss som var nominerte: En særlig glamorøs hverdag lever vi ikke. Så ekstra stas å bli tatt hånd om av dyktige make-up-artister!

IMG_5209

IMG_5078

 Tara`s journalist Lisbeth Skøelv tok så godt vare på oss hele dagen! Fantastisk dame som ga ALT.

IMG_5148

IMG_5208

Innimellom all glamouren måtte jeg rett og slett sette meg ned og forsøke å «ta inn» alt. Dette er ikke hverdagskost for en ufør, må vite! Jeg prøvde å sortere alle inntrykkene, forevige gleden inn i hjertet mitt, og bare sanse alt. Det måtte flere runder til 🙂

IMG_5160

IMG_5162

Med meg hadde jeg mitt aller kjæreste: Min bror Ole Henrik og min mamma Audhild. Ord blir fattige når jeg skal prøve å forklare hvor stolt jeg er over å stå mellom dem.

DSCF0946

DSCF0944

Også med meg hadde jeg min herlige Mathilde og alltid humørspreder Thomas – jeg er så takknemlig for at de ville dele kvelden med meg. Hvor finner man ordene?

IMG_5197

IMG_5152

Og jammen dukket det ikke opp både familie, svigersøster, viktige støttespillere og barndomsvenner fra nord! Jeg ble så glad!

DSCF0954

DSCF0957

Under presentasjonen ble det vist en film om hver av oss, der vi fortalte litt om hverdagen vår, og hva som driver oss.

Tara Årets Modigste Kvinne Festkveld
Foto: Espen Solli / Tara

IMG_5205

Solveig Kloppen ledet oss modig gjennom hele forestillingen. Hun bidro med både latter og tårer. Jeg var kjempenervøs. Men hun var så tillitsfull og beroligende å snakke med.

Juryen bestod av (fra venstre) sjefredaktør i Tara, Torunn Pettersen, Karita Bekkemellem, Mari Maurstad og Astrid Gunnestad.

IMG_5200

IMG_5172

IMG_5136IMG_5142

 Bjørg, Bjørg, Bjørg. Vakrere dame finnes ikke. Om Norge har en kjærlighetsgudinne? Yes!

f8cb9334e70446e6bddd7603fa77fb18
De nominerte til Årets modigste kvinne – fra venstre: Ingeborg Omdal Lykseth (58), Faten Mahdi Al-Hussaini (19), Lindis Hurum (42), Hanne Kristin Rohde (52), Bjørg Åkerlund (58) og Silje Kristin Antonsen (38). Foto: Espen Solli / Tara

Og vinneren ble Lindis Hurum! Gratulerer så mye! Jeg vil også si gratulerer til alle de andre kandidatene – dere gjør en kjempeinnsats! Det bor så mye fint i dere. Ta godt vare på dere selv i det viktige arbeidet dere gjør ♥

En minnerik kveld fylt av mot, redsel og kjærlighet. En fantastisk opplevelse!

(En stor takk til bilde-bidragsytere og Espen Solli/Tara og Lisbeth Skøelv/Tara)

Nominert til «Årets modigste kvinne 2014»

Gurimalla – jeg er nominert til bladet Tara`s kåring av årets modigste kvinne!

Gjett om jeg er overrasket! Det er en stor ære å få være under samme tak med 5 så unike og tøffe damer. Jeg har kløpet meg selv ganske ofte i armen i dag, etter at jeg fikk den hyggelige beskjeden fra Tara`s journalist.

Her kan du lese presentasjonen av de 6 kandidatene.

En stor takk til leseren som sendte inn forslag. Jeg er helt satt ut, jeg! Og veldig ydmyk og glad. Tusen hjertelig takk 🙂

IMG_4947

Klorer meg fast

IMG_6069

Denne uken har jeg og mamma vært på ferie i vakre Praha. Det ble noen flotte fridager, og jeg virkelig koser meg her jeg sitter og mimrer og tygger drøv..! Blant mye fliring og pleie for sjela, var det spesielt en opplevelse som ga meg noe ekstra å tenke på.

IMG_5978

IMG_4942

IMG_4929
Sjølfi!
IMG_5988
Stødig kartleser!

Vi bodde flott midt i hjertet av Praha – i gamlebyen – lett tilgjengelig til alt. Dagene fylte vi med en fin blanding av kultur, severdigheter, nydelig mat, gode samtaler, byliv, høyhalset oi!`ing over overdådig arkitektur – og milevis med vandring.

IMG_4885

IMG_4941

Det var utrolig kjekt med den kontinuerlige blodsukkermåleren! I og med at kosthold og aktivitetsnivå blir noe annerledes på ferie, svinger insulinbehovet. Med den nye, rosa dingsen ble ting mye lettere. Ikke noe perfekt blodsukker å snakke om, men definitivt mindre utfordrende enn før. Gull!

IMG_4940
Det må alltid med hjem en bygave til Pus!

IMG_4927

Det var så kjekt å komme seg litt vekk fra alt. For hver dag som gikk, kjente jeg at energien tok seg gradvis til. Bekymringene ble vel aldri helt borte, men de måtte pent ta til takke med andreplassen. For på førsteplassen lå gleden over å bare være til. Det er så vakkert der, jeg blir aldri lei av å se. Folkene er vennlige, og bortsett fra de mest besøkte severdighetene er det et veldig fredelig og avstressende sted. Til og med for ei sliten sjel.

IMG_4944

IMG_4918

Obligatorisk er jo Karlsbroen. Ifølge overtroen bringer spesielt statuen av helgenen Jan av Nepomuk lykke. Den har blitt pusset og blankpolert av tusenvis av mennesker som har berørt den i århundrer. Ved å legge en hånd på hvert punkt, skal man bringes hell og lykke, og man skal kunne ønske seg noe.
Mens jeg la hendene mine på den, lukket jeg øynene mens jeg konsentrerte meg om hvilket liv jeg skulle ønske meg. Noe forundret, måtte jeg erkjenne at jeg faktisk ikke ønsker meg noe annet liv i det hele tatt. Selvfølgelig er det mange ting man skulle ønske var annerledes. Men jeg kjente på at styrke er det jeg ønsker meg. Styrke til å fikse det livet jeg har fått utdelt. Styrke og indre ro til å gjøre det beste ut av tingene som de er.

IMG_4930

IMG_6014

Fornøyde trasket vi videre i høstsolen, mamma og jeg, takknemlige og fortauscafè-tørste begge to  🙂

IMG_4902
Denne gangen var statsoperaen dessverre stengt, men kammerkonsert fikk vi med oss!
IMG_4964
Takk for så fin ferie, mamma!

483083_10151302246791031_519700605_n

Gleder meg til neste gang!

Reportasje om bloggens fødsel i KK

IMG_4675

 

 

God fredag, kjære leser!

I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.

Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.

Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.

Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:

 

Hopp, Silje, HOPP!

Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.

Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.

Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.

Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.

Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.

Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 
Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!

Christine – også kalt Otters

 

Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.

 

Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.

 

 

1620132_10152468759070170_922887795_n
Foto: Astrid Waller / All Over Press