Fra åsted til ståsted

 

 

IMG_5783

 
I disse nyttårstider håper jeg denne kan være til motivasjonsinspirasjon!

 

 

«Har du hørt om til – og fra-motivasjon?» spør Otters mens hun gransker meg. Jeg tror hun kan scanne hvert et fiber i hjernen min. Hun er midt i en coaching-leksjon. Jeg er midt i en tvils-tynget panikk. Jeg har nettopp hatt en utgreiing om hvor gjerne jeg vil endre på deler av hverdagen min. Men jeg aner ikke hvor jeg skal. Og jeg stresser ikke rent lite innvendig fordi jeg nå har fått muligheten. Litt sånn «kniven-på-strupen».

 

 

Jeg vil skynde meg å komme bort fra den. Hverdagen som jeg har. Bort! Og jeg vil for alt i verden ikke miste denne muligheten.

 

 

«Jo…» nikker jeg. Jo. Den varierende motivasjonen – den som kommer og går – den har jeg god kjennskap til. Riktig dyktig vil jeg nok si at jeg er. Ambivalensen rundt å ta seg sammen, miste motet, skjerpe seg, gi opp. Før man tar sats og prøver på ny. Igjen.

 

 

Det ristes på hodet. «Nei nei. La meg forklare. Se her», sier hun, mens hun griper energisk til tusjen. Strekmenn og piler manifesterer seg på whiteboardet.

 

 

Det finnes 2 motivasjonsparadigmer, fortsetter hun.

 

 

Fra-motivasjonen er forankret i ønsket om å flykte fra noe.

Til-motivasjonen er forankret i ønsket om å oppnå en konkret, positiv forandring.

 

 

Jeg måtte grunne på dette.

Fra-motivasjonen er altså en flukt fra hvor du er i dag. Denne motivasjonen er sterk når det gjelder. Feks om du skal løpe vekk fra en løve som angriper deg. Alt som teller, er å få beina med seg. Retningsorienteringen er underordnet. Men hvor lenge og langt orker du løpe? Det eneste som gjelder er å komme seg bort fra åstedet. Eller fra det du opplever som vanskelig.

 

 

Til-motivasjonen er en reise til et nytt og bedre ståsted. Tanken på det spesifikke målet gjør at du kan strekke deg langt i timer, dager, uker, måneder eller år. Det kan være slitsomt. Retningen kan være kronglete. Men du slipper ikke målet ut av syne selv om det er mye som distraherer. Det er ikke nødvendigvis positive tanker eller følelsen av velbehag som får deg til alltid å gjøre ting – det er viljen til å gjøre det uansett hvordan det føles inni deg. Men du går ikke raskere enn du klarer, og tanken på det som venter deg der framme holder deg oppe.

 

 

Da jeg dro hjem fra denne dagen med Christine, løp jeg ikke fra noe. Jeg fløy til. Fortsatt veldig kronglete. Men selv om jeg har elendig retningssans, håper jeg turen vil fortsette.

 

 

IMG_5785

 

 

Reportasje om bloggens fødsel i KK

IMG_4675

 

 

God fredag, kjære leser!

I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.

Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.

Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.

Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:

 

Hopp, Silje, HOPP!

Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.

Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.

Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.

Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.

Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.

Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 
Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!

Christine – også kalt Otters

 

Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.

 

Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.

 

 

1620132_10152468759070170_922887795_n
Foto: Astrid Waller / All Over Press

Fotoshoot med KK

I forbindelse med en reportasje i bladet KK har jeg i vår fått coaching av Christine Otterstad. I løpet av prosessen har jeg i flere runder blitt fulgt opp og intervjuet av journalist Gry Thune. Og i dag var det klart for fotoshoot!

Må innrømme at jeg var litt nervøs på forhånd, profesjonell bildeknipsing er jo ikke akkurat hverdagskost for meg 🙂 Vi startet dagen nede i redaksjonen, hvor jeg hadde en lang og god prat med Gry. Hun har jeg møtt flere ganger, og gleder meg like mye hver gang! Hun mestrer det å være journalist og et fintfølende medmenneske på en nydelig måte.

 

Bilde

 

KK`s journalist Gry Thune og stylist/makeup-artist Mari Wang Haugersveen

 

Så kom damen med tryllestaven: Mari Wang Haugersveen. Du verden så kjekt å bli sminket og fikset på håret! Med sitt behagelige vesen gikk tiden så alt for fort. For jeg skulle jo benytte anledningen og (snik)be om tips og råd om både hud, sminke og hårstyling. Men det glemte jeg jo helt av 🙂 For det var så interessant å snakke med henne om andre ting!

 

Bilde

 

 

Fotoseansen forgikk på Villa Paradisio på Grunerløkka. Der fikk jeg møte Christine Otterstad igjen, veldig kjekt! Etter at coachingen var over tidligere i vår, har jeg merket at jeg gjerne skulle hatt henne i lomma. Skulle hatt henne med meg overalt. For motivasjon og indre retningssans er ferskvare. Jeg nærmest fløy av inspirasjon da hun coachet meg. Etterhvert som tiden har gått, og hverdagen melder seg med sine stadig nye utfordringer, har jeg kjent på at jeg mer enn gjerne skulle fortsatt hos henne. For hun lokker fram så mye livsgnist! Og kampånd på den riktige måten. Det bor mye visdom i henne.

 

Bilde

Coach Christine Otterstad og stylist/makeup-artist Mari Wang Haugersveen

 

Bildene ble tatt av fotograf Astrid Waller. Makan til dame! Verdens peneste øyenbryn og pannelugg – akkurat sånn som jeg alltid har ønsket meg 🙂 Hun pratet som en foss, og fikk meg til å glemme helt av å være nervøs. Jeg gleder meg masse til å se bildene!

 

Bilde

Fotograf Astrid Waller in action! 

 

For en bukett av flotte medmennesker, som er så dyktige og brenner for det de driver med. Veldig inspirerende! Det fineste av alt er at det er så lett å snakke med dem om hverdagsutfordringer som vi alle står overfor. Tusen takk for kjempefin dag 🙂

(Reportasjen kommer på trykk i KK til høsten)

 

Hopp?

Jeg har vært så heldig å få gå til coach Christine Otterstad (
http://christineotterstad.com ) i vår! I forbindelse med KK`s jubileum, er vi noen få utvalgte heldiggriser som får hjelp fra KK`s ekspertpanel. Jeg valgte meg dyktige Christine.

Det ble mange tankevekkende og utrolig givende samtaler. Makan til inspirerende dame..! Etter kartlegging rundt livssituasjon og mål her i livet, fikk jeg et enestående tilbud. Med hjertet i halsen takket jeg ja til å gjesteblogge for henne. For en vidunderlig sjanse! Pissredd, men samtidig overveldende glad, omtrent fløy jeg hjem. Jeg fikk plutselig mye å gjøre. Lage egen blogg, blant annet. ”Hopp!” sa hun. ”Hopp? Hjelp!” tenkte jeg.

Jeg har lenge fundert på hva jeg skal kunne brukes til. Jeg trives ikke med å være ubrukelig – så enkelt er det! Men den uforutsigbare helsa mi gjør at jeg ikke passer helt inn i en normal arbeidsdag. Sykdom er på mange måter min fulltidsjobb. Jeg har medisinsk oppfølgning omtrent daglig, og jeg bruker mye tid på trening og sykdomsmestring. Og selvfølgelig hvile, det må også med. Likevel har jeg en mental og kreativ restkapasitet som jeg så gjerne skulle brukt til noe. Tankene rundt en blogg har spunnet lenge. Kanskje jeg skulle dele erfaringene og tankene mine med noen der ute? Redselen har holdt meg unna. Vi snakker eksponeringsangst til tusen! Jeg, som helst later som ingenting, skal plutselig begynne å utlevere meg selv? For skal jeg blogge, så skal det definitivt ikke være i den rosa kategorien! Livet mitt er alt annet enn en dans på roser, må vite.

Når jeg nå sitter her og reflekterer, og prøver å lage en slags imaginær bloggplattform, så slår det meg: Hva er en rosablogg? Ifølge en Aftenposten-artikkel var det blogger Thomas Moen som oppfant begrepet ”rosablogging” allerede i 2009. Han definerer rosabloggeren som ”en jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker samt hvor kjedelig skolen er”. Nuvel. Da er jeg allerede godt utenfor kategorien. Men fenomenet har utviklet seg i sin betydning siden 2009, og jeg føler fortsatt behov for litt renvasking. Jeg tenker på en rosablogger som en som beskriver i positivt ordelag hvilket vidunderlig liv hun lever. Hvor lykkelig hun er med familien sin i det alltid rene og pene hjemmet sitt. Hun legger ut bilder av seg selv – med pump selvsagt – fra dagens treningsøkt. Hun deler med stor entusiasme bilder av dagens sunne og proteinrike middag. Og kjører selvfølgelig på med usunne – dog raw eller vegan – kakefristelser i helgene. Sånn for å ha en akkurat passelig coolness-motvekt til fitnessfasaden.

 

Silje Kristin Antonsen05

 

 

Og jeg føler meg plutselig litt beklemt. Som nevnt, hverdagen min er alt annet enn rosa. Lengre unna polert fasade og glamour kommer man vel ikke. Men med uførstatus, medisinske utfordringer, smerter, frustrasjon og redsel vil jeg nok likevel gå i fella. For i mitt liv som mandagsprodukt inkluderes også hverdagsglede, trening og kosthold i tillegg til galgenhumor, indre motivasjon, meninger, kunnskap og informasjon som jeg gjerne vil dele. Med pump.

”Hopp!” sa Christine. ”Nå kommer jeg!” sier jeg.  Og håper noen vil ta i mot.