«Er det stille før ny storm?» spurte Sten.
«Ja», svarte jeg.
Så dro vi på fotballpub.
Jeg kan ikke så mye om fotball. Jeg er nyfrelst aspirant. Men ên ting har jeg lært. Walk on.
Tiden etter amputasjonen er ikke så lett å beskrive i et blogginnlegg. Men kort oppsummert: Tiden har vært bedre enn på lenge. Jeg er fortsatt på ballen etter stygge taklinger, noen røde kort har det blitt, men jeg har også dundret inn et par mål.
Såret er ikke sydd igjen, men oppfører seg likevel fint. Jeg er ferdig med utredningen til transplantasjonen, men kommer dessverre ikke på ventelista før andre kirurgiske inngrep er unnagjort og jeg er infeksjonsfri. Etter harde forhandlinger har jeg fått framskyndet uttesting av tarm-pacemaker fra mai til februar.
Jeg må også gjøre ny vitrektomi (fjerne glasslegemet i det andre øyet). Jeg har fryktet at øyeoperasjonen ville bli nødvendig. Men nå er jeg så bedritent lei av å se dårlig, at når det nå først er bestemt kan jeg knapt få det unnagjort raskt nok. Jeg fikk forhandlet operasjonsdato fra mars til februar der og. Vel vitende om at 3 slike inngrep ikke skal gjøres samtidig. Jeg har ingen tid å miste, jeg må komme meg på organventelista så fort som mulig. Så når jeg nå har fått muligheten til disse inngrepene, lar jeg det stå til. Tør de, tør jeg.
Så spørsmålet til Sten var berettiget. Det har vært mange kamper av ulikt kaliber – både helsemessig, inne i meg selv og med et helsevesen som ikke alltid strekker til. Kamper det nok vil komme flere av.
Men i mellomtiden, mens jeg ruster både ned og opp, befinner jeg meg i en slags fredssone. Eller flytsone, om du vil. Jeg greier å holde en del av bekymringene mine på avstand. Iallefall litt.
Jeg gledes over noe så klisjèfylt som å ta tilbake de tingene som utgjør hverdagen. Om enn bare i små steg, og for ei lita stund. Og kanskje nettopp derfor?
Å le sammen med mine kjære. Å tenke: Dette har vært en OK dag! Å sove i min egen seng. Å gradvis kunne trene litt forsiktig. Å humpe med krykker til butikken. Spise scones sammen med mamma på Kaffekos. Spille «You`ll never walk alone» grisehøyt. Mine første turer til manuellterapeuten på lenge. Å kjøpe konsertbilletter til helga – og faktisk ha troa på at jeg kommer meg dit. Å lakke negler på de 9 tærne … 😉
Og så det gildeste: Å se Liverpool vinne igjen. På en pub midt i Oslo-gryta. Med nesa klistra foran et gigantisk lerret – for å kunne se. Svett av adrenalin. Med beinet høyt hevet på et stolsete. Å glemme tid og sted, fortid og framtid. Med elleville jubelbrøl rundt deg. Å få seierskyss fra kjæresten når han kommer til sans og samling igjen.
Det er da du vet det. Walk on.
siljeantonsen 