En sutrende Sandberg (FrP) som tradisjon tro har inntatt offerrollen. Som krever sensur, og får det gjennomført på rekordtid. En furtende Hagen (FrP) som pga en «uklok» reportasje truer med finansielle sanksjoner. Slik er reaksjonen på en journalistisk analyse av partiets ideologi og historiske bakland i førjulsnummeret av Scandinavian Traveler. Eller reaksjonen på stigmatisering. Som Norges nettopp mest stigmatiserende parti kaller det.
Som ung ufør møter jeg fordommer hver eneste dag. Ikke fra de som kjenner meg eller vet hvordan hverdagen min er. Heller ikke av de som evner eller ønsker å sette seg inn i den.
Men fordommene er der, like fullt. Og jeg må ta konsekvensene av dem. Ja, vi kjenner alle til noen enkeltindivider som bevisst utnytter velferdsordningene i landet vårt. Det er synd at slikt skjer. Men jeg tror dette er noe de færreste uføre kjenner seg igjen i. Dessverre er det noe alle uføre får betale straffen for.
For FrP setter inn økonomiske sanksjoner også her. De stigmatiserer, generaliserer og putter oss alle i bås. Og ivaretar dermed disse feilaktige holdningene. De ignorerer fullstendig ethvert forsøk på å nyansere bildet av det å være ufør, og de gidder ikke engang svare på henvendelsene. Alt preller av.
Kanskje det er sånn at på seg selv kjenner de andre..?
For den gjengse, uføre nordmann er – faktisk – ufør. Arbeidsudyktig. Vi har ikke mulighet til å delta i arbeidslivet. Jobben vår er kampen mot smerter, kampen mot en sviktende kropp, kampen mot utrygghet, kampen mot et helsesystem med svikt og mangler. Og for de av oss som har krefter til å ta den – også kampen mot fordommene. Kampen for å rettferdiggjøre vår plass i samfunnet. Kampen for et verdig liv.
Daglig møter jeg andre mennesker som er i samme fortvilte situasjon. De bruker alt de har av krefter og vilje for å holde seg på beina, eller i ytterste konsekvens i live. Disse folka settes av FrP i «blautmyra» – båsen. Som om det er noe vi har valgt selv. Og samfunnet lar FrP få lov til det.
Seinest i går snakket jeg med en ufør person som hadde ett eneste, inderlig ønske: Å få kunne feire en jul til.
En stor forskjell på samfunnsgruppen uføre, og sutreklubben i ovenfornevnte parti, er at vi ikke kan begrense verken ytringsfrihet eller journalistikk. Vi må godta at andre har sine oppfatninger. Vi må godta å ikke bli hørt. Vi kan ikke sette inn finansielle og politiske sanksjoner eller benekte at det finnes unnalurere. Vi må ta til takke med realitetene. Og håpe at forståelsen og fornuften skal vinne fram etterhvert.
Men vi kan stå for det vi er. Vi er stolte over den innsatsen vi gjør. Og vi er takknemlige for en eneste jul til.
siljeantonsen 