Gastroparese er blitt egen diagnose i Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF)

 

Hei og fortsatt god sommer!

Nå kan du lese om gastroparese på LMF`s nettsider.

Nettsiden finner du her: http://lmfnorge.no

 

IMG_2909

 

Trykk på «diagnoser» i menyen øverst, deretter «gastroparese».

Artikkelen er også lagt ut under «aktuelt» og på Facebook.

 

IMG_2908

 

Tips og del gjerne! Til andre med gastroparese, diabetes eller udiagnostisert magesykdom. Til pårørende og omgangskrets. Det er så viktig å nå fram til de som trenger det.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle mageslitere til å melde seg inn i LMF. Det er så mye nyttig i et medlemsskap, uansett diagnose.

Og jo flere gastroparetikere vi er – jo sterkere står vi! Kanskje dette er en mulighet for å få gastroparese på helsemyndighetenes dagsorden? Kanskje vi kan bli litt mer synlige?

 

Ønsker deg riktig god – og forhåpentligvis ikke fullt så klissvåt – helg!

 

Reklamer

En liten matprat

 

 

IMG_2013

 

Spørsmålet jeg har blitt hyppigst stilt etter at jeg fikk fjernet magesekken er: Kan man spise uten magesekk? Med oppfølgeren: Åssen funker det?

Javisst kan jeg spise! Faktisk er det ikke så annerledes enn før. Det er fortsatt de samme tingene å ta hensyn til: Gastroparese, diabetes, betennelser og intoleranser. Men jeg er mindre kvalm og det gjør mindre vondt i den øvre delen av magen enn tidligere. Så lenge jeg bruker vettet, viljestyrken og klokka. Resten av magen er en annen sak.

Magesekken er en dynamisk eltemaskin, og fungerer som en midlertidig lagringsplass for det du nylig har spist. Den bearbeider og finmoser maten, før innholdet sendes porsjonsvis ned i tynntarmen. Ved gastroparese blir maten i stor grad værende igjen i magesekken.

Tynntarmen har et mindre elastisk vev enn magesekken. Den er ikke så tøyelig, og mangler egenskapene som magesekken har. Som for eksempel elting av maten, immunforsvar og utskillelse av en del fordøyelsesenzymer og hormoner.

Hos meg er nesten hele magesekken fjernet. Området rundt spiserørsåpningen er koblet direkte til tarmen. Det betyr at det jeg spiser, går rett over i tynntarmen. Når mat kommer direkte hit, kan det oppstå ubehag. Dette kalles dumping.

Derfor må jeg spise litt annerledes enn de som er friske. Dette for å redusere dumping og øvrige fordøyelsesvansker. Men forskjellen i spisevanene mine før og etter operasjonen er ganske liten. De samme reglene gjelder: Små og hyppige måltider. Kosten som fungerer best, er den som er lettfordøyelig og fin i strukturen.

Kroppen er en finurlig ting! Etterhvert som tiden går, blir tynntarmsvevet mer elastisk. Tynntarmen lærer seg rett og slett å bli litt magesekk, og mottar maten på en mer funksjonell måte.

Den kan fortsatt ikke bearbeide maten slik magesekken kan, den tar ikke opp alle næringsstoffene, og den skiller ikke ut enzymer og hormoner slik magesekken gjør. Alt dette må jeg hjelpe til med, akkurat som før operasjonen. Jeg regulerer så godt jeg kan med medisiner, tilskudd, trening og måltidsmønster.

Men dog. Tynntarmen kan motta mat lettere uten å bli grinete, slik den ble i starten. Dumping kan jeg fortsatt få, men i mindre grad enn de første månedene etter operasjonen.

Du fine, vene verden

IMG_0874

Riktig god søndag!

«Det ble helt riktig å fjerne magesekken din». Jeg var akkurat våknet fra narkosen, og hovedkirurgen sto ved sengen min. Lettelsen slo som en flodbølge gjennom hele kroppen.

Det er med jublende glede jeg sitter her og skriver, hjemme hos meg selv. Du verden for en følelse! Og ikke noe mindre Du verden! for en uke det har vært. Operasjonen mandag har gitt meg livet tilbake.

Men først: Tusen takk for meldinger, hilsener, heiarop og telefoner! Jeg setter så uendelig stor pris på all støtten jeg har fått. Det varmer så inderlig. Jeg er helt rørt.

Operasjonen er – så langt – vellykket. Så mye mer vellykket enn jeg turde håpe på. Allerede onsdag trengte jeg mindre smertestillende enn jeg gjorde før operasjonen. Det sier sitt om hvor mye smerter jeg må ha hatt. Det er først nå det sakte går opp for meg hvor vondt og tungt alt har vært. Smerte og «sykhet» er så subjektivt, det er ikke noe som kan måles. Det er ikke til å komme forbi at man i tvilende stunder lurer på om man føler riktig. Nå vet jeg at et stort kirurgisk inngrep er peanuts i forhold til hva jeg levde med. Jeg er helt svimmel av glede. Og så takknemlig for hva de dyktige kirurgene turde å gjøre.

Operasjonsdetaljene skal jeg komme tilbake til, jeg antar at det er noen av dere som er nysgjerrige på det. Jeg kan si litt nå: Magesekken ble fjernet ved hjelp av kikkhull, noe som reduserer infeksjonsrisikoen betraktelig. Vi visste ikke på forhånd om det ville gå, men der hadde jeg hellet med meg. Det ble foretatt en såkalt sub-total gastrektomi. Det betyr at en liten skalk av magesekken er igjen helt øverst, der hvor lukkemuskelen opp til spiserøret ligger. Min gode venn Dingsen (pacemakeren) er avskjediget og fjernet. For når jeg ikke har magesekk, er det ikke behov for den lengre. Takk for 3,5 års godt vennskap, kjære Dingsen!

Dagene i etterkant har vært revolusjonerende. Jeg var oppe fra senga flere ganger allerede første dagen. Da vi koblet fra alt av slanger, dren og maskineri tirsdag, tok jeg mine første turer over gulvet. Jeg vet hvor viktig det er å komme seg raskt opp, selv om det føles som om magen skal revne. Så jeg har travet i vei. Og allerede fredag ettermiddag kunne jeg reise hjem 🙂

Den flytende kosten jeg lever på funker usedvanlig bra. Mye bedre enn før operasjonen. Jeg er spent på hvordan magen vil takle mer ordinær mat når den tid kommer.

Formen kjennes fin, forholdene tatt i betraktning. Jeg er selvsagt redusert, det skulle bare mangle. Jeg hviler mye, men er ofte oppe og trør. Selv om jeg er i nyoperert-fasen, har jeg mye mer overskudd enn på lenge! Jeg vil nesten sprenges av glede og lettelse.

Den snille, gode familien min har besøkt meg på sykehuset hver eneste dag. Det er så ufattelig mye kraft og energi å hente hos dem. Tusen, tusen takk!

IMG_0946

IMG_0945

Masse varme klemmer fra Silje

House of cards

sdasdasd
Riktig god sommersøndag!

I skrivende stund vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er så spent! Litt som når man forventningsfullt stokker og deler ut kort til en ny runde. Etter serier med tap, og en ørliten smak på seier.

Før helga fikk jeg komme til konsultasjon hos gastroparese-legen min. Jeg har ringt MYE for å få kontakt med ham, spesielt etter at jeg mistet stomioperasjonen. Vi hadde en lang og fin prat, hvor vi diskuterte det vi har kommet fram til på hver vår kant. Det er interessant å være med i en slik prosess, selv om jeg selvfølgelig skulle vært den foruten.

Det er for tidlig å si om vi finner noen løsning. Men jeg er kommet et steg videre. Jeg har brukt mye tid på lobbyvirksomhet. Setter meg inn i prosedyrer, regelverk i og utenfor EØS, og knytter kontakter. Jeg håper at jeg en dag får full oversikt og kan lage et ryddig innlegg om det.

Jeg har orientert meg i inn- og utland for å få gjort kirurgi av magesekken, både offentig og privat. Gastrektomi (fjerne hele eller deler av magesekken) er gjort eksperimentelt noen få ganger i USA. Utfordringen ligger i at dette var på sykelig overvektige dia-gastroparetikere. Helsegevinsten ved inngrepet overskygget i stor grad konsekvensene som overvekten og kirurgien ga (feks fare for akutte hjerte/kar-lidelser). Disse lidelsene var trolig også årsaken der operasjonene ikke var vellykket. Hvordan et slikt kirurgisk inngrep vil påvirke helsen på en normalvektig med mine sykdommer, vites ikke. For det er aldri blitt gjort før.

Jeg har kontaktet Aleris (privatklinikk) og fått til svar at de har den kompetansen som kreves, og er villige til å påta seg å gjøre et slikt inngrep. Kravet deres er at jeg får henvisning og varig oppfølging etter inngrepet hos spesialist ved offentlig sykehus.

Jeg har også fått tips om et sykehus i USA og en privat klinikk i Litauen, hvor det hevdes at de har den kompetanse og interesse som kreves.

Vi drøftet på nytt hvilken type inngrep som vil være best. I utgangspunktet ønsket jeg å fjerne hele magesekken (total gastrektomi). Dette ble tidlig avslått, fordi det er et svært drastisk steg å ta. En sleeve (fjerne deler av magesekken) ville være fordelaktig fordi det er enklere. Men det viser seg nå at spesialistene ved både Haukeland og OUS har snudd, og mener at en sleeve likevel ikke er å foretrekke. De mener at ved diabetisk gastroparese må hele magesekken fjernes for å oppnå bedring. Dette støttes av leger utenlands. Selv om inngrepet blir mer omfattende, og komplikasjonsfaren øker betydelig, føles det riktig for meg.

Jeg undersøker også muligheten for å få gjort stomi og gastrektomi samtidig. Det hadde vært fint å korte ned rekreasjonsfasen. Ettersom tykktarmen må fjernes i en separat operasjon noen måneder etter at tarmen er lagt ut, ser jeg at det blir en lang senge- og opptreningstid i etterkant. Dersom jeg kan ta 3 fluer i 2 smekk, gjør jeg helst det.

Jeg sendes nå videre til en kirurg ved OUS som spesialisten min har stor tiltro til, og som han mener er best kvalifisert til å ta en slik avgjørelse. Han skulle ta kontakt med meg om videre plan om ca en uke. Jeg er spent. Selv om han poengterte at jeg ikke må ha store forventninger. Han sa også at denne gastrokirurgen var svært skeptisk til gastrektomi. Håper jeg klarer å argumentere riktig for meg.

Jeg er et steg videre. Dersom korthuset mitt ryker, og jeg ikke får utført gastrektomien ved OUS, har jeg Aleris i ermet. Så jeg sitter med en fornemmelse av at en eller annen form for løsning skal det bli. Jeg forsøker å holde på den troen, selv om den ikke er helt realistisk enda, for den betyr så mye! Både for pågangsmotet og humøret. Litt som å ha en joker på hånden. Istedenfor Svarte-Per.

Ønsker alle riktig fin og velspilt uke!

Gullet glapp

Svarteper

Riktig god midtsommer!

Den siste uka har tankene mine og omstillingsevnen min riktig fått prøvd seg! Jeg har mistet en etterlengtet hjemovertur til nord-Norge, en 20-års-reunion på videregående skole – og en stomioperasjon. Så ukens ord får bli «kansellert».

Jeg får starte i riktig ende. Mandag ettermiddag ringte gastrokirurgisk avdeling på Ullevål Sykehus. De kunne tilby stomioperasjon allerede torsdag. Dette var jo virkelig gode – og litt svimlende – nyheter, siden jeg i det siste har blitt forespeilet å måtte vente til etter sommeren. Jeg håpet jo også å få avklart dette med operasjon i magesekken før evt tarm-operasjon. Men pga rot på sykehuset, glapp stomioperasjonen for meg. Folka på kirurgen fikk ikke tak i gastroparese-legen min, og jeg tør ikke gamble med kroppsdelene mine før jeg får endelige samtykke derfra. Så tirsdag ringte de fra kirurgen og meddelte at operasjonen var gitt til en annen.

Det ble en hel del spekulering den natten jeg måtte vente på avklaring fra legene. Skal, skal ikke? Det er jo til sist mitt eget valg. Og dette ble jammen kniven på strupen. Jeg syntes det var vanskelig å skulle ta en slik avgjørelse alene. Spesielt siden det etter min mening er et annet alternativ som er bedre, og heller ikke dette er helt avklart enda. Men i nøden spiste fanden som kjent fluer, og nå er jeg så lei av å vente på at livet skal bli litt enklere. Så iløpet av natten var jeg vel kommet fram til at dette var det lureste valget. Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk kontrabeskjeden.

Men jeg var skeptisk etter telefonsamtalen jeg hadde med gastrokirurgisk mandag. De hadde ikke lest journalen min og var ikke kjent med at sykdomsbildet mitt kompliserer både forberedelsene og selve operasjonen. Så jeg aner virkelig ikke hva som skulle være riktig å gjøre. Det jeg vet nå, er at det føles som å ha tapt på målstreken.

Jeg har fortsatt ikke lyktes å få tak i gastroparese-legen, håper jeg får avklart ting denne uken. Sånn i tilfelle sjansen skulle by seg en gang til… Men vet at det er ferietid straks, og da prioriteres kreft- og akuttpasienter. Så oddsen for et nytt lodd i stomi-lotteriet er nok ikke særlig høy.

Nordover-turen min til Andørja og Harstad mistet jeg også. Jeg er for svak til å reise.

Men noe positivt har jeg fått til! Jeg har nå levert søknaden min om å få bli henvist tilbake fra Haukeland (Bergen) til Sahlgrenska sykehus (Gøteborg) for oppfølging av min gastric pacemaker. Så håper jeg det ikke tar alt for lang tid å få behandlet søknaden, og at Utenlandskontoret synes argumentene mine duger.

Ønsker alle ei riktig fin st. Hans-feiring!