Hopp?

Jeg har vært så heldig å få gå til coach Christine Otterstad (
http://christineotterstad.com ) i vår! I forbindelse med KK`s jubileum, er vi noen få utvalgte heldiggriser som får hjelp fra KK`s ekspertpanel. Jeg valgte meg dyktige Christine.

Det ble mange tankevekkende og utrolig givende samtaler. Makan til inspirerende dame..! Etter kartlegging rundt livssituasjon og mål her i livet, fikk jeg et enestående tilbud. Med hjertet i halsen takket jeg ja til å gjesteblogge for henne. For en vidunderlig sjanse! Pissredd, men samtidig overveldende glad, omtrent fløy jeg hjem. Jeg fikk plutselig mye å gjøre. Lage egen blogg, blant annet. ”Hopp!” sa hun. ”Hopp? Hjelp!” tenkte jeg.

Jeg har lenge fundert på hva jeg skal kunne brukes til. Jeg trives ikke med å være ubrukelig – så enkelt er det! Men den uforutsigbare helsa mi gjør at jeg ikke passer helt inn i en normal arbeidsdag. Sykdom er på mange måter min fulltidsjobb. Jeg har medisinsk oppfølgning omtrent daglig, og jeg bruker mye tid på trening og sykdomsmestring. Og selvfølgelig hvile, det må også med. Likevel har jeg en mental og kreativ restkapasitet som jeg så gjerne skulle brukt til noe. Tankene rundt en blogg har spunnet lenge. Kanskje jeg skulle dele erfaringene og tankene mine med noen der ute? Redselen har holdt meg unna. Vi snakker eksponeringsangst til tusen! Jeg, som helst later som ingenting, skal plutselig begynne å utlevere meg selv? For skal jeg blogge, så skal det definitivt ikke være i den rosa kategorien! Livet mitt er alt annet enn en dans på roser, må vite.

Når jeg nå sitter her og reflekterer, og prøver å lage en slags imaginær bloggplattform, så slår det meg: Hva er en rosablogg? Ifølge en Aftenposten-artikkel var det blogger Thomas Moen som oppfant begrepet ”rosablogging” allerede i 2009. Han definerer rosabloggeren som ”en jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker samt hvor kjedelig skolen er”. Nuvel. Da er jeg allerede godt utenfor kategorien. Men fenomenet har utviklet seg i sin betydning siden 2009, og jeg føler fortsatt behov for litt renvasking. Jeg tenker på en rosablogger som en som beskriver i positivt ordelag hvilket vidunderlig liv hun lever. Hvor lykkelig hun er med familien sin i det alltid rene og pene hjemmet sitt. Hun legger ut bilder av seg selv – med pump selvsagt – fra dagens treningsøkt. Hun deler med stor entusiasme bilder av dagens sunne og proteinrike middag. Og kjører selvfølgelig på med usunne – dog raw eller vegan – kakefristelser i helgene. Sånn for å ha en akkurat passelig coolness-motvekt til fitnessfasaden.

 

Silje Kristin Antonsen05

 

 

Og jeg føler meg plutselig litt beklemt. Som nevnt, hverdagen min er alt annet enn rosa. Lengre unna polert fasade og glamour kommer man vel ikke. Men med uførstatus, medisinske utfordringer, smerter, frustrasjon og redsel vil jeg nok likevel gå i fella. For i mitt liv som mandagsprodukt inkluderes også hverdagsglede, trening og kosthold i tillegg til galgenhumor, indre motivasjon, meninger, kunnskap og informasjon som jeg gjerne vil dele. Med pump.

”Hopp!” sa Christine. ”Nå kommer jeg!” sier jeg.  Og håper noen vil ta i mot.

Advertisements

24 thoughts on “Hopp?”

  1. Så flott at du vil hoppe, Silje!!!! 😀 Og du, om ingen står klar til å ta imot så land på føttene – eller hendene om du vil det i steden (rompa og hodet anbefales ikke). Lykke til som blogger, uansett farge. Lykke til videre og god påske! 😀

    Likt av 1 person

  2. Ikke bare et lite hopp heller, men et kjempesprang;) terningskast ti for mot og innhold, likte spesielt godt den guida turen. Fortsett med å hoppe, Silje:)

    Likt av 1 person

  3. Heia Silje! Dette er veldig modig gjort, lærerik og morsom lesing: Det ble en sekser i norsk kreativ skriving.
    Gleder meg til fortsettelsen. Lykke til!
    Sigrid Brende, Laupstad

    Likt av 1 person

  4. Hei, for meg helt, helt ukjente Silje 🙂
    Man kan bli filosofisk av mye. Jeg blir det veldig ofte av å møte på ting som får meg til å lure på for eksempel: » er det verd det, hvorfor er dette så viktig, er vi på feil spor, hvor ender dette, klarer vi å se konsekvensene, kan vi ikke heller tenke at, prioriterer vi feil….osv osv» SIden jeg er 51 år har jeg også begynt å tenke at det kanskje ikke er alt som er nytt som er bra 😛 Første gangen jeg begynte å stille slike spørsmål var da jeg oppdaget hvor mye krefter som brukes på å få oss noen minutter raskere mellom Oslo og Bergen, eller hvor viktig noen mente det var å få lokalflyplass der de bodde. Det er ikke grenser for hvor mye tid og penger som brukes for å løse slike sekunders forsinkelser i hverdagen vår. Og jeg undres…
    Vel:
    Hvorfor i all verden begynte jeg å tenke på dette da jeg oppdaget bloggen din?? Jeg har kommet over din blogg via Christine Otterstads blogg, og jeg kjenner ikke henne heller 😀 Hennes blogg fant jeg som lenke hos en venn på Facebook – som jeg egentlig heller ikke har møtt… ! Men hun har en hund av samme rase som jeg har, så da blir det jo en mening i det hele, he he. Verden er nå gal.
    Silje; jeg merker at det du skriver er viktig. Ikke fordi jeg er så nysgjerrig, tror jeg. Men av to grunner; jeg tror virkelig det er en måte for mange å komme seg videre på, å skrive. Skrive og få respons. Du trener og er kommet videre i fra passiv hverdag til trenings-aktiv – og så videre til å skrive. Herlig. MEN det er to fine grunner til, som gjør at det er viktig det du gjør: det er flere her ute som sliter med liknende ting – og det er MANGE her ute som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen – og en av dem er meg. Jeg har nylig blitt arbeidsgiver for mange mennesker. Jeg skal forsøke å være en god leder. Det å lese det du skriver kan gi meg en mulighet for å bli en god leder for mine ansatte. Jeg kan ikke forstå alt, jeg kan ikke synes synd på dem herfra og til månen, men jeg kan møte dem med LITT mer mot til å snakke, spørre, foreslå, gå sammen med, utfordre osv.
    Det du deler her med oss, kan gjøre oss andre bedre.

    Ikke alt vi driver med er meningsfylt – kanskje er ikke det så farlig heller da – men det du gjør her er det. Garantert.

    Likt av 1 person

    1. Kjære Unni – nå ble jeg helt overvettes glad! Både for responsen du gir meg, men også fordi det finnes medmennesker og arbeidsgivere som deg! Det å ville forstå, å være interessert i mennesker rundt seg – uten å nødvendigvis synes synd på dem – er en veldig flott egenskap. Jeg er helt sikker på at du er riktig menneske til riktig jobb..! Tusen takk for så fine ord, håper du vil finne glede i bloggen min framover! 😉

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s