Tilbake på Karlsbroen

 

IMG_6964
På Karlsbroen i Praha.

 

Når pastaen har fått en sånn fortryllende farge. Når den liksom er gulere og skinner mer enn før? Da vet man at noe er på gang.

Så hvor skal jeg begynne? Akkurat nå er jeg glad som en sprettert. Jeg aner ikke for hvor lenge, men nyter det mens jeg kan.

Tiden etter nyttår har vært svært tung. Jeg er fortsatt langt unna noen medisinsk komfortsone. Men med spesielt ett av medikamentskiftene vi har foretatt nylig, har jeg fått noen bedre dager. Og når helsa løftes noen små hakk, øker trivselen mangedobbelt.

Blodprosenten min har kommet opp på et relativt anstendig nivå. Det merkes godt. Jeg er ikke riktig så svimmel som før, og jeg har overskudd til noe mer enn å bare ligge. Jeg har begynt å trene forsiktig igjen. Noen dager kan jeg være litt i vigør, andre dager ikke. En kveld ryddet jeg et skap, en annen var jeg på vennemiddag. Det er gledelige framskritt som betyr så mye.

Medikamentbyttet har også bedret et par av de andre sideeffektene. Smertene og kvalmen er litt redusert. Der er fortsatt stort forbedringspotensiale, men de små forskjellene gjør likevel mye positivt ut av seg. Formen avhenger i stor grad av om jeg må øke dosene eller ikke. Den følelsen når man ikke trenger øke, altså! Den fikk jeg oppleve etter gårdagens kontroll. Det er på slike dager pastafargen blir attraktiv.

I forrige uke var jeg og mamma i Praha. Dameturen var planlagt en god stund i forkant, vi ville reise dit og besøke Karlsbroen. Planen var også at jeg skulle være i bedre form innen februar.

Jeg var veldig i tvil. Men jeg lot det stå til – og på mirakuløst vis kom vi oss av gårde. Fra spybøtte og store smerter – til byen vi begge er så glade i. Mamma hadde lagt forholdene til rette, vi bodde sentralt i gamlebyen slik at jeg kunne hvile når jeg trengte det.

 

 

IMG_6820

 

 

Vi nøt vårsol og snøfri by, studerte arkitektur, tok pulsen på bylivet over kaffekoppen, og fornyet vårgarderoben litengrann. Alt sammen mens moderen skravla og jeg måtte le. Så godt det var å få litt avstand fra sykehus. Vi var også på La traviata i operaen, det var flott! Ikke et øye var tørt den kvelden, tror jeg.

 

 

Obligatorisk i Praha, og målet med turen vår, var besøket på Karlsbroen. Blant de mange statuene som besmykker broen, er skytshelgenen Jan av Napoluk ekstra spesiell. I følge legenden bringer det lykke å legge hendene på to punkter på statuen. Feltene er blankpolerte etter alle de tilreisende som har berørt statuen opp gjennom tiden. Jeg slutter aldri å bli fascinert.

Mens man legger hendene på statuen, kan man ønske seg noe. Sist gang jeg var der, ønsket jeg meg styrke til å takle det jeg hadde i vente. Jeg ønsket kraft til å gjøre det beste ut av det livet jeg hadde fått utdelt.

 

 

Denne gangen ville vi ikke be om noe. Vi ville reise dit for å takke. Jeg har fått alt jeg kan drømme om: Min kjære Sten, en støttende familie, transplantasjon og kampvilje.

Men mens jeg sto der og takknemlig holdt hendene mine på helligdommen, slo det meg: Det er èn ting jeg trenger. Under dagene i Praha innså jeg hvor annerledes jeg har blitt siden sist. Jeg er preget av årene som har passert. Tankene mine er i alarmberedskap hele tiden. Det er vel naturlig etter så lang tid i kampmodus. Jeg savner å være meg. Uten rustning. Den Silje som har stått på Karlsbroen tidligere, med friskt mot og håp. Kunne jeg få krefter til å bli henne igjen?

Jeg tror på Karlsbroen. Når pastaen er vakker, er noe på gang.

Reklamer

Klorer meg fast

IMG_6069

Denne uken har jeg og mamma vært på ferie i vakre Praha. Det ble noen flotte fridager, og jeg virkelig koser meg her jeg sitter og mimrer og tygger drøv..! Blant mye fliring og pleie for sjela, var det spesielt en opplevelse som ga meg noe ekstra å tenke på.

IMG_5978

IMG_4942

IMG_4929
Sjølfi!
IMG_5988
Stødig kartleser!

Vi bodde flott midt i hjertet av Praha – i gamlebyen – lett tilgjengelig til alt. Dagene fylte vi med en fin blanding av kultur, severdigheter, nydelig mat, gode samtaler, byliv, høyhalset oi!`ing over overdådig arkitektur – og milevis med vandring.

IMG_4885

IMG_4941

Det var utrolig kjekt med den kontinuerlige blodsukkermåleren! I og med at kosthold og aktivitetsnivå blir noe annerledes på ferie, svinger insulinbehovet. Med den nye, rosa dingsen ble ting mye lettere. Ikke noe perfekt blodsukker å snakke om, men definitivt mindre utfordrende enn før. Gull!

IMG_4940
Det må alltid med hjem en bygave til Pus!

IMG_4927

Det var så kjekt å komme seg litt vekk fra alt. For hver dag som gikk, kjente jeg at energien tok seg gradvis til. Bekymringene ble vel aldri helt borte, men de måtte pent ta til takke med andreplassen. For på førsteplassen lå gleden over å bare være til. Det er så vakkert der, jeg blir aldri lei av å se. Folkene er vennlige, og bortsett fra de mest besøkte severdighetene er det et veldig fredelig og avstressende sted. Til og med for ei sliten sjel.

IMG_4944

IMG_4918

Obligatorisk er jo Karlsbroen. Ifølge overtroen bringer spesielt statuen av helgenen Jan av Nepomuk lykke. Den har blitt pusset og blankpolert av tusenvis av mennesker som har berørt den i århundrer. Ved å legge en hånd på hvert punkt, skal man bringes hell og lykke, og man skal kunne ønske seg noe.
Mens jeg la hendene mine på den, lukket jeg øynene mens jeg konsentrerte meg om hvilket liv jeg skulle ønske meg. Noe forundret, måtte jeg erkjenne at jeg faktisk ikke ønsker meg noe annet liv i det hele tatt. Selvfølgelig er det mange ting man skulle ønske var annerledes. Men jeg kjente på at styrke er det jeg ønsker meg. Styrke til å fikse det livet jeg har fått utdelt. Styrke og indre ro til å gjøre det beste ut av tingene som de er.

IMG_4930

IMG_6014

Fornøyde trasket vi videre i høstsolen, mamma og jeg, takknemlige og fortauscafè-tørste begge to  🙂

IMG_4902
Denne gangen var statsoperaen dessverre stengt, men kammerkonsert fikk vi med oss!
IMG_4964
Takk for så fin ferie, mamma!

483083_10151302246791031_519700605_n

Gleder meg til neste gang!