Generasjon uperfeksjon

«Har du bestemt deg?» spør sykepleieren. Jeg rister nølende på hodet. «Nei. Men jeg tenker mye på det» svarer jeg.

Nesten hjemme, registrerer jeg noen eksotiske fuglelyder. Så rart..? Midt i en mørk, guffen Oslo-november? Jeg kikker i retningen hvor den klangfulle, livlige sangen kommer fra. Øynene søker mot de nakne trærne. Ned langs bakken. Benken. Der. B-akutten!

Han har et uutømmelig repertoar av fremmede naturlyder. Og han er dyktig. Lang fartstid både til lands, til vanns og i lufta med. Jammen har han ikke vært gjeter i Australia også. Han er en melodiøs berikelse av den auditive faunaen her i bydelen.

Jeg trekkes bort til ham. Vesken min ruver under armen. I den ligger noen poser. Som bare jeg og sykepleieren vet om. Det kjennes som om jeg frakter en kolossal mine. Jeg bærer den som om den skulle kunne detonere hvert et øyeblikk. Jeg har mest lyst til å aldri åpne vesken mer. Bare kaste den på sjøen, så den kan forsvinne ned i dypet.

Den eldre skikkelsen foran meg er krum. Årstiden er utfordrende for kroppen hans. De stadige gåturene og hjemme-gymnastikken bøter ikke på stivheten og smertene når gradestokken kryper nedover.

Likevel framstår han så frisk og levende. Så funksjonell. En fargerik personlighet i kamuflasjeklær. Verkende bein i funky Nike-sko. En uperfekt kropp med et fullkomment sinn.

Han bare e r.
«Hva er en funksjonell kropp for deg?» hører jeg meg selv spørre. Herregud, tenker jeg. Angrer i samme sekund. Kan jeg spørre om slikt? Tenk om han blir såret over spørsmålet? Eller kanskje han synes det er upassende?

Han setter det klare, gråblå blikket sitt i meg. Han trenger ikke betenkningstid.

«En funksjonell kropp kan føle glede og nytelse» sier han. På klingende Klæbu-dialekt.

Han har nok den mest funksjonelle kroppen jeg vet om. For B-akutten teller ikke antall serier eller reps. Han teller vennlige smil. Han trenger ikke Runkeeper for å dokumentere aktivitetsinnsatsen. Han nyter heller restitusjonen på benken. Han lar ikke forfengeligheten få styre humøret. Han er vakker akkurat som han er.

IMG_5302

Jeg tusler hjem. Åpner nysgjerrig vesken. Tar opp de hudfargede, små posene. Legger de prøvende på magen. En etter en. For å se hvordan det kanskje kan bli. Å nyte mer av livet igjen.

Du kan lese mer om B-akutten ved å trykke på linken her.

I mørket er alle katter grå

IMG_4722

Noen dager hjelper verken neglelakk, pumpende musikk eller polert inspirasjon fra Instagram. Noen dager er det bare sånn. Det er gjerne da han plutselig dukker opp. B-akutten.

Det går en fascinerende personlighet rundt, her jeg bor. Mannen er både furet og værbitt etter et langt og innholdsrikt liv. Han er – ironisk nok – lett gjenkjennelig: Alltid iført kamuflasjeklær. Og hatt. Fullbesatt av pins. Pins overalt! De representerer opplevelser han er stolt av. Steder han har besøkt. En slags CV over hans eventyrlige liv.

Under hatten gnistrer et par kloke øyne. Et smittende smil. Ofte serveres et hyggelig kompliment. En klem hvis du er heldig. Eller en armveivende hilsen dersom du er for langt unna.

Han er stadig ute og går. For å trimme reservedelene, eller riste av rusten, som han skøyeraktig pleier å si. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange operasjoner og avstivede ledd han har. I kaldeste vinterfrosten, eller i det varmeste solskinn, kan du se ham. Smertene gjør at han pleier ta seg et pit stop på benken i parken.

Denne mannen har alltid god tid. Og han har talegavene i orden. Faktisk trenger man ikke si så mye, for han forteller uansett. Har du lyst, kan han ta deg med til verdener som er helt på siden av det vi forholder oss til. Han har opplevd så mye. Mange ganger har jeg tenkt at han må være en superkatt. Smidig nok til å komme seg unna de mest halsbrekkende stunt, tross hårfine marginer. Og med langt flere liv enn de typiske 9.

Men selv om han styrer den verbale skuta, betyr ikke det at han ikke ser deg. For superkatter har godt syn. En sen ettermiddag her nylig, hastet jeg hjemover. Beina kunne ikke få meg raskt nok gjennom parken. Jeg var engstelig og redd. Jeg ville bare stenge verden ute. Orket ikke ta inn mer. Jeg trengte fred. Og jeg var ikke i modus for å møte noen kjente i det hele tatt.

Da var han der. Mannen på benken. Han tok av seg hatten i en ærbødig hilsen, som bare en ekte gentleman kan.

Han sa ingenting. Han bare viste med de hovne gikt-nevene sine hvor jeg skulle sette meg. Ved siden av ham. Jeg var innkalt til B-akutten for øyeblikkelig hjelp.

Han la en arm over skuldrene mine. Mens jeg ventet på å få høre en spennende historie, eller innledningen til en samtale om vær og vind, sa han:

«Legger du bort redselen, kan natten være vakker og fantastisk. Du ser ikke fargene, men du vet at de er der likevel. Hva ville vel Nordlyset vært uten mørket?»

Så der satt vi klare, B-akutten og jeg. Vi ventet på mørket. Så vi kunne snuse tryggheten inn.

IMG_4706