En dag

 

img_3879

 

Riktig god fredag!

Her krysses kirurgiske gjøremål stadig av på lista. Denne siste uka har jeg gjort 2 nye inngrep. Jeg har fått en temporær pacemaker på tarmen, og fjernet glasslegemet i venstre øye.

Pacemakeren (en såkalt sakralnerve-stimulator) skal jeg teste i 3 uker pga organsvikt i tarmen. Den skal stimulere nervene og tarmmuskulaturen til å jobbe. Pacemakeren bæres i et belte rundt midjen. Fra denne går det elektroder inn gjennom korsryggen til sakralnervene, som regulerer tarmens aktivitet. Jeg kan styre stimuleringen med en fjernkontroll.

 

interstim-illust-ext
Foto: Medtronic

Stimuleringen kjennes som en støtstrøm, og jeg øker strømstyrken daglig inntil jeg forhåpentligvis oppnår effekt. Blir det for ubehagelig, kan jeg justere ned strømmen igjen. Det er litt som å bo ved siden av en toglinje; I starten lager trafikken mye støy, etterhvert venner man seg til lyden og merker den mindre. På samme måte økes toleransen for strømmen. Det blir litt prøving og feiling med både strømstyrke og tarmmedisiner i testperioden.

Dersom pacemakeren gir adekvat effekt, implanteres den permanent under huden på rumpa når testperioden er over. Da slipper jeg både midjebelte, bandasjer og ledningsstyr, og alt vil bli helt usynlig. Er jeg riktig heldig, får jeg kanskje sprettrumpe med på kjøpet ..? 😉 Det er allerede laget en «lomme» under huden der den permanente pacemakeren skal ligge. En utfordring ved testingen er at jeg ikke kan dusje akkurat der hvor elektroden og bandasjene sitter, og at jeg ikke kan løfte tungt, bøye meg noe særlig eller trene meg svett.

Øyeoperasjonen, en såkalt vitrektomi, gjøres når diabetesskadene blir for store og synet står i fare for å gå tapt. Man løsner og fjerner glasslegemet (altså øyeeplets innhold) fra netthinnen som ligger på baksiden av øyet. Her har det dannet seg mange blodkar som stadig blør og hemmer synet. Ved å fjerne glasslegemet, kan man kutte vekk disse blodkarene. Glasslegemet erstattes med gass og saltvann. Det er fare for at netthinnen også kan løsne. Det er dermed en viss risiko for å bli blind. Derfor unngås dette inngrepet i det lengste.

 

vitrect
Foto: NWRA

Vitrektomi gjør vondt. Øyet er blodig, hovent og rennende. Smertene varte i 2-3 uker sist. Dersom det lykkes denne gangen også, vender synet gradvis tilbake i løpet av noen uker eller måneder. Så her er det bare å smøre seg med tålmodighet, la mascaraen hvile, og krysse fingrene.

Inngrepene og narkosene kjennes i kropp og sinn. Det har vært mentalt tøft, spesielt i dagene etter narkoser og bruk av intravenøs morfin. Men jeg har heldigvis hatt gode stunder og gledelige opplevelser innimellom slagene. Til tross for Liverpool-tap 😤 Selv om det fortsatt blir noen passive og vonde uker framover, og resultatene er uvisse, er jeg lettet for alt som er gjort. Dessuten er det ny fotballkamp lørdag. He he.

For å holde motet oppe, tenker jeg på at for hver dag som går, er jeg en dag nærmere transplantasjonen. En dag nærmere håpet om å se bedre. En dag nærmere våren, den fineste tiden jeg vet. En dag nærmere å bli en friskere kjæreste, datter, søster, svigersøster, tante og venn. I alle disse dagene skal jeg forsøke å leve som best jeg kan. Enkelt er det ikke, men jeg kan ikke annet enn prøve.

Og for ikke å glemme: En dag nærmere å ikke se ut som en statist i en skrekkfilm! Jeg måtte spørre min kjære om han ville ha sjekka meg opp dersom han møtte meg nå. Svaret slapp han billig unna med, for den hjertelige latteren hans overdøvde både fliringa mi og svaret som på elegant vis ble hostet vekk 😂

God helg!

 

 

 

Reklamer

Test av ny dings 2: Kontinuerlig blodsukkermåler

God fredag!

Denne uka har jeg testet en annen kontinuerlig blodsukkermåler: Freestyle Navigator II fra Abbott. Også denne er lånt på diabetes-poliklinikken ved Aker Universitetssykehus. Jeg skal ha den i 10 dager. Den er nok en populær sak, for jeg har ventet siden tidlig mai på å få prøve den.

IMG_4455

Den forrige jeg testet, Guardian REAL-Time fra Medtronic funket dårlig for meg (les mer om den, og kontinuerlig blodsukkermåling generelt, her). Jeg avsluttet testinga etter bare ei uke. Den fusket stort sett hele tiden, alarmer hylte i eningen, og den måtte derfor kalibreres alt for ofte. Den hadde svært sensitiv sender med kort signaldekning, så jeg måtte bære mottakeren med meg overalt. I tillegg var den knotete å ha på/med seg, og til slutt røska jeg ut hele sjiten.

Denne gangen er jeg mye mer fornøyd. Jeg var dypt forelsket etter omtrent 5 minutter.  Og etter 4 dager er jeg klar for å inngå ekteskap 🙂

Kort fortalt monitorerer den glukosenivået i blodet mitt hele døgnet via en sensor som er festet på baksiden av overarmen. Fra sensoren går det en 5 mm lang nål ned i underhudsvevet. Til sensoren er det festet en sender. Senderen kommuniserer trådløst til en mottaker, en slags fjernkontroll, hvor jeg hele tiden kan avlese blodsukkeret. Jeg kan se grafiske oversikter, plotte inn insulindoser, måltider, trening, dagsform etc. Jeg kan også stille den inn slik at det går alarmer dersom blodsukkeret blir for høyt eller for lavt, eller om det beveger seg opp eller ned i for rask fart. En annen veldig fin ting med denne, er at du slipper annet måleutstyr, da en manuell blodsukkermåler er bygd inn i mottakeren. Når apparatet skal kalibreres, noe den må med jevne mellomrom, stikker du bare sticksen rett inn i mottakeren. Kjempekjekt å slippe å bale med en ekstra måler i tillegg, noe jeg måtte med den forrige fra Medtronic. Brukersnittet er også veldig mye bedre enn Medtronic sin måler, og displayet er tydelig og lett å lese (om enn litt vanskelig i sollys).  Sist, men ikke minst: Den ser så mye kulere ut!

IMG_4570

              Senderen kommuniserer trådløst til mottakeren. Senderen plasseres på arm eller mage.

Rekkevidden på signalene mellom senderen på armen og mottakeren («fjernkontrollen») er  imponerende 30 meter. Det gjør at jeg fint kan bevege meg fritt hjemme uten å måtte bære den med meg overalt. Jeg har testet den på trening, og også der kunne jeg legge den fra meg og bevege meg rundt omkring uten problemer. Det som virkelig imponerte meg, var da jeg skyndet meg ned i kjelleren. Skulle liksom være så kjapp, så jeg glemte helt å ta mottakeren med meg. Da jeg kom opp igjen, virket den like fint! Og jeg bor 4 etasjer over. I ei blokk av betong! Jeg er overimponert. Den forrige måleren (den fra Medtronic) mistet signalet bare jeg beveget meg fra soverom til do på natten, altså ikke mange meterene. Det var litt slitsomt, for da hylte og peip alarmen, og all kalibrering måtte startes på nytt. Et pes.

Jeg må si at jeg lovpriser Freestyle Navigator II (uff, dette hørtes ut som en klein reklame..!) Den gir en slik trygghet, spesielt om natten, og gjør reguleringen min så mye enklere. Plutselig ble mitt veldig svingende blodsukker interessant. Og vips så mye mer velregulert. Jeg ser virkelig for meg et mye bedre liv dersom jeg kan få en slik permanent. Dessuten blir jeg så glad av å se på den! Rosa…

Sensoren/senderen, som sitter på armen, er liten og diskret. Riktignok falt den av allerede første dagen da jeg skulle dra av meg t-skjorta, men det anser jeg som et oppstartsuhell. Heldigvis reiv jeg av bare senderen, og ikke sensoren som er festet til underhuden. Jeg fikk satt senderen fast, kalibrerte, og etter et par timer var den i funksjon igjen.

Sensoren må skiftes hver 5. dag. Den kan også plasseres på magen, og det kan godt hende jeg prøver det når jeg skal skifte, siden armen er litt utsatt spesielt på trening. Og når klærne skal på og av. Sensor og sender festes med en gjennomsiktig plaster, og denne har jeg ikke fått hudreaksjoner av foreløpig. Men vet at det kan være et problem for mange. So far so good! Etter avrivningsuhellet har jeg festet ekstra med vanlig silkeplaster. Bedre føre var! Senderen er innmari kostbar, og går den i gulvet kan den fort være ødelagt. Jeg vet at sykehuset ikke har så mange slike, så da safer jeg med ekstra teip.

Her kan du se blodsukkeret mitt in action:

IMG_4461
Litt ekstra silkeplaster gjør susen – da sitter`n!
IMG_4486
Blodsukker ved treningsstart
IMG_4488
Stigende på mølla
IMG_4496
Så begynner det å synke

IMG_4500

IMG_4504

IMG_4557
Tid for litt påfyll!
IMG_4449
Time to leave 😉

IMG_4540

IMG_4529

Mulig man blir litt ekstra glad i hantler ved lavt blodsukker? 

Må avslutte med noe jeg lo godt av på VG Debatt:

ChampagneSuper: Hei. Noen sa til meg at insulin bryter ned sukker etc.
Så hvis jeg tilsetter insulin inn i kroppen min i tillegg til den insulinen jeg produserer selv, blir jeg supertynn da?

Billy-boy: Du blir nok det ja, for døde folk skrumper visst inn har jeg hørt.

Ønsker alle ei riktig god og godt regulert helg!

Test av ny dings: Kontinuerlig blodsukkermåler

Forrige uke startet jeg med enda en ny dings. Denne gang en kontinuerlig blodsukkermåler, som jeg skal gå med i 3 uker. Jeg har lånt den på diabetes-poliklinikken ved Aker Universitetssykehus. Den monitorerer glukosenivået i blodet mitt hele døgnet, via en sensor som er festet til magen. Fra sensoren går det en nål ned i underhudsvevet, og hvert 5. minutt oppdateres blodsukkerverdien. Blodsukkermåleren er trådløs, og kan feks bæres i lomma, i veska eller på bukselinningen. Eller der man måtte finne det mest praktisk 🙂 Dersom dette funker for meg, kan jeg søke om å få en slik permanent.

 

Bilde

Sensor festet til magen, med nål ned i underhudsvevet. Nålen må skiftes hver 6. dag.

Bilde

Guradian REAL-Time blodsukkermåler fra Medtronic

Formålet er å få bedre kontroll over blodsukkeret, uten å måtte måle det ved å stikke i fingeren hele tiden. Jeg har pga et komplekst og sammensatt sykdomsbilde et svært ustabilt blodsukker, så her øynet jeg en sjanse for å kunne forstå det og overvåke det bedre. Spesielt medfører gastroparese, med forsinket magesekktømming og næringsopptak, at blodsukkeret mitt lever sitt eget liv. TIl vanlig kan jeg gjøre alt mellom 10 – 20 blodsukkermålinger i døgnet.

I følge produsenten Medtronic (samme produsent som pacemakeren min) er Guardian REAL-Time ideell hvis du:

∗ Behøver mer informasjon om lave og høye blodsukkerverdier
∗ Ikke oppdager hypoglykemi (lavt blodsukker/føling)
∗ VIl ha bedre kontroll
∗ Har svangerskapsdiabetes
∗ Har diabetes og er gravid
∗ Har høy HbA1c (høyt langtidsblodukker, altså dårlig regulert diabetes)

Jeg bor alene, og synes spesielt natta er utfordrende. Siden blodsukkeret mitt svinger heftig – og uten mål og mening – setter jeg ofte vekkerklokka på ringing på natta slik at jeg kan måle. Heldigvis er jeg så heldig å (som regel) våkne dersom blodsukkeret blir for lavt, men det er aldri noen garanti for det. Så det er kjekt og trygt med en dings som varsler (en alarm det er umulig å ikke våkne av..!) dersom blodsukkeret blir for lavt eller for høyt. Jeg har selv stilt inn apparatet på de verdiene jeg ønsker varsling for. Det varsles også dersom blodsukkeret synker eller øker for raskt. Så kan jeg regulere med mat eller insulin før konsekvensene blir for store.

Alt skulle ligge til rette for at dette er en gjev dings i min diabetikerhverdag. Men jeg opplever den som noe herk, og lurer på at jeg synes hyppig stikking i fingeren tross alt er bedre. For det første, så synes jeg teknologien er noe gammeldags. Jeg er vant til dingser som iPhone og Mac, og denne blodsukkermåleren virker som om den skulle være fra steinalderen! Mye trykking og tungvint brukersnitt. Alt for små bokstaver gjør det nærmest umulig å lese displayet dersom jeg ikke står i sterkt lys (tror produsenten glemte at diabetikere ofte ser dårlig?).

 

Bilde

Min bærekraftige løsning! 🙂

 

Sensoren på magen er svært sensitiv. Går jeg noen meter unna den trådløse måleren blir signalet raskt for svakt. I tillegg er det himla upraktisk å gå rundt med den hele tiden. Den er ganske stor, iallefall under trening og på varme, lettkledde sommerdager. Klypa på den, som skal kunne festes i bukselinning eller bh for eksempel, er også lite funksjonell. I tillegg synes jeg alarmer for et eller annet går hele tiden. Er det jeg som har mørkelilla teknologisk aura, har Aker Universitetssykehus glemt å fornye apparaturen, eller er dette rett og slett et for dårlig produkt? Jeg skal gi den de ukene det tar å bli bedre kjent, kanskje finner jeg ut at den var smart likevel. Det er selvfølgelig kjekt å hele tiden kunne se hva blodsukkeret er, og i hvilken retning det beveger seg i, men foreløpig er vi ikke veldig gode venner, jeg og den.

Les mer om Freestyle Navigator II kontinuerlig blodsukkermåler her.

 

Verdens kuleste dings

Jeg opplever at mange er nysgjerrige på dingsen min 🙂 Noe jeg synes er kjempefint! For det er mye enklere å forklare når noen spør. Og så er jeg jo veldig stolt av den! Så her kommer litt tekniske fakta:

Gastric pacemaker, neurostimulator, nevrostimulator, dings – kjært barn har mange navn. Dette er et batteridrevet implantat som hjelper meg i min gastroparese-hverdag. Den fungerer som et ekstra hjelpeorgan, og er kulere enn all verdens fancy Apple-produkter! Og best av alt: Den kan reprogrammeres fra utsiden. Hvor snasent er ikke det?

Gastroparese er en nevrologisk forstyrrelse som forårsaker lammelse av muskulaturen i fordøyelseskanalen. Les mer om gatroparese her: https://siljeantonsen.com/2014/04/08/hva-er-gastroparese/

Min pacemaker er av typen Enterra fra Medtronic. Den er på størrelse med en litt kort iPhone: 10 cm lang og 6 cm bred. Den veier 42 små gram. Boksen all elektronikken ligger i er laget av titan. Fordi kroppen aksepterer titan bra, unngår man i større grad avstøting etter implanteringen.

 

Bilde
Medtronic Enterra gastric pacemaker.

 

Pacemakeren inneholder batteri, mikroprosessor og pulsgenerator. Den er plassert i nedre venstre del av magen, i en lomme mellom underhudsfettet og muskellaget. Fra pacemakeren utløper elektroder som er tvunnet på hønsenettingvis rundt magesekken. Fra pacemakerens pulsgenerator sendes lavspenningsimpulser via elektrodene til hjernen for å dempe de kroniske sykdomssymptomene (kvalme, oppkast, smerter etc.). Man skal ikke kjenne disse strømstøtene på noe vis.

Etter operasjonen må man prøve seg litt fram for å finne riktig stimuleringsfrekvens slik at symptomene reduseres tilstrekkelig. Stimuleringsmengden som kreves er individuell, og vil også forandre seg i løpet av det første året ettersom arrvevet som dannes vil påvirke ledningsevnen. Det er også et viktig poeng at det hele må løses på en mest mulig batteriøkonomisk måte. Batteriene har en levetid på i snitt 8 år, og disse må byttes kirurgisk. Ingen ødsling med strømmen, med andre ord! Jeg håper selvfølgelig at jeg innen neste batteriskifte får trådløs lader med på kjøpet 🙂

 

Bilde
Pacemakeren kan reprogrammeres etter implanteringen fra utsiden.

 

Før man blir henvist til operasjon, må alt annet av behandling være utprøvd. ”Alt annet” inkluderer medisiner, kostomlegging, og Botox i lukkemuskelen mellom magesekk og tolvfingertarm for å få magesekken til å tømme seg riktig vei, slik at man unngår stadig oppkast. Når ingen tiltak hjelper og pasienten blir underernært, er det grunnlag for å henvise til operasjon. Det er med andre ord en omfattende prosedyre, og utredningen, prosessen og ventetiden er LANG.

 

Bilde
Sånn ser det ut hos meg!

 

Implantasjon av pacemaker kurerer ikke sykdommen.  Formålet er å fjerne noe av symptomene slik at hverdagen blir litt bedre. Som regel må man fortsette med medikamentell tilleggsbehanding og spesialtilpasset kost også etter operasjonen. Men livskvaliteten blir i 80 % av tilfellene forbedret, og mange opplever tilstrekkelig symptomforbedring til å leve et langt bedre liv.

Teknologien anses som kontroversiell, til tross for at den har vært brukt i drøyt 10 år. Vi er svært få nordmenn som kan skilte med denne gilde appen, jeg tror vi kan telles på en hånd, og de fleste av oss er operert ved Sahlgrenska Universitetssykehuset i Göteborg. Siden 2012 har det også vært mulig å få denne operasjonen ved Haukland Universitetssykehus i Bergen.

Mer om min operasjon, mine personlige erfaringer og om livet før og etter ”dingsen” kommer! 🙂