Bikini-17. mai

IMG_6799
Sløyfene var med!

Riktig god fredag!

For et par uker siden ble søknaden om stomi-operasjon utfylt. Er jeg riktig heldig, får jeg det gjort i juni, men mest sannsynlig må jeg vente til etter sommeren. Siden jeg ikke vet tidspunkt, og må vente på flere andre medisinske avgjørelser, bestemte jeg og mamma oss for å ta en uke på Mallorca. Ventetiden føltes mer overkommelig under en palme! En siste ferie før rumpa flyttes til magen 🙂

IMG_6696

Før vi dro, kom Haukeland sykehus endelig på banen igjen. Så nå håper jeg at samarbeidet mellom dem og Ullevål Sykehus skal ta form. Jeg har ikke gitt opp drømmen om gastric sleeve-operasjon enda, og håper jeg greier å overbevise legene før tarmen legges ut. Følelsen av at de starter i feil ende (!) vil liksom ikke forsvinne… Legene synes ikke det er en dum idè å fjerne deler av magesekken. Men forståelig nok er de skeptiske siden det ikke er gjort pga gastroparese tidligere. Hadde jeg bare visst at en stomi ville gjøre alt bedre, så skulle jeg gjerne tatt 5 slike operasjoner. Minst. Men vi vet at det ikke vil ta bort hovedproblemet, og det gjør at alt føles litt motløst.

IMG_6904
VELDIG lavkarbopause 🙂

Vi vil mest sannsynlig gjøre et forsøk med botox i lukkemuskelen mellom magesekk og tolvfingertarmen. Botoxen gjør at muskelen slapper mer av, noe som kan lette magesekktømmingen noe. Et annet alternativ er å legge inn en sonde gjennom nesen og ned i tynntarmen. Da kan jeg få næring via den, og jeg kan også lense mage/tarm-innholdet ut via sonden. Gastrolegen min på Ullevål stiller seg litt tvilende til at dette vil hjelpe. Jeg tror heller ikke livskvaliteten blir noe å juble over. Uansett vil disse to bare være midlertidige løsninger.

Ferien ble veldig fin! Vi valgte all inclusive, så kunne jeg spise og fly på do etter sjelens lyst 🙂 Tidligere har vi likt å ha forskjellige spisesteder hver dag, men jeg tenkte at jeg ville spare en del krefter på å slippe det. Veldig praktisk fordi jeg kunne velge og vrake i de innholdsrike buffèene. Og ikke være redd for å ikke rekke ramma når det var nødvendig!

IMG_6909

Noen dager orket jeg ikke så mye, andre dager hadde jeg perioder med mer futt. Vi solte oss, badet, og ruslet rundt i Palma. Det er så fint å reise sammen med mamma, da trenger jeg ikke bekymre meg for hverken magesjau, slitenhet eller sånne ting. Det er liksom helt ok å bare være meg. Usporadiske meg 🙂 Jammen er hun en tålmodig og forståelsesfull sjel, den mammaen! Jeg kan henge med nebbet. Det er lov å gråte. Noe jeg gjør, og så ler vi like godt noen sekunder etterpå.

IMG_6891

IMG_6896

Det å komme seg fysisk bort var godt. Selv om tankene spinner hele tiden, så henter jeg livsglede og inspirasjon. Jeg gjør nok de samme tankene som andre som skal legge ut tarmen. Hvordan blir det å ligge ved et basseng i bikini? Kan jeg hoppe og danse på konserter igjen? Vil jeg egentlig bli noe mindre avhengig av do, når posen må tømmes så ofte? Vil jeg noensinne kunne få meg kjæreste? Hvordan vil et eventuelt samliv bli? Sikkert dumme tanker, men de er nå der. Mer enn jeg skulle ønske.

Faktisk var jeg ordentlig lei meg det siste døgnet. Det var skikkelig vemodig å forlate øya. Trøster meg med mammas ord: Dersom det føles herlig å dra hjem, har man vært på ferie for lenge! 🙂

Ønsker alle ei riktig fin helg!

IMG_6935

IMG_6750

Reklamer

Trening ved fatigue/utmattelsestilstander

 

Trening ved utmattelsestilstander/fatigue er omdiskutert. Utmattelse er en kollaps av nerve- og immunsystem, og graden er varierende. Tidligere var trening ved en slik tilstand bannlyst, mens det nå er åpnet for mer diskusjon.

 

Siden begrepet «utmattelse» er en samlesekk av diagnoser og årsaker, vil både opplevelse og respons være individuell. En stor utfordring ligger i å provosere nervesystemet tilstrekkelig til at du blir sterkere, samtidig som du ikke kjører deg selv ytterligere i senk.

 

Her kan du lese mer om hvordan jeg trener.

Her om startprosessen.

Her kan du lese mer om motivasjon.

 

Og her er noen av erfaringene mine:

1. Det koster MYE vilje. Spesielt i starten eller midt i en sykdomsperiode. Nervesystemet ligger i dvale, og det er tøft å vekke det fra tornerosesøvnen. Vær tålmodig.

 
2. Ved langvarig utmattelse og sykdom har man lært seg å spare på kreftene. I den stunden du trener, skal du forsøke å trosse denne kunnskapen. Ta den så fram igjen umiddelbart etterpå.

 

3. Jeg synes utholdenhetstrening sliter mer på systemet enn styrketrening. Ved å trene styrke dannes dessuten «nye batterier» i muskelcellene, som vil gi deg mer krefter etterhvert. Man har sett at antall batterier er redusert hos personer med utmattelse. Disse celle-komponentene reduseres også når man er inaktiv.

 
4. Ta hensyn til at energibudsjettet er stramt. Rydd vekk så mye du kan av «burde», «skal» og «må». Og kanskje også «lyst til» for en periode. Prioriter konsekvent trening, mat og hvile så langt det er mulig i din hverdag, den første tiden.

 
5. Det kan være mye å vinne på å hvile bittelitt mellom oppvarming og selve treningsøkten. Bruk ikke for mye krefter på kondisjons-oppvarming, da brenner du ut før du får satt i gang. Feks kan du la den første serien ha lavere vektmotstand – det er også en fin måte å varme opp på. Eller du kan varme opp hjemme, før du drar på treningssenteret.

 
6. Forsøk å trene hele kroppen hver dag. En hviledag innimellom må man ha, men jeg opplever at jeg får mer muskelkontakt dersom jeg trener mange dager etter hverandre. Men det krever mye hvile resten av døgnet.

 
7. Begrens styrkeprogrammet til noen få øvelser. Jo flere øvelser – jo mer slitenhet opplever jeg. Dette skyldes at en større del av nervesystemet involveres. Det kan være lurt å vente med å trene veldig variert i starten. Tenk enkelt.

 
8. Involver bruk av hele kroppen. Ved å velge helkroppsøvelser/baseøvelser, effektiviserer du treningsøkta.

 
9. Ikke less på for tunge vekter i starten. Gi nervesystemet ditt tid til å våkne. Det er mange nye bevegelsesbaner som skal læres inn. Gi det noen uker før du øker vektmotstanden.

 
10. Helkroppsøvelser sliter mest på kroppen. Dersom du ser at det blir for tøft, kan du dele de opp i mindre øvelser. Forsøk å ha med øvelser for både bein, sete, skuldre, rygg, bryst, mage og evt armer (de er ofte involvert i de andre øvelsene). Bruk litt tid til å kjenne på hva som funker best til den formen du er i. Test begge metoder i et par uker hver. Sammenlign. Hvordan reagerer kroppen? Erfaringene herfra kan du utnytte: På tunge dager bruker du den oppdelte metoden, på friskere dager bruker du helkroppsøvelser.

 
11. Etterhvert som du forhåpentligvis kjenner at kroppen begynner å like det du gjør med den, kan du splitte styrkeprogrammet ditt slik at du trener ulike kroppsdeler for ulike dager. For eksempel overkropp en dag, underkropp en dag. Eller bakside en dag, og forside den neste. Da kan du legge til flere øvelser og mer vektmotstand. I en overgangsfase: Ikke bruk mer tid på treningen enn du allerede har gjort.

 
12. Implementering av nye øvelser bør gjøres med omhu. Legg til 1 ny øvelse i gangen. Jeg kan bli dårligere i opptil flere uker hver gang. Derfor skifter jeg aldri ut et helt program, jeg bytter en og en øvelse.

 
13. Ikke lytt til alle som «mener» noe om hva som er riktig og feil innenfor trening. Kroppen din er din aller beste samarbeidspartner, så lytt til den. Hadde det vært bare en riktig løsning, hadde vi vel alle vært atleter?

 
14. Før treningsdagbok. Noter i stikkordsform, eller gi terningkast for dagsform, energi, smerter, hvordan du opplevde treningen, hva du trente, vektmotstand, antall serier og reps. Og sist – men viktigst – hvordan formen var det neste døgnet. Kikk i dagboken når det har gått tre-fire uker, da er tiden inne for å gjøre en evaluering. Mest sannsynlig vil formen din gå opp og ned i perioder. Bruk erfaringene dine til å justere underveis.

 

15. Dersom du søker hjelp av en PT, så velg en som kan sette seg inn i din situasjon. En som har respekt for at du har en helse å ta hensyn til. En som ser deg og som kan sitt fag. En som gjør deg motivert uansett hvor sjit du føler deg.

 

 

bilde

 

bilde

 

 

16. En annen ting å tenke på før du får hjelp fra noen, er følgende: Blir du mest innsatssugen av en som pisker deg, eller en som klapper deg på skuldra selv om dagen er dårlig? Essensielt å være bevisst på.

 

17. Forsøk å være takknemlig for andres eventuelle korreksjoner om du sliter med teknikken. Ikke bli lei deg eller mist motet. Bemerkningene er helst sagt i god mening, de vet bare ikke at du har mye å stri med. Vær heller stolt over at du gjør så godt du kan!

 

Håper noen av tipsene mine kan være til hjelp, men husk at vi er alle ulike. Lykke til i energikampen!

 

 

Tiden etter min gastric pacemaker-operasjon

Gullfisk hopper, lite

God torsdagskveld!

 

I skrivende stund vet jeg at noen av dere lesere venter på – eller nylig har gjennomført – implantasjon av gastric pacemaker. Så jeg vil gjerne fortelle litt om tiden etter operasjonen min. Håper det kan være til nytte!

 

Du kan lese mer om gastroparese ved å trykke her, gastric pacemaker ved å trykke her, og om selve operasjonen ved Sahlgrenska i Gøteborg ved å trykke her.

 
De første dagene var innmari vonde. Buken var sprengstor, og det verket hinsides alt jeg hadde forestilt meg. Det var så ille at jeg hadde pusteproblemer. Og dødsangst. Det viste seg etter et par-tre døgn at legen hadde beregnet for lave morfindoser. Ganske frustrerende… Men godt å endelig bli hørt! Jeg fikk også betennelse og feber, og var fryktelig redd for alvorlige komplikasjoner. Den redselen unner jeg ingen. For når man velger å ta en slik operasjon, vet man aldri utfallet. Man håper primært å kunne redusere symptomene av gastroparesen. Dersom magens tømmingsarbeide også forbedres, er dette en gild ekstrabonus. Det er både risikabelt og eksperientelt; man vet hva man har men ikke hva man får.

 
I forkant av operasjonen hadde jeg trent intenst, fordi jeg ville ruste kroppen så godt jeg kunne. Jeg var raskt ute av senga. Allerede første døgnet prøvde jeg å komme meg opp. Jo før man kommer seg i bevegelse, jo bedre blir kroppens tilhelingsevne. Så jeg gikk noen skritt når jeg orket.

 
Etter 4 dager fikk jeg tisse igjen, betennelsene roet seg, og jeg kunne reise hjem. Jeg hadde med meg mamma hele tiden, og det var veldig godt. Det begrenset seg hvor mye jeg klarte å gjøre selv, og jeg hadde i grunnen nok med å holde meg oppreist.

 
Det gikk ikke mange dagene før de største smertene slapp taket. Når dette skjedde, skjøt tilfriskningen rekordfart. Men jeg var øm både der pacemakeren var implantert og der elektrodene lå rundt magesekken, i lang tid etterpå. Etter noen uker forsvant også disse smertene.

 
Pacemakeren ligger ikke i veien, og gjør ikke vondt på noen måte. Jeg kan kjenne den godt, og jeg kan klype rundt den uten at det er ubehagelig. Eneste gangene jeg kjenner noe til den, er hvis fettprosenten er lav. Da kan pacemakeren gnisse litt mot hoftekammen og ligge litt i veien når jeg trener vekter i noen bestemte stillinger. Men det anser jeg som et ikke-problem 🙂 Dingsen kan gjøre litt vondt dersom mage/tarm er veldig oppfylt.

 
Apropos trening! 5 dager etter operasjonen hadde jeg min første økt! Må jo le nå, det var sikkert litt galskap. Jeg hadde treningsforbud de 4-5 første ukene. Dette har med frastøtingsrisiko å gjøre. Men jeg ville bare komme meg tilbake til hverdagen. Og jeg hadde jævlig dårlig tid! 🙂 Jeg startet forsiktig. Jeg trente bare armer og bein, helst i apparater og med lettere motstand. Mage og rygg var helt umulig å trene, det gjorde alt for vondt. Jeg tror likevel at jeg aldri i mitt liv har vært så høy på trening som i tiden etterpå. Mestringsfølelsen var ubetalelig. Og faktisk kjentes det lettere å trene litt vekter enn feks å gå. Gange gjorde fort vondt, og jeg ble raskere sliten.

 
Når de verste smertene ga seg merket jeg umiddelbart bedring. Kvalmen nærmest opphørte, jeg kastet ikke lengre opp, jeg hadde mer energi og jeg kunne spise litt mer variert. Så hovedformålet med operasjonen var definitivt oppnådd: Symptomene på gastroparesen var redusert. Jeg var så lettet og glad, jeg fløy i tiden etterpå. For en opptur! Jeg badet, og jeg dro på ferie samme sommeren.

 
Men magens arbeidsfunksjon ble altså ikke bedre. Den har iløpet av de påfølgende 2,5 årene blitt betraktelig dårligere. Dette har medført at jeg fortsatt må leve på hovedsaklig gastroparesekost, ta en del medisiner, og leve med de utfordringene gastroparese medfører. Likevel er jeg så takknemlig for denne dingsen. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet ville vært i dag uten den.

 
Det første året var jeg på 4 kontroller på Sahlgrenska. Siden det dannes arrvev, endres ledningsevnen. Dermed må innstillingene på pacemakeren justeres. Det første året ble det litt prøving og feiling, men nå har jeg hatt samme frekvens og strømstyrke det siste halvannet året. Og nå følges jeg årlig opp ved Haukeland Sykehus i Bergen.

 
På de første kontrollene var jeg veldig spent, for jeg trodde til stadighet at pacemakeren hadde slått seg av. For etterhvert som ledningsevnen ble dårligere, kom jo symptomene tilbake. Jeg har også erfart at i noen perioder funker pacemakeren tilstrekkelig, i andre perioder ikke. En annen ting som bekymret meg, var at stråling og magnetisme (feks tyverialarmer i butikk og bibliotek, apparatur på flyplass, konsertlokaler og sykehus) kan ødelegge pacemakeren. Jeg kommer nok alltid å være nervøs for at dette skal skje, men nå tenker jeg ikke riktig så mye på det lengre. For pacemakeren har levert siden dag 1.

 
En stor utfordring er legenes redsel. Gastroparese i seg selv, og gastric pacemaker spesielt, er sjelden vare og noe som svært få leger kjenner til. Dette gjør at jeg til tider har følt meg som en spedalsk kasteball i helsevesenet. For når ikke kunnskapen rundt sykdom og inngrep er der, vegrer helsepersonell seg forståelig nok til å foreta seg noe. Jeg håper at dette vil bli bedre nå som operasjonen også utføres i Norge.

 
Jeg følte meg veldig alene etter operasjonen. Jeg visste at vi var 2-3 stykker i Norge med en slik dings, men jeg lyktes aldri å få tak i noen. Jeg kontaktet også ved flere anledninger ulike interesseorganisasjoner (som feks Diabetesforbundet og Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer) i jakten etter informasjon og sjebnefrender. Det måtte en blogg til for at jeg kom i kontakt med noen av dere 🙂 Og det setter jeg så utrolig stor pris på! Så sitter du med tanker eller spørsmål rundt gastroparese eller gastric pacemaker, må du ikke nøle med å ta kontakt. Sammen er vi litt mindre alene.

 

PWO ved utmattelse og sykdom

Bruken av lovlige, prestasjonsøkende midler – eller PWO (pre-workout) – er stor. Også for den vanlige mosjonist. Da jeg begynte å trene meg opp igjen etter lang tids sykdom, var jeg nysgjerrig på om dette kunne være noe for meg. Årsaken til at jeg ramlet bort i dette, var at jeg har for lave verdier av blant annet kreatin. Lave verdier av kreatin gjør at det er vanskelig å bygge og ivareta muskulatur, og hadde hos meg medført stort muskelsvinn. Jeg ville så gjerne bli sterkere. Jeg trengte så sårt litt ekstra energi. Men jeg var skeptisk. Det er jeg til alt. Spesielt det som blir markedsført som «sinnsykt bra». Jeg funderte mye på om det var å jukse, det å ta slike tilskudd? Og med den helsa jeg har… Jeg spurte både fastlegen og nevrologen min om det kunne hjelpe å ta kreatintilskudd, og de kunne verken anbefale det eller fraråde det. Og sånn kom jeg over PWO. Så hva er det?

PWO er et kosttilskudd man tar før trening for å øke prestasjonsevnen. Det finnes utallige varianter, med ulike sammensetninger, smaker og priskategorier. Noen er syntetisert mest for kondisjonstrening, andre mer for styrketrening. Ofte inneholder produktene en kombinasjon av stimulerende substanser (feks koffein og citrullin malat) og restitusjonsfremmende aminosyrer/proteiner (feks kreatin, bcaa og beta-alanin). Noen produkter inneholder i tillegg vitaminer. PWO skal øke blodsirkulasjonen, kroppstemperaturen, gi hardere pump i muskulaturen, bedre kroppens evne til å svare på treningen, øke energien og gi bedre mentalt fokus.

Effekten av slike midler er individuell, og kan påvirke både fysikk og psyke. Alt avhenger av hvilke ingredienser du responderer på og hvilken dose du tar. Vær oppmerksom på at Norge har strengere krav til godkjenning av slike midler enn feks Sverige.

Jeg har vært kronisk utmattet i mange år, og det var nok det som gjorde meg mest skeptisk. For å trigge sentralnervesystemet blir det advart mot, med god grunn. Ofte skyldes utmattelse en kollaps i nettopp nervesystem og immunforsvar, og å irritere det enda mer er neppe lurt. Men etter nøysommelig gransking, utspørring og utallige slitne treningstimer gikk jeg til innkjøp av min første boks.

Jeg hadde med hell brukt koffeinpiller i ny og ne istedenfor kaffe som jeg ikke tåler pga kroniske sår og betennelser i magen, og kjente dermed til effekten koffein har. Jeg visste at jeg responderte positivt på det. Men jeg valgte likevel å starte forsiktig. Jeg tok bare 1/3 av anbefalt dose, ristet det ut i vann som bruksanvisningen tilsa, og drakk. Det smakte ikke akkurat naturlig. Litt kvalmt, egentlig. Faktisk helt for jævlig kunstig. Hva i all verden hadde jeg kjøpt?

Effekten kom ganske raskt. Jeg ble mer våken. Kjente meg litt mer som «meg» fra friske, yngre tider. Men ikke noe mer enn det. Jeg dro på trening, og fikk ei fin økt. Hadde restenergi da jeg var ferdig, noe som var vanvittig deilig.

 

BildeBilde

 

Jeg prøvde meg forsiktig fram med både dosering, produktmerker og hyppighet. Man skal ikke ta dette hver dag, og man skal ha pauseuke innimellom slik at man ikke øker toleransegrensen. Med litt større dose merker jeg økt energi, bedre flyt i treningen, økt mentalt fokus, og litt prikking i huden som følge av økt blodsirkulasjon. Med vanlig anbefalt dose opplever jeg nærmest et energikick, men det velger jeg å styre unna. Jeg vil ikke trigge kroppen for mye. Så jeg holder meg til 50 – 75 % av anbefalt dose.

PWO-produsentene reklamerer med «maks pump» i muskulaturen. Det har jeg ikke merket noe til. Det kan sikkert være fordi jeg tar liten dose. Eller at jeg har for lite muskler til å få noen pump i..? Den lille pumpen jeg får, får jeg uavhengig av om jeg tar PWO eller ikke.

Produktene inneholder ofte smakstilsetninger og kunstige søtningsmidler som kan være uheldig for de med sart mage. Jeg har merket at jeg kan få mer syrerefluks av noen produkter (spesielt de med syrlig smak), men det går stort sett fint. Kan være verdt å nevne at jeg ikke bruker så mye vann til pulveret som det egentlig skal være. Jeg synes nemlig det smaker helt pyton, så av praktiske årsaker reduserer jeg vannmengden sånn at jeg bare shoter hele greia. Litt mer konsentrert vare, med andre ord 🙂 Jeg merker også bedre effekt av det dersom jeg ikke har spist på ei stund, enn om jeg tar det rett etter et måltid. Ellers merker jeg ingenting i forhold til gastroparese, betennelse, fordøyelse og smerter.

Blodsukkermessig ser jeg at selv om produktet markedsføres som «uten sukker» eller «påvirker ikke blodsukkeret», er ikke det helt tilfelle. Mitt blodsukker stiger alltid mye under styrketrening, av naturlige årsaker. For når man trener styrke, fraktes sukker fra glukoselagrene til blodet. Jo hardere man trener, jo mer glukose slippes fri fra lagrene for å omsettes som energi. Når jeg tar PWO, trener jeg gjerne tøffere, og da stiger selvfølgelig blodsukkeret deretter. Noen av søtningsmidlene gir dessuten blodsukkerstigning selv om de ikke består av vanlig sukker.

Av bivirkninger kan jeg nevne at jeg aldri tar dette senere enn minst 5 timer før leggetid, rett og slett fordi det gjør at jeg ikke får sove. Noen opplever å «kræsje» ei stund etter å ha inntatt PWO, men det har jeg nesten ikke merket noe til. Å kræsje betyr at energien plutselig forsvinner, du nærmest går i kjelleren, du blir søkksliten og uvel. Mer sliten enn du var i utgangspunktet. Når jeg har opplevd dette, tror jeg ikke det skyldes kosttilskuddet i seg selv, men heller at jeg har tynt meg selv på trening. Men det er klart, man gir jo ekstra (er jo derfor man tar slikt i utgangspunktet!) og da er det naturlig at man blir sliten etterpå. Jeg tar ikke PWO når jeg kjenner at jeg er «utmattelses»-sliten eller dårlig. Jeg tar det kun når jeg er «vanlig» sliten, og trenger et ekstra spark i ræva. På godt nordnorsk.

Men så til hovedpoenget: PWO og utmattelse/ME. Hvordan funker dette? Jeg skal ikke reklamere på noe vis for å ta slike kosttilskudd, og jeg har heller ikke til hensikt å komme med noen produktanbefalinger da jeg tror hver og en må prøve seg fram selv. Både iHerb, Proteinfabrikken, helsekostkjeder, Gymgrossisten og andre sportskjeder selger PWO fra ulike produsenter. Men jeg synes dette er viktig å skrive om. Min erfaring er at PWO ikke «klusser til» nervesystem, immunforsvar eller kropp på noen måte. Derimot får jeg styrke og mentalt fokus av det, som har hjulpet meg i kampen om å komme meg på beina igjen. Jeg har ingen vitenskaplig forklaring på hvorfor det funker for meg, til tross for at utmattelse og fysisk sykdom er kontraindikasjoner. Utmattelse og ME er en samlesekk av tilstander med antakelig mange ulike årsaker, og derfor vil jeg understreke hvor viktig det er å prøve seg forsiktig fram dersom man har utmattelse og ikke har prøvd dette før.

Typiske ingredienser:

Koffein: Koffein er et sentralstimulerende stoff som finnes i bla kaffe, te, cola og kakaobønner. Koffein er effektivt å innta før trening da det kan bidra med økt energinivå og mentalt fokus.

Kreatin: Er en nitrogenholdig organisk syre som finnes naturlig i cellene og bidrar til å levere energi til alle celler i kroppen, først og fremst muskler, ved å øke dannelsen av adenosintrifosfat (ATP). Veldig enkelt forklart: ATP er et molekyl som brukes til å motta og overlevere energi. Tenk på ATP som et batteri. Når batteriet er tomt, må det lades før det kan brukes igjen. Det er her kreatin har sin oppgave: Å lade det tomme batteriet (ADP) til ATP. Denne prosessen foregår kontinuerlig. Kreatin får vi hovedsaklig fra kjøtt i kosten, men tilskudd har vist gode resultater ved bla nevromuskulære sykdommer og hyppig treningsfrekvens. Kreatin har mange positive egenskaper, men i denne sammenheng er den viktigste at du restituerer deg raskere mellom øvelsene på trening og mellom treningsøktene.

BCAA: Er en gruppe forgreinede aminosyrer (leucine, isoleucine og valin) som stimulerer proteinsyntesen (muskeloppbyggingen) i cellene. Tilskudd av BCAA har vist seg å kunne øke utholdenheten under trening, og samtidig bidra til redusert muskelstølhet etterpå. BCAA motvirker den nedbrytende effekten i etterkant av styrketrening, noe som er positivt når man ønsker å bli sterkere.

Beta-alanin: Er en ikke-essensiell aminosyre som finnes naturlig i kroppen. Den virker enkelt forklart som en buffer, fordi den danner karnosin i muskulaturen. Karnosin hindrer at pH i cellene blir for sur når man danner melkesyre under høyintensiv trening. Dette kan i sin tur forhindre utmattelse og gjøre restitusjonstiden kortere.

Citrulline malat: Øker nitrogenoksid-nivåene i kroppen. Nitrogenoksid regulerer mange viktige funksjoner, spesielt i muskulaturen hvor det påvirker glukoseopptak, fettforbrenning og blodsirkulasjon. Økte verdier av nitrogenoksid kan også redusere stølhet og øke muskulær utholdenhet.

 

 

Artikkel i Bedre Helse

Her er litt av historien min – fra bladet Bedre Helse!

Finnes både på http://www.klikk.no, http://www.abcnyheter.no og http://www.sol.no

Ønsker alle en riktig fin dag! Nyt den! 🙂

Artikkel i Bedre Helse

 

 

silje kristin antonsen16