«Hvordan går det?» spør kassadamen hyggelig. «Bra!» repliserer jeg, sender henne et bredt glis og håper jeg har fått litt frisk farge i ansiktet. Hun vet ikke at jeg gråter innvendig.
«Der er du jo! Lenge siden, nå?» stønnes det under pressbenken på treningssenteret. «Yes! Har gått litt trått i det siste. Men nå blir`e tyn!» kvitterer jeg med bestemthet i stemmen. Forsøker å virke overbevisende. Retter meg opp. Han vet ikke at jeg knapt har trent på tre måneder. Kroppen er kraftløs. Håper han ikke ser tvilen min og hvor dårlig formen min er.
«Howdy! Du smiler som alltid, du!» skåler en kjenning høylytt på puben i det jeg passerer. «Ja! Sola skinner og sommeren er her!» blunker jeg tilbake. Han vet ikke at jeg ligger mye av tiden. At jeg har jukset med medisiner for å få et par timers fri. Håper gleden jeg føler over å ha lyktes med det, kamuflerer all redselen og fortvilelsen som til tider driver meg til vanvidd.
For noen kan kanskje dette oppleves som løgn eller feighet. En salig blanding av rosemalt fasade og fotball. For dette er vel det nærmeste jeg kommer både nasjonalkunst og ballsport.
Jeg kaller det hat-trick: Å ta på seg en passende hatt for anledningen.
I noen stuasjoner er det greit å ikke fortelle hvordan ting egentlig er. Det er ikke sånn at jeg tror andre synes det er ugreit å vite eller høre på. Mer at det er poengløst. Alle trenger ikke vite alt.
Disse hverdagslige hendelsene, der det veksles muntre minidialoger, har blitt en viktig mentalstrategi. Det er små kunstpauser hvor jeg later som jeg er frisk og full av energi. Selvbedrag muligens, men det sender positive signaler som booster det mentale immunforsvaret mitt.
For de uinnvidde er jeg fortsatt bare Silje. Hvis de i det hele tatt vet navnet mitt. Jeg er hun som strener forbi for å rekke t-banen. Hun som (stort sett håper jeg…) er glad. Hun som gjerne kommer med en nordnorsk kruttsalve dersom det er på sin plass – før det flires av vokabular og innsats.
Nå som sommeren og ferietiden er her, møter vi oftere enn ellers mennesker på forbigående basis. Det gir muligheter for å prøve hatter! Noen ganger kan det oppleves strevsomt. Men oftest synes jeg det er befriende. Jeg morer meg litt med det også 🙂 Jeg klarer selvsagt ikke beholde slike hatter særlig lenge på, jeg er ingen langdistansehattebærer. Til det er situasjonen min for alvorlig og lett avslørbar. Men i små, nøkterne doser er det gode bollekinn-oppstivere!
Og selvfølgelig. Etter litt sjonglering er det deiligste av alt å kunne slenge hatten på hylla.
Kjære leser. Jeg håper du kan få prøve noen av livets hatter denne sommeren. Det gjør så mye med selvfølelsen! Velg dem fra din øverste hylle. Jeg håper også at du kan ta de av, og nyte gode dager sammen med dine nærmeste. Som synes du er aller best barhodet.
Ønsker deg en riktig fin og solfylt sommer!
Varme klemmer fra Silje
siljeantonsen 