Drugs and rock`n roll

Riktig god søndag!

IMG_7105
Foo Fighters i Telenor Arena 10.06.2015

Onsdag dro jeg og magen min på konsert. Mitt «vårens musikalske høydepunkt» – Foo Fighters – sto i fare for å måtte avlyses. Men med mye rigg, medisinsk juks og stahet fikk jeg det til. Så konsert ble det!

Dette er altså ikke en konsertanmeldelse. Mer en kroniker-anmeldelse 🙂 Jeg gjorde noen erfaringer som jeg synes kan være bra å dele – om du nå liker Foo Fighters eller ikke.

IMG_7110

IMG_7119
God stemning!

I forkant av konserten tok jeg en god del ekstra medisiner for å kunne gjennomføre kvelden. Halvannet døgn i forkant inntok jeg bla Citra Fleet, et tarmtømmingsmiddel som brukes før undersøkelser eller operasjon i tarmen. Jeg inntok bare flytende kost det siste døgnet. Alt dette gjorde jeg for å ha minst mulig fordøyelsessmerter, samt å slippe å eventuelt sitte så mye på do under konserten. Det opplevde jeg som veldig lurt.

Jeg tok også mye smertestillende og kvalmereduserende. Alle disse forhåndstiltakene gjorde sevfølgelig at jeg ikke kunne innta noe særlig alkohol. Men det er heller ikke det som står øverst på prioriteringslista for tiden, så det var ikke noe tap. Et par minimalistiske glass hvitvin unnet jeg meg, men kjente fort at det var ok å stoppe der.

IMG_7103

Dette med smertestillende er noe jeg må vurdere fra dag til dag. Mye smertestillende gjør at jeg blir sliten og søvnig. Kvalmereduserende likeså – jeg blir veldig trøtt av det. Samtidig som mye smerter og kvalme også gjør at jeg ikke orker så mye. Jeg tror jeg traff sånn midt på treet denne gangen; jeg fikk bygd meg opp nok overskudd til å orke å dra. Men fikk betale en god sum for det døgnene i etterkant. Dette er vel fordi jeg gjør noe som kroppen ikke egentlig har krefter til. En god del juks, der altså.

For første gang har jeg trengt dokumentasjon på at jeg har diabetes! Når jeg skulle inn på Telenor Arena, måtte veska sjekkes. Og følingsmat – det var ikke lov til å ta med inn. Jeg hadde heldigvis med meg diabeteskortet mitt (og diabetesapp), så under tvil kvalifiserte argumentene mine for at rosinbollen og bananen fikk bli med inn på konsertområdet. Questbaren i sidelommen oppdaget de ikke – haha! Insulinpennen var ikke noe problem.

IMG_7201
Nødvendigheter: T-skjorte, pacemaker-kort og IBD-kort!

En annen ny opplevelse for meg, var fordelen med IBD-handicapkortet fra «Landsforeningen mot Fordøyelsessykdommer». Dette er et kort som gir meg prioritet i en eventuell dokø. Og det var gull å ha! For dokøene var laaange.

Pacemaker-dokumentasjon er også viktig på slike arrangementer. Metalldetektorer kan skade stimulatoren.

Kvelden var en euforisk opplevelse! Det var himmelen å evne å stå der. Selv om det var tungt. Lyden var støyende, folk var masete, men likevel. Følelsen av å få være der var ubetalelig! Jeg har gledet meg så mange måneder til denne konserten, jeg har vært så redd for å gå glipp av den, og jeg er så innmari glad for at jeg fikk den med meg. Spesielt nå som det har gått noen dager 🙂 Jeg har ligget i senga i flere døgn etterpå. Det har ikke vært gode døgn. Men samtidig, så tenker jeg at livet skal være mer enn sykdom og fornuftighet. Sånne opplevelser lever jeg så lenge på! Så får heller «dagene derpå» – i flertall – komme. De er ikke så gode mens de står på… Men det er jo ikke disse jeg kommer til å tenke på den dagen jeg skal gjøre opp sluttstatus! Da er det sånne kvelder som dette jeg vil minnes.

IMG_7089

Reklamer

Start me up!

Bilde

 

Himmelen! Jeg har prøvd himmelen! Og for en opplevelse! Mandag overvar jeg en historisk begivenhet. Iallefall for meg og de ca 25 000 andre som var tilstede i et fullsatt Telenor Arena. Vi var nemlig på premierekonserten til The Rolling Stones` «14 on Fire»-turne! Alle hadde vi 2 mnd tidligere vunnet den 13 minutters nervepirrende kampen om å få tak i billetter, alle var vi søkksvette av sommervarme og ekstatiske av forventninger. Sammen rusa vi oss himmelhøye på rock`n roll av den mest herlige, skeive og skranglete sorten. Jeg har aldri sett så mange blide fjes og røde, geipende tunger på et og samme sted før 🙂

 

Bilde

 

Men hva ER det med disse 4 mennene? Med kropper som pokker ta ikke følger en eneste naturlov?!? Med tanke på det livet de har levd, alle de usunne valgene, alt de har utsatt helsa si for… At det spinner liv i disse folka er for meg et stort mysterium. Hva er hemmeligheten?

 

Bilde

 

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde kunnet gå på konserten uten helseinnsatsen min. Forrige gang Stones var i Oslo, for eksempel, var jeg sengeliggende og hadde ikke tjangs til å delta. Og da tenkte jeg jo – som alle andre fans – at «dette var siste gangen». Så feil kunne man ta! For et mer sprudlende og vitalt fyrverkeri enn Mick Jagger mandag tror jeg aldri jeg har sett. Og denne gangen fikk jeg være med på moroa! Full av takknemlighet for hva jeg har fått til. At jeg har blitt sterk og frisk nok til å kunne delta på noe slikt. Det er en stor følelse.

 

Bilde

 

Dog er det litt gambling fra min side. For noen ganger trosser jeg alle forhåndsreglene mine, som jeg til vanlig flittig følger for å holde meg friskest mulig. Denne konserten var intet unntak. Jeg hadde vært småurven ei lita stund, og var nervøs for hvordan konsertdagen skulle bli. Jeg var sliten og hadde vondt, og all logikk tilsa at en slik konsert ikke akkurat ville være et helsefremmende tiltak. Men som alltid, når jeg hører på Stones, våkner rebellen i meg (de er fast inventar på trenings-spillelista mi – ikke uten grunn!). Så jeg dytta kjeften og veska full av medisiner, dro på meg Stones-t-skjorta, skrudde opp volumknappen, sendte ned en god del aldeles nydelig rosèvin – og lot det stå til.

Og hva skjedde? Jo – jeg fikk en helt fantastisk kveld! Er fortsatt «dau» i skrivende stund, men det gjør ingenting. Det var så verdt det. For dette er en slik opplevelse jeg kan leve veldig lenge på. Den gir en lykkerus som jeg trenger i hverdagen.

Kanskje nøkkelen er å gi litt slipp. Å gå «all in» i noe man liker. Noe som vekker begeistring, engasjement og glede. Bare la seg rive med. Uten tanke for morgendagen. Ikke for å romantisere en usunn livsstil altså… Men det er vel ikke til å legge skjul på at vi aldri har vært mer helsebevisste enn nå. Vi trener, vi spiser ekstremsunt og vi er opptatt av mental helse – samtidig som statistikken over utbrenthet, stress og depresjoner aldri har vært høyere. Er det sånn at vi forsaker så mye i vår higen etter helse og sunnhet, at vi lever oss syke?

Kanskje nettopp det er hemmeligheten deres. At de gir faen. Kanskje vi har noe å lære av Mick, Keith, Ron og Charlie. Ikke livsstilen, selvfølgelig. Men av og til tror jeg en fritur med rebelsk attitude er akkurat det vi trenger 😉

 

Bilde

 

Bilde