Drugs and rock`n roll

Riktig god søndag!

IMG_7105
Foo Fighters i Telenor Arena 10.06.2015

Onsdag dro jeg og magen min på konsert. Mitt «vårens musikalske høydepunkt» – Foo Fighters – sto i fare for å måtte avlyses. Men med mye rigg, medisinsk juks og stahet fikk jeg det til. Så konsert ble det!

Dette er altså ikke en konsertanmeldelse. Mer en kroniker-anmeldelse 🙂 Jeg gjorde noen erfaringer som jeg synes kan være bra å dele – om du nå liker Foo Fighters eller ikke.

IMG_7110

IMG_7119
God stemning!

I forkant av konserten tok jeg en god del ekstra medisiner for å kunne gjennomføre kvelden. Halvannet døgn i forkant inntok jeg bla Citra Fleet, et tarmtømmingsmiddel som brukes før undersøkelser eller operasjon i tarmen. Jeg inntok bare flytende kost det siste døgnet. Alt dette gjorde jeg for å ha minst mulig fordøyelsessmerter, samt å slippe å eventuelt sitte så mye på do under konserten. Det opplevde jeg som veldig lurt.

Jeg tok også mye smertestillende og kvalmereduserende. Alle disse forhåndstiltakene gjorde sevfølgelig at jeg ikke kunne innta noe særlig alkohol. Men det er heller ikke det som står øverst på prioriteringslista for tiden, så det var ikke noe tap. Et par minimalistiske glass hvitvin unnet jeg meg, men kjente fort at det var ok å stoppe der.

IMG_7103

Dette med smertestillende er noe jeg må vurdere fra dag til dag. Mye smertestillende gjør at jeg blir sliten og søvnig. Kvalmereduserende likeså – jeg blir veldig trøtt av det. Samtidig som mye smerter og kvalme også gjør at jeg ikke orker så mye. Jeg tror jeg traff sånn midt på treet denne gangen; jeg fikk bygd meg opp nok overskudd til å orke å dra. Men fikk betale en god sum for det døgnene i etterkant. Dette er vel fordi jeg gjør noe som kroppen ikke egentlig har krefter til. En god del juks, der altså.

For første gang har jeg trengt dokumentasjon på at jeg har diabetes! Når jeg skulle inn på Telenor Arena, måtte veska sjekkes. Og følingsmat – det var ikke lov til å ta med inn. Jeg hadde heldigvis med meg diabeteskortet mitt (og diabetesapp), så under tvil kvalifiserte argumentene mine for at rosinbollen og bananen fikk bli med inn på konsertområdet. Questbaren i sidelommen oppdaget de ikke – haha! Insulinpennen var ikke noe problem.

IMG_7201
Nødvendigheter: T-skjorte, pacemaker-kort og IBD-kort!

En annen ny opplevelse for meg, var fordelen med IBD-handicapkortet fra «Landsforeningen mot Fordøyelsessykdommer». Dette er et kort som gir meg prioritet i en eventuell dokø. Og det var gull å ha! For dokøene var laaange.

Pacemaker-dokumentasjon er også viktig på slike arrangementer. Metalldetektorer kan skade stimulatoren.

Kvelden var en euforisk opplevelse! Det var himmelen å evne å stå der. Selv om det var tungt. Lyden var støyende, folk var masete, men likevel. Følelsen av å få være der var ubetalelig! Jeg har gledet meg så mange måneder til denne konserten, jeg har vært så redd for å gå glipp av den, og jeg er så innmari glad for at jeg fikk den med meg. Spesielt nå som det har gått noen dager 🙂 Jeg har ligget i senga i flere døgn etterpå. Det har ikke vært gode døgn. Men samtidig, så tenker jeg at livet skal være mer enn sykdom og fornuftighet. Sånne opplevelser lever jeg så lenge på! Så får heller «dagene derpå» – i flertall – komme. De er ikke så gode mens de står på… Men det er jo ikke disse jeg kommer til å tenke på den dagen jeg skal gjøre opp sluttstatus! Da er det sånne kvelder som dette jeg vil minnes.

IMG_7089

Den vanskelige ensomheten

Noen perioder har jeg følelsen av å leve i et eget solsystem. Nå har jeg en slik periode. Og jeg er ganske sikkert ikke alene. Det bare føles slik. Facebook og Instagram flommer over av ferieblide fjes, tilfredse uttrykk, spennende opplevelser og sommerlykke. Og for hver «like» jeg hjertelig velmenende trykker på, jo mer fremmed føles hverdagslivet.

Når blir det plass til meg i denne fine verdenen igjen?

Hverdagskreftene strekker noen dager til å presse meg til en kort økt på trening. Eller gå en tur. Ellers ligger jeg for det meste. Magen gjør vondt, jeg sover alt for lite, og jeg er sliten. Jeg har mistet overskuddet til å tenke så positivt som jeg burde, selv om jeg gjør vedlikeholdsarbeid så godt jeg kan. Jeg vet at tankekraften bor der inne i meg et eller annet sted, men jeg har vanskelig for å finne den fram akkurat nå. Jeg vet at jeg kommer til å skamme meg fryktelig over at jeg mistet den, den dagen den er på plass igjen. Jeg vet ikke helt hvordan. Men jeg skal lokke den tilbake.

Nettene blir lange. Frustrert leter jeg etter løsninger på det jeg sliter med: Gastroparese. Mellom oppkast, søvnløs «hvile» og strategigrubling leser jeg på utenlandske diskusjonsfora om temaet. Uten å egentlig bli noe klokere. Kanskje virker det mot sin hensikt; for alle med denne sykdommen er like fortvilte som meg. Hvert bilde jeg ser er en påminnelse av hva jeg har vært gjennom og hva jeg har i vente.

 

1661fcf539bf706efdd6585c24db583b

 

Det vanskeligste er ensomheten. Stillheten. Tålmodigheten som kreves. Det å ha en lidelse uten løsning. At ingen kan si: «Det går over». Jeg skulle gitt hva som helst for at noen kunne holde meg i hånden og si «Det går over». Eller «Gjør sånn og slik, så blir det bra». Det trengte ikke være helt sant, en gang. Bare noen ville si noe.

 

Silje Kristin Antonsen09     Silje Kristin Antonsen08

 

Hvorfor skriver jeg dette? Skal jeg ikke heller forsøke å være positiv? Jo. Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er mange som sliter med akkurat det samme. Ensomheten rundt det å ha en kronisk, eskalerende eller utmattende sykdom. Jeg vil at dere ikke skal føle dere så alene! For det er nettopp når vi mangler overskudd til å være sammen med andre, når vi føler at vi visner sakte innvendig, når vi er triste for alt det fine vi går glipp av, når vi ikke finner trøst i oss selv, når vi skammer oss av dårlig samvittighet for at vi ikke strekker til, det er da vi trenger å vite at vi ikke er alene.

Til alle dere som gleder dere til dagen er over. Til alle dere som tenker, før dere endelig sovner: «I morgen. I morgen skal alt bli bedre».

 

63c1d8682ae2e1dd23aab3b9903512bf