God mandagsmorgen!
Da er bloggen også å finne på egen Facebook-side. Trykk på linken, så kommer du dit.
Håper du vil like og dele 🙂
Ønsker alle en riktig fin dag!
Stikkord: hverdagsmotivasjon
Reportasje om bloggens fødsel i KK
God fredag, kjære leser!
I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.
Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.
Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.
Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:
Hopp, Silje, HOPP!
Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.
Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.
Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.
Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.
Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.
Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!
Christine – også kalt Otters
Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.
Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.
Test av ny dings 2: Kontinuerlig blodsukkermåler
God fredag!
Denne uka har jeg testet en annen kontinuerlig blodsukkermåler: Freestyle Navigator II fra Abbott. Også denne er lånt på diabetes-poliklinikken ved Aker Universitetssykehus. Jeg skal ha den i 10 dager. Den er nok en populær sak, for jeg har ventet siden tidlig mai på å få prøve den.
Den forrige jeg testet, Guardian REAL-Time fra Medtronic funket dårlig for meg (les mer om den, og kontinuerlig blodsukkermåling generelt, her). Jeg avsluttet testinga etter bare ei uke. Den fusket stort sett hele tiden, alarmer hylte i eningen, og den måtte derfor kalibreres alt for ofte. Den hadde svært sensitiv sender med kort signaldekning, så jeg måtte bære mottakeren med meg overalt. I tillegg var den knotete å ha på/med seg, og til slutt røska jeg ut hele sjiten.
Denne gangen er jeg mye mer fornøyd. Jeg var dypt forelsket etter omtrent 5 minutter. Og etter 4 dager er jeg klar for å inngå ekteskap 🙂
Kort fortalt monitorerer den glukosenivået i blodet mitt hele døgnet via en sensor som er festet på baksiden av overarmen. Fra sensoren går det en 5 mm lang nål ned i underhudsvevet. Til sensoren er det festet en sender. Senderen kommuniserer trådløst til en mottaker, en slags fjernkontroll, hvor jeg hele tiden kan avlese blodsukkeret. Jeg kan se grafiske oversikter, plotte inn insulindoser, måltider, trening, dagsform etc. Jeg kan også stille den inn slik at det går alarmer dersom blodsukkeret blir for høyt eller for lavt, eller om det beveger seg opp eller ned i for rask fart. En annen veldig fin ting med denne, er at du slipper annet måleutstyr, da en manuell blodsukkermåler er bygd inn i mottakeren. Når apparatet skal kalibreres, noe den må med jevne mellomrom, stikker du bare sticksen rett inn i mottakeren. Kjempekjekt å slippe å bale med en ekstra måler i tillegg, noe jeg måtte med den forrige fra Medtronic. Brukersnittet er også veldig mye bedre enn Medtronic sin måler, og displayet er tydelig og lett å lese (om enn litt vanskelig i sollys). Sist, men ikke minst: Den ser så mye kulere ut!
Senderen kommuniserer trådløst til mottakeren. Senderen plasseres på arm eller mage.
Rekkevidden på signalene mellom senderen på armen og mottakeren («fjernkontrollen») er imponerende 30 meter. Det gjør at jeg fint kan bevege meg fritt hjemme uten å måtte bære den med meg overalt. Jeg har testet den på trening, og også der kunne jeg legge den fra meg og bevege meg rundt omkring uten problemer. Det som virkelig imponerte meg, var da jeg skyndet meg ned i kjelleren. Skulle liksom være så kjapp, så jeg glemte helt å ta mottakeren med meg. Da jeg kom opp igjen, virket den like fint! Og jeg bor 4 etasjer over. I ei blokk av betong! Jeg er overimponert. Den forrige måleren (den fra Medtronic) mistet signalet bare jeg beveget meg fra soverom til do på natten, altså ikke mange meterene. Det var litt slitsomt, for da hylte og peip alarmen, og all kalibrering måtte startes på nytt. Et pes.
Jeg må si at jeg lovpriser Freestyle Navigator II (uff, dette hørtes ut som en klein reklame..!) Den gir en slik trygghet, spesielt om natten, og gjør reguleringen min så mye enklere. Plutselig ble mitt veldig svingende blodsukker interessant. Og vips så mye mer velregulert. Jeg ser virkelig for meg et mye bedre liv dersom jeg kan få en slik permanent. Dessuten blir jeg så glad av å se på den! Rosa…
Sensoren/senderen, som sitter på armen, er liten og diskret. Riktignok falt den av allerede første dagen da jeg skulle dra av meg t-skjorta, men det anser jeg som et oppstartsuhell. Heldigvis reiv jeg av bare senderen, og ikke sensoren som er festet til underhuden. Jeg fikk satt senderen fast, kalibrerte, og etter et par timer var den i funksjon igjen.
Sensoren må skiftes hver 5. dag. Den kan også plasseres på magen, og det kan godt hende jeg prøver det når jeg skal skifte, siden armen er litt utsatt spesielt på trening. Og når klærne skal på og av. Sensor og sender festes med en gjennomsiktig plaster, og denne har jeg ikke fått hudreaksjoner av foreløpig. Men vet at det kan være et problem for mange. So far so good! Etter avrivningsuhellet har jeg festet ekstra med vanlig silkeplaster. Bedre føre var! Senderen er innmari kostbar, og går den i gulvet kan den fort være ødelagt. Jeg vet at sykehuset ikke har så mange slike, så da safer jeg med ekstra teip.
Her kan du se blodsukkeret mitt in action:
Mulig man blir litt ekstra glad i hantler ved lavt blodsukker?
Må avslutte med noe jeg lo godt av på VG Debatt:
ChampagneSuper: Hei. Noen sa til meg at insulin bryter ned sukker etc.
Så hvis jeg tilsetter insulin inn i kroppen min i tillegg til den insulinen jeg produserer selv, blir jeg supertynn da?
Billy-boy: Du blir nok det ja, for døde folk skrumper visst inn har jeg hørt.
Ønsker alle ei riktig god og godt regulert helg!
Gaven
Jeg lyttet til en guidet meditasjon her en natt jeg lå søvnløs.
Jeg satt på en hvitmalt benk i en vakker hage. Det var godt å sitte der. Jeg myste utover en turkisglitrende sjø, omgitt av vakre blomster og frodige trær. Jeg hørte bekken sildre i det fjerne, og fuglene kvitret melodiøst.
Jeg var nok ikke riktig så rolig innvendig som guiden formanende skulle ha det til, men jeg forestilte meg det så godt jeg kunne.
Jeg skulle møte meg selv der på benken. Hm. Det er jo litt spesielt – men sjit au, tenkte jeg. Oppgaven var å gi den andre «meg selv» noe. En gave. Hva som helst.
Bare tanken på dette var litt overveldende. Hva er det jeg ønsker meg aller mest? Som jeg kan gi til meg selv?
Umiddelbart tenkte jeg: Bedre helse. Opplagt. Hva viktigere finnes vel enn det? Sånn bortsett fra krig og fred og evig liv og sånn. Men disse greiene gjelder jo egentlig ikke meg som person, men mer for hele verden og alle jeg er glad i.
Dette skulle være en gave til meg. Bare meg.
Hm. Mulig det er realisten i meg som ikke lar meg gå helt av skaftet over slike muligheter. Jeg gjør helse-biten av livet mitt så godt jeg kan. Ingen andre kan gjøre den jobben. Tanken på at førsteønsket er en gave jeg aldri kan motta, var neppe målsetningen bak meditasjonen.
Å ønske seg bedre helse føltes dessuten ikke viktigst akkurat nå. Merkelig nok.
Jeg var innom mange scenarioer. Det er jo så mangt man kan ønske seg! Overskudd og krefter til å gjøre mer av det jeg vil. Mot til å ikke gi opp. Mindre dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Takknemlighet for det jeg mestrer. Parkere prestasjonskravene. Våge å drømme igjen. Kjenne mer glede.
Ei stund hadde jeg problemer med å beherske meg. For hva med lottogevinsten (før jeg kom på at jeg bør vel tippe først)? Huset med stor hage hvor Pus kan jakte mus og være lykkelig utendørs? Drømmemannen? Cuba-reisen? Gratis PT resten av livet? Eller hva med 1 tonn Quest-barer?
Jeg ble liggende å gruble. Jeg ville ha mest mulig ut av denne ene gaven jeg skulle gi til meg selv.
Jeg så den andre meg sitte sammen med den reelle meg, der på benken. Hun var lita. Hun hadde snekkerbukse med rosa genser nedi. Den ene selen var festet skjevt, men hun var for nysgjerrig og forventingsfull til å bry seg med det. Korte krøller rundt røde kinn. Et rampete smil med en manglende melketann. Hun var energisk og tillitsfull. En liten kropp med et stort ansvar.
Jeg visste hva jeg ville gi henne. Plutselig så jeg noe hun ville trenge.
Jeg ga henne tilgivelse. Til seg selv. Og til sin egen kropp. Og så lovet jeg henne at vi skal treffes oftere.
Turnus
God mandag!
I går våknet jeg til litt kjøligere temperatur, og det var litt deilig. Skammer meg litt over å si det, for det er jo sommervarme jeg lengter etter hele vinteren! Men ved å være uvel i den varmen som har vært nå, så var det kjærkomment med en nedkjølingsdag 🙂 Kanskje for flere enn meg? Tror Pus også syntes det var greit, for han sov som en stein. Prøvde å jekke opp pulsen med laserpennmusa hans, men det var ingen respons at all 🙂
Nedkjølingsdag 🙂
Handkle rett fra fryser`n falt i smak i varmen!
Etter at jeg begynte med ny medisin (skrev litt om Constella her), synes jeg å merke bedring! Magesmertene har avtatt noe, så jeg har kunnet spise litt mer variert kost. Mesteparten av døgnet er fortsatt preget av verk og fatigue, men i små gløtt kvikner jeg til. I disse glimtene, som kan vare alt fra en til flere timer, er hverken hode eller kropp noe fyrvereri sånn foreløpig, men du verden så gildt det er likevel! Noen dager har jeg ligget ute i sola en times tid, eller så har jeg tatt ei kort og forsiktig økt på trening. Jeg ser på tv igjen, eller gjør andre småting. Og lørdag – etter medisinering med militær presisjon – klinket jeg til og ble med på veldig hyggelig Sverige-tur!
På tur 🙂
Mmmm. Sommermat!
Mmmm. Helsekost!
Jeg begynner nå å se et slags mønster mht Constella. Jeg tar den om morgenen, og da blir jeg sykere i noen timer. I disse morgen- og formiddagstimene er utmattelsen enda mer fremtredende. Symptomer som feber, hodepine, besvimelsesfølelse, rask puls, kvalme og svimmelhet øker og jeg har det ikke bra. Magen jobber – og det er jo formålet. Og det koster krefter. Men disse små pausene som kan komme i etterkant gjør det verdt det, i aller høyeste grad! Rene kanal-ferien 🙂 Sakte føler jeg at livet i små doser vender tilbake igjen. Nærmest i en slags turnus-ordning. Kontrastene er store. Gleder meg vilt til fri-vakta blir lengre og mer stabil 🙂
Apropos puls. Som det merkes at jeg ikke har vært i bevegelse eller fått trent så mye vekter i sommer! Det har blitt korte og forsiktige økter. Jeg går veldig fort tom. Det vil si, jeg er jo egentlig tom før jeg har satt i gang, men har presset meg til å prøve allikevel. For jeg lever jo i troen på at det plutselig en dag løsner igjen. Jeg har ikke greid å holde på hverken intensitet, variasjon eller mengde. Selv om jeg ofte blir enda mer sliten og uvel etterpå, så tror jeg på å gjøre det lille jeg kan. Erfaringsmessig vet jeg at det er lurt å presse seg litt. Spesielt pga fordøyelsen. Det vanskelige er å vite sin egen tåleransegrense.
Om ikke annet, så har jeg sett noen hyggelige og svette fjes, og slått av en liten prat 🙂 Og selv om jeg ikke har greid å vedlikeholde muskulaturen, så vet jeg iallefall at jeg har prøvd det jeg kan.
Frivakt!
Sjelefred ved Østensjøvannet
Det får man kalle tordenhimmel!
Nå teller jeg bare dager til manuellterapeuten er tilbake fra ferie! 2-3 dager i uken er jeg hos Roger Geinhoff ved Hans & Olaf fysioterapi. Der får jeg behandling for nevropati og muskelplager, og det er det veldig god hjelp i. Det knaes, strekkes og brekkes 🙂 Sirkulasjonen øker, smertene og stivheten blir redusert, og jeg har dermed mer å gi på trening. I tillegg til veldig effektiv behandling, får jeg trent både stemmebånd og lattermuskler 🙂
Ønsker alle en riktig fin og fredfylt dag!
siljeantonsen 