Turnus

God mandag!

I går våknet jeg til litt kjøligere temperatur, og det var litt deilig. Skammer meg litt over å si det, for det er jo sommervarme jeg lengter etter hele vinteren! Men ved å være uvel i den varmen som har vært nå, så var det kjærkomment med en nedkjølingsdag 🙂 Kanskje for flere enn meg? Tror Pus også syntes det var greit, for han sov som en stein. Prøvde å jekke opp pulsen med laserpennmusa hans, men det var ingen respons at all 🙂

 

IMG_3772

Nedkjølingsdag 🙂 

 

IMG_3755

Handkle rett fra fryser`n falt i smak i varmen! 

 

Etter at jeg begynte med ny medisin (skrev litt om Constella her), synes jeg å merke bedring! Magesmertene har avtatt noe, så jeg har kunnet spise litt mer variert kost. Mesteparten av døgnet er fortsatt preget av verk og fatigue, men i små gløtt kvikner jeg til. I disse glimtene, som kan vare alt fra en til flere timer, er hverken hode eller kropp noe fyrvereri sånn foreløpig, men du verden så gildt det er likevel! Noen dager har jeg ligget ute i sola en times tid, eller så har jeg tatt ei kort og forsiktig økt på trening. Jeg ser på tv igjen, eller gjør andre småting. Og lørdag – etter medisinering med militær presisjon – klinket jeg til og ble med på veldig hyggelig Sverige-tur!

 

1970365_10152166793160563_2377940732752941355_n

På tur  🙂 

 

IMG_3597

Mmmm. Sommermat! 

IMG_3708

Mmmm. Helsekost! 

 

Jeg begynner nå å se et slags mønster mht Constella. Jeg tar den om morgenen, og da blir jeg sykere i noen timer. I disse morgen- og formiddagstimene er utmattelsen enda mer fremtredende. Symptomer som feber, hodepine, besvimelsesfølelse, rask puls, kvalme og svimmelhet øker og jeg har det ikke bra. Magen jobber – og det er jo formålet. Og det koster krefter. Men disse små pausene som kan komme i etterkant gjør det verdt det, i aller høyeste grad! Rene kanal-ferien 🙂 Sakte føler jeg at livet i små doser vender tilbake igjen. Nærmest i en slags turnus-ordning. Kontrastene er store. Gleder meg vilt til fri-vakta blir lengre og mer stabil 🙂

Apropos puls. Som det merkes at jeg ikke har vært i bevegelse eller fått trent så mye vekter i sommer! Det har blitt korte og forsiktige økter. Jeg går veldig fort tom. Det vil si, jeg er jo egentlig tom før jeg har satt i gang, men har presset meg til å prøve allikevel. For jeg lever jo i troen på at det plutselig en dag løsner igjen. Jeg har ikke greid å holde på hverken intensitet, variasjon eller mengde. Selv om jeg ofte blir enda mer sliten og uvel etterpå, så tror jeg på å gjøre det lille jeg kan. Erfaringsmessig vet jeg at det er lurt å presse seg litt. Spesielt pga fordøyelsen. Det vanskelige er å vite sin egen tåleransegrense.

Om ikke annet, så har jeg sett noen hyggelige og svette fjes, og slått av en liten prat 🙂 Og selv om jeg ikke har greid å vedlikeholde muskulaturen, så vet jeg iallefall at jeg har prøvd det jeg kan.

 

IMG_3627

Frivakt!

 

IMG_3509

Sjelefred ved Østensjøvannet 

 

IMG_3665

Det får man kalle tordenhimmel! 

 

Nå teller jeg bare dager til manuellterapeuten er tilbake fra ferie! 2-3 dager i uken er jeg hos Roger Geinhoff ved Hans & Olaf fysioterapi. Der får jeg behandling for nevropati og muskelplager, og det er det veldig god hjelp i. Det knaes, strekkes og brekkes 🙂 Sirkulasjonen øker, smertene og stivheten blir redusert, og jeg har dermed mer å gi på trening. I tillegg til veldig effektiv behandling, får jeg trent både stemmebånd og lattermuskler 🙂

Ønsker alle en riktig fin og fredfylt dag!

Statlig kontrollenhet for alternativbransjen

Bilde

 

Nordmenn bruker milliarder av kroner på alternativ behandling hvert år. Uten statlig kontroll.
Det blir ikke ført tilsyn med alternativ behandling, eller stilt offentlige krav til utdanning for de ulike behandlerene. Forbrukerombudet krever nå at helsedepartementet tar flere grep for å kontrollere bransjen.

I følge tall fra det nasjonale forskningssenteret NAFKAM kjøper nordmenn alternative tjenester for svimlende 4,7 milliarder årlig. Det finnes over 200 kjente behandlingsformer, og felles for dem er at de i hovedsak blir utøvd utenfor det ordinære helsevesenet og at effekten ikke kan dokumenteres. De to største hovedretningene er akupunktur og healing.

Fagdirektør i forbrukerrådet, Tonje Hovde Skjelbostad, etterlyser en gjennomgang av regelverket for alternativ behandling. Først og fremst for å ta tak i de forbrukerutfordringene som finnes, og for å se på hvilke tiltak som kan settes i verk for å bedre forbrukervernet. Slik situasjonen er nå, kan i utgangspunktet hvem som helst gjøre hva som helst. Mangel på utdanning er en trussel mot pasientsikkerheten, og det at ingen fører tilsyn og kontroll gjør at dette ikke blir fanget opp og tatt tak i – noe som er uheldig for de potensielt sårbare forbrukerene som bruker alternativ behandling, sier hun.

Av konkrete tiltak ønsker forbrukerrådet i første omgang å sette ned et utvalg for å se på forbrukerutfordringene, og har tatt initiativ til et møte med Helse- og omsorgsdepartementet. Fagdirektøren vedgår at det er en kinkig situasjon, for ved å sette krav til utdannelse og innføre tilsyn, er man redd for å gi alternative behandlere legitimitet som ikke er ønsket. Forbrukerrådet mener at på grunn av den store bruken av alternative tjenester, sårbare forbrukere og potensielt stor fare for forverring eller skader ved bruk av alternativ behandling, bør man utrede dagens regelverk.

Lege og seniorforsker ved NAFKAM, Arne Johan Norheim, er positiv til utspillet. Han mener den aller viktigste utfordringen er å sette et minstekrav til medisinsk kompetanse. Krav til innhold i naturmedisinsk behandling er straks mer omstridt og vil også være med å gi en falsk legitimitet i denne debatten. Han understreker hvor viktig det er at kvaliteten på tjenester som tilbys må være størst mulig. Og at man får et kontrollsystem for nettopp dette. I og med at det er vanskelig å skille mellom feks god og ikke god healing (som er subjektivt og individuelt), vil det enkleste være å sette minstekrav til medisinsk grunnkompetanse slik at ikke skader oppstår, medisinske symptomer blir oversett, sykdomsforløp blir mistolket eller i verste fall oppdaget for seint.

Pr i dag har misfornøyde eller bekymrede forbrukere av alternative behandlingsformer intet sted å henvende seg. Det finnes imidlertid et bivirkningsutvalg i Norsk Akupunkturforening som behandler klager som rapporteres internt. Her understøttes behovet for kontroll, da det i 2012 kom inn over 25 000 klager fra pasienter som opplevde plager etter å ha vært hos alternativ behandler.

 

Bilde

 

Det jeg personlig synes er veldig interessant, er hva forbrukerene rapporterer til NAFKAM: De som bruker flest offentlige helsetjenester er også de som benytter seg hyppigst av alternativ behandling. Denne pasientgruppen bruker alternativ medisin for å ha det best mulig med sine lidelser, og/eller forebygge andre helseplager.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av alternativ medisin. Årsaken til dette er den manglende helhetlige oppfølgingen jeg får i tradisjonelt helsevesen. Det som ikke kan avsløres ved en blodprøve, blir som oftest ikke gjort noe med. Jeg har en lege for hver sykdom eller kroppsdel, men møter sjelden noen som ser på hele bildet. Som er interessert i å se sammenhenger. Jeg opplever hos dyktige alternative terapeuter at jeg blir sett og hørt. Og jeg har ved de fleste tilfeller fått god hjelp. Kanskje ikke til å kurere noen sykdom eller tilstand, men til å ha det bedre i hverdagen. Jeg tror ikke at alternativ medisin kan erstatte skolemedisin på noen måte, men ved naturmedisinsk behandling kan man legge forholdene til rette for at kroppen skal ha det bedre. Tenk om det kunne vært samarbeid mellom disse to medisinske retningene..? Jeg tror at mange, som meg, oppsøker alternative behandlere for å øke livskvaliteten. Vi opplever at tradisjonelt helsevesen ikke strekker til. Og jeg tror at mange dessverre må slutte med den alternative behandlingen fordi det er alt for kostbart i lengden. Og det er virkelig synd. Like synd som at man selv må ha god medisinsk forståelse og interesse for å styre riktig i denne verdenen av mange behandlinger.

Min mest surrealistiske opplevelse var da jeg var hos en terapeut (helt tilfeldig på ferietur!) som mente at han ved å legge hånden på magen min kunne fjerne min diabetes type 1. Jeg måtte bare først peke på hvilket område den dysfunksjonelle bukspyttkjertelen lå, slik at han kunne plassere hånden på riktig sted. Jeg fikk også forlenget den ene foten, som var kortere enn den andre. I følge terapeuten. Det får en kalle ekstraservice! 😀 Behandlingen var sågar gratis, da det var hans kall her i livet. Men jeg var selvfølgelig hjertelig velkommen til å betale det samvittigheten min talte for. I følge terapeuten. Må fortsatt le..!

På den andre enden av skalaen ligger Kjersti Bennæs og Bjørg Tveitnes Waage ved Rosendal Naturterapi. Her har jeg vært når jeg har vært svært utmattet. Jeg vet at mange reiser fra både nord og sør for å komme dit, med god grunn. De har god skolemedisinsk kunnskap samtidig som de er utrolig dyktige i alternative behandlingsformer. De har lang utdannelse og erfaring. Her oppdaget de mange ting, bla flere næringsstoffmangler hos meg som legen min ikke hadde kunnet påvise ved gjentatt blodprøvetaking. I ettertid, da jeg ble innlagt ved Sahlgrenska for pacemaker-operasjon, måtte jeg få store tilskudd av nettopp disse næringsstoffene før operasjonen kunne gjennomføres. Underskuddet var så stort at om det ikke ble korrigert, måtte operasjonen utsettes. Etter dette har jeg fått de samme tilskuddene via legen min. For i ettertid har blodprøvene påvist mangelsykdommer. Konklusjon: Det finnes absolutt dyktige alternative terapeuter som vet hva de driver med! Og som oppdager ting lenge før en blodprøve hos legen avdekker det.

Jeg tror det blir veldig bra å få en kontrollenhet for alternative tjenester, for de dyktige terapeutene fortjener det. Og det samme gjør vi, de fortvilte pasientene som ønsker en bedre helse.

 

Retten til å ha en drøm

 

 

Bilde

 

 

Det er flere år siden jeg sluttet å forholde meg til NAV. Forholdet vårt var destruktivt på flere vis, og brøt meg ned. Det å bli ufør var en prosess jeg ikke unner en sjel. Jeg hadde fått utsatt det så lenge jeg kunne. Etter flere år med svært imøtekommende arbeidsgiver – men uregelmessig arbeidsevne, helsemessig ustabiitet og alt for stor belastning med studier/arbeid/sykdom, måtte jeg kaste inn håndkleet og følge legenes råd. Og NAV`s reglement. Jeg var ikke lenger arbeidsdyktig.

Det ble flere møter med NAV der både jeg, fastlege og andre behandlere var involvert. Jeg husker lite av det, jeg har vel fortrengt det som gjør aller mest vondt. Jeg husker at det var mye papirer i omløp, og en beskjed fra NAV`s representant da saken var et faktum: «Som varig ufør mister du retten til NAV`s hjelp dersom du vil tilbake til arbeidslivet. Du har ikke rett til omskolering, ytelser eller andre tiltak».

Der og da hadde det vært bedre om noen knuste kneskålene mine. Jeg kjente et vondt søkk i magen, og en lammende sorg. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for det jeg trodde på, og ble satt helt på siden. Utenfor alt. NAV kunne like godt ha klippet av meg fingrene mine. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare godta det.

Jeg trøstet meg med at når jeg skulle være så heldig å bli friskere, så hadde jeg utdanning. Og kampvilje. Hele tiden har jeg holdt fast ved denne tanken. Jeg har innsett at en ingeniørstilling slik den jeg hadde hatt, ville bli for tøff. En tilpasset jobb, der jeg kan bestemme arbeidstiden min noenlunde selv, og der jeg kan være borte periodevis, ville være det eneste mulige siden helsa er uforutsigbar og fordi jeg bruker mye tid til behandlinger og oppfølging. Utfordringen – som jeg trenger NAV`s hjelp til – er å finne en slik stilling.

Jeg hadde gjort meg noen tanker om at den erfaringen jeg sitter med som kroniker kanskje kunne brukes til noe fornuftig. Så tidligere i vinter kontaktet jeg NAV.  Drømmen levde i beste velgående, og når jeg opplevde bedring var det ikke noe å nøle etter! Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å komme tilbake i arbeidslivet. En verdifull hverdag, mer mestringsfølelse, å høre til. Jeg vet at jeg ikke kan komme tilbake i 100 %, men et sted må man begynne. Og jeg startet ved NAV.

I første samtale presenterte jeg meg, forklarte kort situasjonen; at jeg var ung ufør men ønsket å komme meg tilbake til arbeidslivet. Spesielt var det et spesifikt kurs jeg hadde lyst til å søke om å få delta på. Kunne NAV være behjelpelig..? Etter mye om og men skulle de ringe tilbake, for saksbehandleren som hadde brukere født på den datoen jeg er født på, var ikke tilstede. «OK? Men finnes det noen andre som kanskje kan svare på spørsmålene mine..?» Spørsmålene mine var jo av generell karakter, og burde ikke være umulige for hvilken som helst ansatt å svare på. Retningslinjer, prosedyrer, regler og slikt. Kurset jeg ønsket meg skulle nemlig starte ikke så lenge etterpå, så det hastet med å få avklart flere ting. Jeg var dessverre født på feil dato for å kvalifisere til samtale. «Nei, du må nok vente. Vi har uansett stor kapasitetsmangel».

Det gikk et par dager, men ingen ringte tilbake. Så jeg mannet meg opp, og prøvde på nytt. Annen saksbehandler denne gangen. «Nei», var svaret – denne gangen på stående fot – de gjeldende regler ga meg ingen rett til verken kurs eller oppfølging.

Jeg ble oppriktig lei meg. Og frustrert. Så jeg ringte tilbake. Tenkte at dette måtte da være feil..? Atter en ny saksbehandler. Denne forsto ikke norsk, så vi endte opp med en ganske utrivelig diskusjon. Jeg argumenterte så godt jeg kunne med at jeg hadde et sterkt ønske om å komme meg tilbake til arbeidslivet, hvorfor skulle ikke NAV kunne være behjelpelig? Var ikke det en av NAV`s hovedoppgaver – å få folk tilbake i jobb? prøvde jeg meg. Motsvarene var hjelpeløse, defensive og bar preg av at personen ikke forsto hva jeg sa. Jeg la til og med om fra nordnorsk til bokmål. Hun skulle sjekke hvilke rettigheter jeg evt hadde, og ringe meg opp igjen.

Damen ringte meg tilbake etter et par timer, men hadde ingenting nytt å komme med. Jeg gjenopptok argumentasjonen min, men vedkommende la plutselig bare på. Hun forsto rett og slett ikke hva jeg sa, og ga opp.

Jeg ringte tilbake dagen etter. Ny saksbehandler. Denne mente at jeg burde ringe til mitt lokale NAV-kontor, og be om å få et personlig møte der. Hun mente at det ville være smart, siden mange av innringerene til NAV var av utenlandsk bakgrunn eller uten særlig samfunnsbidragslyst. De ville nemlig ofte bare ha penger fra NAV uten å ofre så mye selv for saken. Sånn oss imellom sagt. Jeg ristet vantro på hodet.

Så jeg ringte mitt lokale NAV-kontor og ba om et personlig møte. «Nei, den slags tilbyr vi ikke», sa stemmen i den andre enden av linjen. «Vi har ikke kapasitet til slikt». Om jeg var klar over hvor mange som tok kontakt med NAV hver bidige dag? De kunne umulig imøtekomme ønsket mitt om personlig samtale. Så da tok jeg til å forklare saken atter en gang, at jeg var veldig interessert i å få delta på et kurs som jeg mente ville kunne bidra til en tilpasset arbeidssituasjon jeg kanskje kunne klare. Nei, det kunne nok ikke NAV hjelpe til med, det måtte jeg ordne selv. «OK», sa jeg. «Hva kan NAV eventuelt hjelpe meg med, da?». Jeg tenkte at dersom ikke akkurat det kurset jeg ønsket meg var tilgjengelig (selv om jeg visste at andre deltakere hadde fått det dekket via NAV), så kanskje det kunne være noe annet jeg kunne gjøre. Nja, det måtte hun sjekke opp. Jeg skulle høre fra henne. Vedkommende ringte raskt tilbake. «Nei, det finnes nok dessverre ikke noe arbeidsrettet tilbud fra NAV til personer som deg. Det som imidlertid kan tilbys, er lavterskeltilbud og psykisk oppfølging. Du kan høre med fastlegen din om en støttekontaktordning vil være noe for deg? Og bydelene har lavterskeltilbud i form av feks strikkecafè, der man kan treffe andre likesinnede, få opplæring i bruk av pc, delta i kjøkkentjeneste og spise vafler».

Det gikk en faen i meg. Etter både gråting og sinnautbrudd, bestemte jeg meg for å ta en test. Jeg ringte ytterligere 5 ganger til NAV: Jeg presenterte meg høflig, forklarte kort at jeg var ung ufør, at helsa var bedre og at jeg ønsket å komme tilbake i arbeid. Kunne NAV hjelpe meg i prosessen? Hva hadde NAV å tilby?

I 2 av samtalene forsto ikke saksbehandleren norsk. Samtalene ble avsluttet pga språkmisforståelser. Og det var ikke jeg som ga opp.

1 2 andre samtaler var svaret: Nei, NAV har ingenting å tilby.

I den siste samtalen skulle vedkommede avtale et personlig møte mellom meg og mitt lokale NAV-kontor. Det har nå gått 4 måneder, og jeg venter fortsatt. Noen som har lyst på vafler..? 

 

PWO ved utmattelse og sykdom

Bruken av lovlige, prestasjonsøkende midler – eller PWO (pre-workout) – er stor. Også for den vanlige mosjonist. Da jeg begynte å trene meg opp igjen etter lang tids sykdom, var jeg nysgjerrig på om dette kunne være noe for meg. Årsaken til at jeg ramlet bort i dette, var at jeg har for lave verdier av blant annet kreatin. Lave verdier av kreatin gjør at det er vanskelig å bygge og ivareta muskulatur, og hadde hos meg medført stort muskelsvinn. Jeg ville så gjerne bli sterkere. Jeg trengte så sårt litt ekstra energi. Men jeg var skeptisk. Det er jeg til alt. Spesielt det som blir markedsført som «sinnsykt bra». Jeg funderte mye på om det var å jukse, det å ta slike tilskudd? Og med den helsa jeg har… Jeg spurte både fastlegen og nevrologen min om det kunne hjelpe å ta kreatintilskudd, og de kunne verken anbefale det eller fraråde det. Og sånn kom jeg over PWO. Så hva er det?

PWO er et kosttilskudd man tar før trening for å øke prestasjonsevnen. Det finnes utallige varianter, med ulike sammensetninger, smaker og priskategorier. Noen er syntetisert mest for kondisjonstrening, andre mer for styrketrening. Ofte inneholder produktene en kombinasjon av stimulerende substanser (feks koffein og citrullin malat) og restitusjonsfremmende aminosyrer/proteiner (feks kreatin, bcaa og beta-alanin). Noen produkter inneholder i tillegg vitaminer. PWO skal øke blodsirkulasjonen, kroppstemperaturen, gi hardere pump i muskulaturen, bedre kroppens evne til å svare på treningen, øke energien og gi bedre mentalt fokus.

Effekten av slike midler er individuell, og kan påvirke både fysikk og psyke. Alt avhenger av hvilke ingredienser du responderer på og hvilken dose du tar. Vær oppmerksom på at Norge har strengere krav til godkjenning av slike midler enn feks Sverige.

Jeg har vært kronisk utmattet i mange år, og det var nok det som gjorde meg mest skeptisk. For å trigge sentralnervesystemet blir det advart mot, med god grunn. Ofte skyldes utmattelse en kollaps i nettopp nervesystem og immunforsvar, og å irritere det enda mer er neppe lurt. Men etter nøysommelig gransking, utspørring og utallige slitne treningstimer gikk jeg til innkjøp av min første boks.

Jeg hadde med hell brukt koffeinpiller i ny og ne istedenfor kaffe som jeg ikke tåler pga kroniske sår og betennelser i magen, og kjente dermed til effekten koffein har. Jeg visste at jeg responderte positivt på det. Men jeg valgte likevel å starte forsiktig. Jeg tok bare 1/3 av anbefalt dose, ristet det ut i vann som bruksanvisningen tilsa, og drakk. Det smakte ikke akkurat naturlig. Litt kvalmt, egentlig. Faktisk helt for jævlig kunstig. Hva i all verden hadde jeg kjøpt?

Effekten kom ganske raskt. Jeg ble mer våken. Kjente meg litt mer som «meg» fra friske, yngre tider. Men ikke noe mer enn det. Jeg dro på trening, og fikk ei fin økt. Hadde restenergi da jeg var ferdig, noe som var vanvittig deilig.

 

BildeBilde

 

Jeg prøvde meg forsiktig fram med både dosering, produktmerker og hyppighet. Man skal ikke ta dette hver dag, og man skal ha pauseuke innimellom slik at man ikke øker toleransegrensen. Med litt større dose merker jeg økt energi, bedre flyt i treningen, økt mentalt fokus, og litt prikking i huden som følge av økt blodsirkulasjon. Med vanlig anbefalt dose opplever jeg nærmest et energikick, men det velger jeg å styre unna. Jeg vil ikke trigge kroppen for mye. Så jeg holder meg til 50 – 75 % av anbefalt dose.

PWO-produsentene reklamerer med «maks pump» i muskulaturen. Det har jeg ikke merket noe til. Det kan sikkert være fordi jeg tar liten dose. Eller at jeg har for lite muskler til å få noen pump i..? Den lille pumpen jeg får, får jeg uavhengig av om jeg tar PWO eller ikke.

Produktene inneholder ofte smakstilsetninger og kunstige søtningsmidler som kan være uheldig for de med sart mage. Jeg har merket at jeg kan få mer syrerefluks av noen produkter (spesielt de med syrlig smak), men det går stort sett fint. Kan være verdt å nevne at jeg ikke bruker så mye vann til pulveret som det egentlig skal være. Jeg synes nemlig det smaker helt pyton, så av praktiske årsaker reduserer jeg vannmengden sånn at jeg bare shoter hele greia. Litt mer konsentrert vare, med andre ord 🙂 Jeg merker også bedre effekt av det dersom jeg ikke har spist på ei stund, enn om jeg tar det rett etter et måltid. Ellers merker jeg ingenting i forhold til gastroparese, betennelse, fordøyelse og smerter.

Blodsukkermessig ser jeg at selv om produktet markedsføres som «uten sukker» eller «påvirker ikke blodsukkeret», er ikke det helt tilfelle. Mitt blodsukker stiger alltid mye under styrketrening, av naturlige årsaker. For når man trener styrke, fraktes sukker fra glukoselagrene til blodet. Jo hardere man trener, jo mer glukose slippes fri fra lagrene for å omsettes som energi. Når jeg tar PWO, trener jeg gjerne tøffere, og da stiger selvfølgelig blodsukkeret deretter. Noen av søtningsmidlene gir dessuten blodsukkerstigning selv om de ikke består av vanlig sukker.

Av bivirkninger kan jeg nevne at jeg aldri tar dette senere enn minst 5 timer før leggetid, rett og slett fordi det gjør at jeg ikke får sove. Noen opplever å «kræsje» ei stund etter å ha inntatt PWO, men det har jeg nesten ikke merket noe til. Å kræsje betyr at energien plutselig forsvinner, du nærmest går i kjelleren, du blir søkksliten og uvel. Mer sliten enn du var i utgangspunktet. Når jeg har opplevd dette, tror jeg ikke det skyldes kosttilskuddet i seg selv, men heller at jeg har tynt meg selv på trening. Men det er klart, man gir jo ekstra (er jo derfor man tar slikt i utgangspunktet!) og da er det naturlig at man blir sliten etterpå. Jeg tar ikke PWO når jeg kjenner at jeg er «utmattelses»-sliten eller dårlig. Jeg tar det kun når jeg er «vanlig» sliten, og trenger et ekstra spark i ræva. På godt nordnorsk.

Men så til hovedpoenget: PWO og utmattelse/ME. Hvordan funker dette? Jeg skal ikke reklamere på noe vis for å ta slike kosttilskudd, og jeg har heller ikke til hensikt å komme med noen produktanbefalinger da jeg tror hver og en må prøve seg fram selv. Både iHerb, Proteinfabrikken, helsekostkjeder, Gymgrossisten og andre sportskjeder selger PWO fra ulike produsenter. Men jeg synes dette er viktig å skrive om. Min erfaring er at PWO ikke «klusser til» nervesystem, immunforsvar eller kropp på noen måte. Derimot får jeg styrke og mentalt fokus av det, som har hjulpet meg i kampen om å komme meg på beina igjen. Jeg har ingen vitenskaplig forklaring på hvorfor det funker for meg, til tross for at utmattelse og fysisk sykdom er kontraindikasjoner. Utmattelse og ME er en samlesekk av tilstander med antakelig mange ulike årsaker, og derfor vil jeg understreke hvor viktig det er å prøve seg forsiktig fram dersom man har utmattelse og ikke har prøvd dette før.

Typiske ingredienser:

Koffein: Koffein er et sentralstimulerende stoff som finnes i bla kaffe, te, cola og kakaobønner. Koffein er effektivt å innta før trening da det kan bidra med økt energinivå og mentalt fokus.

Kreatin: Er en nitrogenholdig organisk syre som finnes naturlig i cellene og bidrar til å levere energi til alle celler i kroppen, først og fremst muskler, ved å øke dannelsen av adenosintrifosfat (ATP). Veldig enkelt forklart: ATP er et molekyl som brukes til å motta og overlevere energi. Tenk på ATP som et batteri. Når batteriet er tomt, må det lades før det kan brukes igjen. Det er her kreatin har sin oppgave: Å lade det tomme batteriet (ADP) til ATP. Denne prosessen foregår kontinuerlig. Kreatin får vi hovedsaklig fra kjøtt i kosten, men tilskudd har vist gode resultater ved bla nevromuskulære sykdommer og hyppig treningsfrekvens. Kreatin har mange positive egenskaper, men i denne sammenheng er den viktigste at du restituerer deg raskere mellom øvelsene på trening og mellom treningsøktene.

BCAA: Er en gruppe forgreinede aminosyrer (leucine, isoleucine og valin) som stimulerer proteinsyntesen (muskeloppbyggingen) i cellene. Tilskudd av BCAA har vist seg å kunne øke utholdenheten under trening, og samtidig bidra til redusert muskelstølhet etterpå. BCAA motvirker den nedbrytende effekten i etterkant av styrketrening, noe som er positivt når man ønsker å bli sterkere.

Beta-alanin: Er en ikke-essensiell aminosyre som finnes naturlig i kroppen. Den virker enkelt forklart som en buffer, fordi den danner karnosin i muskulaturen. Karnosin hindrer at pH i cellene blir for sur når man danner melkesyre under høyintensiv trening. Dette kan i sin tur forhindre utmattelse og gjøre restitusjonstiden kortere.

Citrulline malat: Øker nitrogenoksid-nivåene i kroppen. Nitrogenoksid regulerer mange viktige funksjoner, spesielt i muskulaturen hvor det påvirker glukoseopptak, fettforbrenning og blodsirkulasjon. Økte verdier av nitrogenoksid kan også redusere stølhet og øke muskulær utholdenhet.

 

 

Penselstrøk

Bilde

 

Visste du at du kan være ditt eget livs Michelangelo..? Påstanden traff meg midt i mellomgulvet, med et klask bare en potetsekk verdig. Hardt. Slaget forringet seg, og lammet meg ned til mammas psykedeliskmønstrede sokkelest og opp til øverste hårkrøll. Hva?!? I løpet av nano-sekunder ble lammelsen erstattet med et overveldende raseri. For et provoserende utsagn! Ansiktet mitt gikk fra vinterblekt til sinnarødt. Skulle ikke forundre meg at ullsokker og hårmanke gjennomgikk samme makeover. Jeg følte at det var urettferdig. For jeg var verken utstyrt med staffeli, lerret eller pensler. Jeg var 33 år og akkurat blitt ufør.

Som kroniker hadde jeg erfart at forventninger og – om enn noe pompøst – selvrealisering var noe forbanna tull. Det kostet masse krefter og energi jeg ikke nødvendigvis var i besittelse av. Til tross for iherdige forsøk, lot resultatet alltid vente på seg. Det være seg utdanning, karriere, vennskap, kjærester, hobbyer, trening eller ferier. Alle disse tingene som jeg hadde lyst til å berike livet mitt med. Jeg hadde erfart så alt for dyrt at ting ikke blir slik de er planlagt, ønsket eller tenkt.

Noen mennesker kaller dette å tenke negativt. Noe vi kronikere er smertelig klare over. Derfor kompenserer vi med å smile tappert og være tøffe utenpå, slik at ingen skal avsløre oss. Men inni oss bærer vi på en ensom sorg, og frykten for flere skuffelser gjør at vi slutter å drømme.

Vi låser inne fargene våre, i forvissing om at det er det tryggeste. Så risikerer vi ikke enda en skuffelse. At enda en drøm skal bli knust.

De fleste av oss mangler noe. Dette ”noe” som vi tror skulle gjort livene våre fullbrakte. Dette ”noe” som gjør at vårt utdelte lerret oppleves malt med kjedelige farger og sølete tekstur. Dette ”noe” som hindrer oss i å lage kunstverk. Det kan være helse, utdanning, overskudd, økonomi, hvilke forutsetninger som helst. Dette ”noe” som gjør at vi mister evnen til å se hva som bor i oss, og hva som finnes av muligheter.

Jeg måtte tygge på dette sitatet ei god stund. Livet skulle være mer enn det jeg opplevde her og nå. Men skulle jeg kunne gjøre noe mer med det, enn det jeg allerede gjorde? Hverdagen min besto i å gjøre alt for å ikke bli enda mer syk. Livet var passe trist, litt for motløst og omtrent uten mening. Jeg hadde nådd et punkt der jeg ikke hadde noe særlig å tape. Jeg bestemte meg for å tåle en potetsekksmell til. Om ikke annet, så for å motbevise påstanden. Så fikk jeg i alle fall rett i en ting!

For setningen hadde også sådd en ny tanke i meg. For at noe skal realiseres, så må man ha et ønske om hva som skal skje. Ellers ser man ikke mulighetene. Eller fargene, om du vil. For at fargene dine skal danne ditt kunstverk, må tanken bak motivet være litt tydeligere. Jeg utfordret meg selv og gikk på fargejakt.

Så hva fant jeg? I sinnet mitt fant jeg først en sort, grisete, stygg boks full av mistro, sorg, sinne og redsel fordi jeg har den helsa jeg har. Vi snakker tjæretønneutgave! Når jeg med kraftanstrengelser hadde fått lempet den litt til sides, oppdaget jeg et rødt spann fullt av kjærlighet. Som sto der ubrukt, fordi jeg hadde vært for redd til å tro at noen ville ha gleden av den. Jeg fant et grønt spann fullt av kreativitet. Det var helt inntørket fordi det hadde stått lukket så alt for lenge. Jeg fant et lilla spann fylt med engasjement. Det var proppet med lyst til å bruke meg selv til noe mer enn å holde kroppen bare fysisk i gang. Men uåpnet, fordi jeg tenkte at den ikke var verdifull nok. Jeg fant et gult spann fylt til randen av nordnorsk pågangsmot. Jeg fant også en dunk med glitterlakk. Nedi den skimret tanker, følelser og erfaringer jeg har tilegnet meg som et annerledes ”noe”-menneske. Jeg ante konturene av mitt motiv.

Tilbake til den motbydelige dunken som sto og breiet seg på fremste rad og kastet skygge over de andre. Med tiden har jeg lært meg at sort også er en viktig farge i kunst. Den kommer godt med når nettopp konturer skal strekes opp. Den gir meg perspektiver jeg trenger, og fremhever de andre fargene. Faktisk er jeg blitt takknemlig for den sorte boksen. Jeg øver stadig på at den ikke skal få grise til. Jeg forsøker så godt jeg kan å velge riktig boks til riktig detalj.

Vi er alle utstyrt med hovedforutsetningen for livskunst: Farger. I sjelen vår finnes det bøttevis! Har du noen gang turt å se gjennom fargekartet ditt? Kan du lukke øynene dine og gå på skattejakt i ditt eget sinn? Jeg vet at du vil finne mye vakkert der. Farger og motiver i utgaver ingen har sett før, skisser som bare du vet om, alt ligger der og venter på å bli gjenoppdaget. Først av deg. Så av de rundt deg. For omgivelsene trenger fargene dine like mye som du gjør selv. Vi kan ikke alle bli Michelangeloer, men jeg synes et Fargerike kan være vel så verdifullt!