Gurimalla – jeg er nominert til bladet Tara`s kåring av årets modigste kvinne!
Gjett om jeg er overrasket! Det er en stor ære å få være under samme tak med 5 så unike og tøffe damer. Jeg har kløpet meg selv ganske ofte i armen i dag, etter at jeg fikk den hyggelige beskjeden fra Tara`s journalist.
Her kan du lese presentasjonen av de 6 kandidatene.
En stor takk til leseren som sendte inn forslag. Jeg er helt satt ut, jeg! Og veldig ydmyk og glad. Tusen hjertelig takk 🙂
Denne uken har jeg og mamma vært på ferie i vakre Praha. Det ble noen flotte fridager, og jeg virkelig koser meg her jeg sitter og mimrer og tygger drøv..! Blant mye fliring og pleie for sjela, var det spesielt en opplevelse som ga meg noe ekstra å tenke på.
Vi bodde flott midt i hjertet av Praha – i gamlebyen – lett tilgjengelig til alt. Dagene fylte vi med en fin blanding av kultur, severdigheter, nydelig mat, gode samtaler, byliv, høyhalset oi!`ing over overdådig arkitektur – og milevis med vandring.
Det var utrolig kjekt med den kontinuerlige blodsukkermåleren! I og med at kosthold og aktivitetsnivå blir noe annerledes på ferie, svinger insulinbehovet. Med den nye, rosa dingsen ble ting mye lettere. Ikke noe perfekt blodsukker å snakke om, men definitivt mindre utfordrende enn før. Gull!
Det var så kjekt å komme seg litt vekk fra alt. For hver dag som gikk, kjente jeg at energien tok seg gradvis til. Bekymringene ble vel aldri helt borte, men de måtte pent ta til takke med andreplassen. For på førsteplassen lå gleden over å bare være til. Det er så vakkert der, jeg blir aldri lei av å se. Folkene er vennlige, og bortsett fra de mest besøkte severdighetene er det et veldig fredelig og avstressende sted. Til og med for ei sliten sjel.
Obligatorisk er jo Karlsbroen. Ifølge overtroen bringer spesielt statuen av helgenen Jan av Nepomuk lykke. Den har blitt pusset og blankpolert av tusenvis av mennesker som har berørt den i århundrer. Ved å legge en hånd på hvert punkt, skal man bringes hell og lykke, og man skal kunne ønske seg noe.
Mens jeg la hendene mine på den, lukket jeg øynene mens jeg konsentrerte meg om hvilket liv jeg skulle ønske meg. Noe forundret, måtte jeg erkjenne at jeg faktisk ikke ønsker meg noe annet liv i det hele tatt. Selvfølgelig er det mange ting man skulle ønske var annerledes. Men jeg kjente på at styrke er det jeg ønsker meg. Styrke til å fikse det livet jeg har fått utdelt. Styrke og indre ro til å gjøre det beste ut av tingene som de er.
Fornøyde trasket vi videre i høstsolen, mamma og jeg, takknemlige og fortauscafè-tørste begge to 🙂
Gleder meg til neste gang!
God fredag, kjære leser!
I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.
Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.
Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.
Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:
Hopp, Silje, HOPP!
Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.
Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.
Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.
Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.
Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.
Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!
Christine – også kalt Otters
Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.
Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.
For et par uker siden prøvde jeg noe. En mobiliseringskile. Og den har jeg brukt daglig etterpå! Den er så gjev at jeg fikk lyst til å tipse dere.
En mobiliseringskile er et redskap som brukes innenfor fysio- og manuellterapi, men som fint kan benyttes hjemme på egenhånd såfremst man gjør det riktig.
Mobiliseringsteknikker brukes av fysioterapeuter, manuellterapeuter og kiropraktorer for å øke bevegeligheten mellom leddoverflatene i ryggraden. Jeg går til manuellterapeut flere ganger i uken, og da knaes, tøyes og brekkes det etter alle kunstens regler. Likevel er jeg stundom stram i nakke og skuldre. Spesielt når jeg har mye vondt i magen, er sliten (for da synker jeg sammen), eller etter trening. Da funker kilen som et godt supplement til behandlingen.
Med en slik kile kan man selv mobilisere ryggraden og massere de omkringliggende strukturene mellom ryggraden og skulderbladene. Kilen kan øke bevegeligheten, og løser effektivt opp stram og vond muskulatur.
Med andre ord ypperlig for mange av oss! Vi opplever vel alle perioder der vi er stive og stramme i nakke/øvre del av rygg. Vi sitter mye foran skjermene våre, har dårlig arbeidsstilling, beveger oss for lite, og stress og bekymringer har en tendens til å lage vondter. Langvarige magesmerter kan også gi framoverbøyd holdning (typ ostepop) og dermed stiv og stram brystrygg. Smerter i øvre rygg kan stråle ut til både skuldre, armer og hode.
Kilen er laget av et fast, men likevel trykkbevegelig materiale. Dette gjør at den ikke er vond å ligge på, selv om den ser veldig kantete ut.
Ligg på et flatt og fast underlag. Jeg bruker en yogamatte på gulvet. Ligg på ryggen, og la de midterste/øverste brystryggvirvlene hvile oppå kilen. Ryggraden skal ligge nedi fordypningen i kilen. Støtt hodet med hendene slik at det holder samme vinkel som resten av ryggen. Hodet skal være en naturlig forlengelse av ryggsøylen. Albuene skal peke opp mot taket, ikke rett ut til siden. Beveg deg sakte og rolig i denne posisjonen, rugle deg litt forsiktig fram og tilbake. Beveg albuene i små sirkler, men husk å støtte hodet med hendene hele tiden og hold albuene opp eller litt på skrå utover. Tenk at albuene enten skal opp i taket eller på skrått opp mot taklistene.
Ikke bruk kilen i det øverste nakkeområdet (C1-C7 = Cervicalvirvler = halsvirvler).
Kilen vil ved hjelp av din egen kroppsvekt manipulere og mobilisere strukturer langs ryggsøylen. Du vil kunne massere på steder som man ikke så lett kommer til ellers. Sirkulasjonen økes og fleksibiliteten blir bedre. Kilen kan flyttes opp og ned langs ryggsøylen, du vil kjenne hvor det gjør godt. Men ikke lengre opp enn der ryggen går over til nakke (altså skillet mellom brystvirvlene og halsvirvlene).
Man får da god assistanse 🙂
Ligg ikke for lenge! Første dagen jeg gjorde dette, tenkte jeg at dette var jo veldig godt og greit, så jeg brukte den i 10-15 minutter. Alt for lenge. Jeg var faktisk støl dagen etterpå 🙂 Så vis måtehold i starten.
Kilen kan selvfølgelig ikke erstatte terapi, men er et supert supplement for de fleste. De med osteoporose/beinskjørhet bør ikke bruke en slik, eller iallefall være ytterst forsiktig.
Mobiliseringskile fås kjøpt både på nett og i utvalgte sportsbutikker. Ca-pris Kr 300,00.
Jeg lyttet til en guidet meditasjon her en natt jeg lå søvnløs.
Jeg satt på en hvitmalt benk i en vakker hage. Det var godt å sitte der. Jeg myste utover en turkisglitrende sjø, omgitt av vakre blomster og frodige trær. Jeg hørte bekken sildre i det fjerne, og fuglene kvitret melodiøst.
Jeg var nok ikke riktig så rolig innvendig som guiden formanende skulle ha det til, men jeg forestilte meg det så godt jeg kunne.
Jeg skulle møte meg selv der på benken. Hm. Det er jo litt spesielt – men sjit au, tenkte jeg. Oppgaven var å gi den andre «meg selv» noe. En gave. Hva som helst.
Bare tanken på dette var litt overveldende. Hva er det jeg ønsker meg aller mest? Som jeg kan gi til meg selv?
Umiddelbart tenkte jeg: Bedre helse. Opplagt. Hva viktigere finnes vel enn det? Sånn bortsett fra krig og fred og evig liv og sånn. Men disse greiene gjelder jo egentlig ikke meg som person, men mer for hele verden og alle jeg er glad i.
Dette skulle være en gave til meg. Bare meg.
Hm. Mulig det er realisten i meg som ikke lar meg gå helt av skaftet over slike muligheter. Jeg gjør helse-biten av livet mitt så godt jeg kan. Ingen andre kan gjøre den jobben. Tanken på at førsteønsket er en gave jeg aldri kan motta, var neppe målsetningen bak meditasjonen.
Å ønske seg bedre helse føltes dessuten ikke viktigst akkurat nå. Merkelig nok.
Jeg var innom mange scenarioer. Det er jo så mangt man kan ønske seg! Overskudd og krefter til å gjøre mer av det jeg vil. Mot til å ikke gi opp. Mindre dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Takknemlighet for det jeg mestrer. Parkere prestasjonskravene. Våge å drømme igjen. Kjenne mer glede.
Ei stund hadde jeg problemer med å beherske meg. For hva med lottogevinsten (før jeg kom på at jeg bør vel tippe først)? Huset med stor hage hvor Pus kan jakte mus og være lykkelig utendørs? Drømmemannen? Cuba-reisen? Gratis PT resten av livet? Eller hva med 1 tonn Quest-barer?
Jeg ble liggende å gruble. Jeg ville ha mest mulig ut av denne ene gaven jeg skulle gi til meg selv.
Jeg så den andre meg sitte sammen med den reelle meg, der på benken. Hun var lita. Hun hadde snekkerbukse med rosa genser nedi. Den ene selen var festet skjevt, men hun var for nysgjerrig og forventingsfull til å bry seg med det. Korte krøller rundt røde kinn. Et rampete smil med en manglende melketann. Hun var energisk og tillitsfull. En liten kropp med et stort ansvar.
Jeg visste hva jeg ville gi henne. Plutselig så jeg noe hun ville trenge.
Jeg ga henne tilgivelse. Til seg selv. Og til sin egen kropp. Og så lovet jeg henne at vi skal treffes oftere.
siljeantonsen 