
God mandagsmorgen!
Da er bloggen også å finne på egen Facebook-side. Trykk på linken, så kommer du dit.
Håper du vil like og dele 🙂
Ønsker alle en riktig fin dag!

God mandagsmorgen!
Da er bloggen også å finne på egen Facebook-side. Trykk på linken, så kommer du dit.
Håper du vil like og dele 🙂
Ønsker alle en riktig fin dag!
God fredag, kjære leser!
I dag er det en stor dag for meg. Kjempestor! For i ukens ferske utgave av bladet KK kan du lese reportasjen om når Silje skulle lære å hoppe.
Større – og mer utfordrende – gave kunne jeg aldri ha fått. Det var coach og mentaltrener Christine Otterstad som sendte meg utafor. Og det kan jeg love deg – dama er tøff. Faktisk den tøffeste instruktøren jeg kjenner! Jeg har høydeskrekk til tusen. Likevel fløy hun meg opp i himmelhøyde. Før hun tuppa meg ut.
Det fine med en så dyktig pilot er at hun gir deg troen på at du har en fallskjerm som vil utløse seg. Før landing.
Slik fikk Otters en vingeløs fugl til å stupe:
Hopp, Silje, HOPP!
Posted at 3:14 pm by christineotterstad – også kalt Otters, on april 12, 2014
Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.
Silje er et slikt menneske. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!
Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.
Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.
Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.
Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.
Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! 😉 Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!
Christine – også kalt Otters
Her kan du lese mitt første hopp, som Christine linket til.
Jante kommer og går. Høydeskrekken likeså. De er en del av et nødvendig sikkerhets-team som fortsatt ikke alltid vet sin besøkelsestid. Og det er da, i all tvilen min, når fallhøyden er stor, når jeg er redd det ender i et skikkelig mageplask… Det er da du som leser betyr alt. Som gjør at jeg likevel tar sats.

For et par uker siden prøvde jeg noe. En mobiliseringskile. Og den har jeg brukt daglig etterpå! Den er så gjev at jeg fikk lyst til å tipse dere.
En mobiliseringskile er et redskap som brukes innenfor fysio- og manuellterapi, men som fint kan benyttes hjemme på egenhånd såfremst man gjør det riktig.
Mobiliseringsteknikker brukes av fysioterapeuter, manuellterapeuter og kiropraktorer for å øke bevegeligheten mellom leddoverflatene i ryggraden. Jeg går til manuellterapeut flere ganger i uken, og da knaes, tøyes og brekkes det etter alle kunstens regler. Likevel er jeg stundom stram i nakke og skuldre. Spesielt når jeg har mye vondt i magen, er sliten (for da synker jeg sammen), eller etter trening. Da funker kilen som et godt supplement til behandlingen.
Med en slik kile kan man selv mobilisere ryggraden og massere de omkringliggende strukturene mellom ryggraden og skulderbladene. Kilen kan øke bevegeligheten, og løser effektivt opp stram og vond muskulatur.
Med andre ord ypperlig for mange av oss! Vi opplever vel alle perioder der vi er stive og stramme i nakke/øvre del av rygg. Vi sitter mye foran skjermene våre, har dårlig arbeidsstilling, beveger oss for lite, og stress og bekymringer har en tendens til å lage vondter. Langvarige magesmerter kan også gi framoverbøyd holdning (typ ostepop) og dermed stiv og stram brystrygg. Smerter i øvre rygg kan stråle ut til både skuldre, armer og hode.
Kilen er laget av et fast, men likevel trykkbevegelig materiale. Dette gjør at den ikke er vond å ligge på, selv om den ser veldig kantete ut.
Ligg på et flatt og fast underlag. Jeg bruker en yogamatte på gulvet. Ligg på ryggen, og la de midterste/øverste brystryggvirvlene hvile oppå kilen. Ryggraden skal ligge nedi fordypningen i kilen. Støtt hodet med hendene slik at det holder samme vinkel som resten av ryggen. Hodet skal være en naturlig forlengelse av ryggsøylen. Albuene skal peke opp mot taket, ikke rett ut til siden. Beveg deg sakte og rolig i denne posisjonen, rugle deg litt forsiktig fram og tilbake. Beveg albuene i små sirkler, men husk å støtte hodet med hendene hele tiden og hold albuene opp eller litt på skrå utover. Tenk at albuene enten skal opp i taket eller på skrått opp mot taklistene.
Ikke bruk kilen i det øverste nakkeområdet (C1-C7 = Cervicalvirvler = halsvirvler).
Kilen vil ved hjelp av din egen kroppsvekt manipulere og mobilisere strukturer langs ryggsøylen. Du vil kunne massere på steder som man ikke så lett kommer til ellers. Sirkulasjonen økes og fleksibiliteten blir bedre. Kilen kan flyttes opp og ned langs ryggsøylen, du vil kjenne hvor det gjør godt. Men ikke lengre opp enn der ryggen går over til nakke (altså skillet mellom brystvirvlene og halsvirvlene).
Man får da god assistanse 🙂
Ligg ikke for lenge! Første dagen jeg gjorde dette, tenkte jeg at dette var jo veldig godt og greit, så jeg brukte den i 10-15 minutter. Alt for lenge. Jeg var faktisk støl dagen etterpå 🙂 Så vis måtehold i starten.
Kilen kan selvfølgelig ikke erstatte terapi, men er et supert supplement for de fleste. De med osteoporose/beinskjørhet bør ikke bruke en slik, eller iallefall være ytterst forsiktig.
Mobiliseringskile fås kjøpt både på nett og i utvalgte sportsbutikker. Ca-pris Kr 300,00.
Er ordet sengekontor oppfunnet? Hvis ikke – så erklærer jeg det herved for etablert i norsk vokabular. Priser meg lykkelig for at det ikke er i åpent landskap 🙂
Jakten på medisinen Constella (les mer her og her) ser ut til å fortsette utover. Etter lang tids innsats fikk jeg resept for 28 dager, men nå er jeg nesten tom. Jeg får ikke tak i spesialisten ved Ullevål Universitetssykehus som kan fornye resepten.
Legen søkte umiddelbart om godkjenning, og han skulle legge det inn som hastesak. Noe han ikke har gjort. Så nå har jeg fått brev der Helfo informerer om 10 ukers behandlingstid. 10 uker føles lenge å vente når man har funnet noe som kan hjelpe. Det betyr i verste fall 70 dager med mer smerter, ubehag og utmattelse enn nødvendig. 1680 timer.
Siden jeg har et komplisert og sammensatt sykdomsbilde, trenger jeg medisiner som ikke alltid refunderes på ordinært vis. De er satt sammen på en annen måte, eller har andre virkestoffer, enn de godkjente og mindre kostbare alternativene. Jeg har hatt inne flere søknader hos Helfo opp gjennom årene. Noen har blitt godkjent, mens andre har blitt avslått. De medisinene jeg ikke har fått godkjent må jeg betale selv. Dette er medisiner som er nødvendige for meg å ta.
Jeg har purret på Helfo i 2 uker nå. Jeg blir hele tiden avvist, og har ikke fått snakke med farmasøyten som skal vurdere søknaden. Det opplyses hver gang at de har store forsinkelser i saksbehandlingstiden, og at å sette meg over til rette vedkommede vil forsinke deres arbeide ytterigere. I en slik «det skjønner du vel?» – tone. Nei, jeg vil ikke skjønne. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp.
Så jeg ringer hver eneste dag. Jeg har gitt beskjed om at det kommer jeg til å fortsette med helt til de behandler saken. Ved 3 anledninger har jeg overtalt kundesenteret til å sende beskjed til saksbehandleren om at det haster for meg. Men denne saksbehandleren er visstnok ikke til stede, og beskjedene er heller ikke åpnet og lest. Det jeg da sitter igjen og lurer aller mest på, er hvordan jeg skal kunne forsinke noe ved å snakke med en som ikke er der? Dette er frustrerende.
Sånn for moro skyld: Jeg har ventet 141 minutter i telefonen disse 2 ukene jeg har ringt Helfo.
I mellomtiden har jeg begynt å ta medisinen bare hver andre eller tredje dag, for å drøye boksen lengst mulig. Prøver å administrere pillene slik at jeg tar dem de dagene som krever mest av meg. Formkurven har gått i negativ retning igjen.
Håper jeg får tak i spesialisten på Ullevål Universitetssykehus i dag. At han kan skrive ut ny resept og fremskynde prosessen. Og så krysser jeg fingrene for at plageånd-strategien min funker hos Helfo 🙂
God fredag 🙂 Her er en historie, skrevet av Christine Miserandino. Så enkel – så klok.
Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp. Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».
Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?
Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»
Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?
I det øyeblikket ble skje-teorien født. Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.
Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.
Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.
Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.
Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.
Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.
Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.
Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.
Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.
Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.
Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.
Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.
Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».
(Teksten er oversatt og forkortet)
Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon – nyt og vær glad for hver eneste èn 🙂 Ønsker deg riktig god helg!