Stikkord: Gastroparese

Retten til å ha en drøm

 

 

Bilde

 

 

Det er flere år siden jeg sluttet å forholde meg til NAV. Forholdet vårt var destruktivt på flere vis, og brøt meg ned. Det å bli ufør var en prosess jeg ikke unner en sjel. Jeg hadde fått utsatt det så lenge jeg kunne. Etter flere år med svært imøtekommende arbeidsgiver – men uregelmessig arbeidsevne, helsemessig ustabiitet og alt for stor belastning med studier/arbeid/sykdom, måtte jeg kaste inn håndkleet og følge legenes råd. Og NAV`s reglement. Jeg var ikke lenger arbeidsdyktig.

Det ble flere møter med NAV der både jeg, fastlege og andre behandlere var involvert. Jeg husker lite av det, jeg har vel fortrengt det som gjør aller mest vondt. Jeg husker at det var mye papirer i omløp, og en beskjed fra NAV`s representant da saken var et faktum: «Som varig ufør mister du retten til NAV`s hjelp dersom du vil tilbake til arbeidslivet. Du har ikke rett til omskolering, ytelser eller andre tiltak».

Der og da hadde det vært bedre om noen knuste kneskålene mine. Jeg kjente et vondt søkk i magen, og en lammende sorg. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for det jeg trodde på, og ble satt helt på siden. Utenfor alt. NAV kunne like godt ha klippet av meg fingrene mine. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare godta det.

Jeg trøstet meg med at når jeg skulle være så heldig å bli friskere, så hadde jeg utdanning. Og kampvilje. Hele tiden har jeg holdt fast ved denne tanken. Jeg har innsett at en ingeniørstilling slik den jeg hadde hatt, ville bli for tøff. En tilpasset jobb, der jeg kan bestemme arbeidstiden min noenlunde selv, og der jeg kan være borte periodevis, ville være det eneste mulige siden helsa er uforutsigbar og fordi jeg bruker mye tid til behandlinger og oppfølging. Utfordringen – som jeg trenger NAV`s hjelp til – er å finne en slik stilling.

Jeg hadde gjort meg noen tanker om at den erfaringen jeg sitter med som kroniker kanskje kunne brukes til noe fornuftig. Så tidligere i vinter kontaktet jeg NAV.  Drømmen levde i beste velgående, og når jeg opplevde bedring var det ikke noe å nøle etter! Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å komme tilbake i arbeidslivet. En verdifull hverdag, mer mestringsfølelse, å høre til. Jeg vet at jeg ikke kan komme tilbake i 100 %, men et sted må man begynne. Og jeg startet ved NAV.

I første samtale presenterte jeg meg, forklarte kort situasjonen; at jeg var ung ufør men ønsket å komme meg tilbake til arbeidslivet. Spesielt var det et spesifikt kurs jeg hadde lyst til å søke om å få delta på. Kunne NAV være behjelpelig..? Etter mye om og men skulle de ringe tilbake, for saksbehandleren som hadde brukere født på den datoen jeg er født på, var ikke tilstede. «OK? Men finnes det noen andre som kanskje kan svare på spørsmålene mine..?» Spørsmålene mine var jo av generell karakter, og burde ikke være umulige for hvilken som helst ansatt å svare på. Retningslinjer, prosedyrer, regler og slikt. Kurset jeg ønsket meg skulle nemlig starte ikke så lenge etterpå, så det hastet med å få avklart flere ting. Jeg var dessverre født på feil dato for å kvalifisere til samtale. «Nei, du må nok vente. Vi har uansett stor kapasitetsmangel».

Det gikk et par dager, men ingen ringte tilbake. Så jeg mannet meg opp, og prøvde på nytt. Annen saksbehandler denne gangen. «Nei», var svaret – denne gangen på stående fot – de gjeldende regler ga meg ingen rett til verken kurs eller oppfølging.

Jeg ble oppriktig lei meg. Og frustrert. Så jeg ringte tilbake. Tenkte at dette måtte da være feil..? Atter en ny saksbehandler. Denne forsto ikke norsk, så vi endte opp med en ganske utrivelig diskusjon. Jeg argumenterte så godt jeg kunne med at jeg hadde et sterkt ønske om å komme meg tilbake til arbeidslivet, hvorfor skulle ikke NAV kunne være behjelpelig? Var ikke det en av NAV`s hovedoppgaver – å få folk tilbake i jobb? prøvde jeg meg. Motsvarene var hjelpeløse, defensive og bar preg av at personen ikke forsto hva jeg sa. Jeg la til og med om fra nordnorsk til bokmål. Hun skulle sjekke hvilke rettigheter jeg evt hadde, og ringe meg opp igjen.

Damen ringte meg tilbake etter et par timer, men hadde ingenting nytt å komme med. Jeg gjenopptok argumentasjonen min, men vedkommende la plutselig bare på. Hun forsto rett og slett ikke hva jeg sa, og ga opp.

Jeg ringte tilbake dagen etter. Ny saksbehandler. Denne mente at jeg burde ringe til mitt lokale NAV-kontor, og be om å få et personlig møte der. Hun mente at det ville være smart, siden mange av innringerene til NAV var av utenlandsk bakgrunn eller uten særlig samfunnsbidragslyst. De ville nemlig ofte bare ha penger fra NAV uten å ofre så mye selv for saken. Sånn oss imellom sagt. Jeg ristet vantro på hodet.

Så jeg ringte mitt lokale NAV-kontor og ba om et personlig møte. «Nei, den slags tilbyr vi ikke», sa stemmen i den andre enden av linjen. «Vi har ikke kapasitet til slikt». Om jeg var klar over hvor mange som tok kontakt med NAV hver bidige dag? De kunne umulig imøtekomme ønsket mitt om personlig samtale. Så da tok jeg til å forklare saken atter en gang, at jeg var veldig interessert i å få delta på et kurs som jeg mente ville kunne bidra til en tilpasset arbeidssituasjon jeg kanskje kunne klare. Nei, det kunne nok ikke NAV hjelpe til med, det måtte jeg ordne selv. «OK», sa jeg. «Hva kan NAV eventuelt hjelpe meg med, da?». Jeg tenkte at dersom ikke akkurat det kurset jeg ønsket meg var tilgjengelig (selv om jeg visste at andre deltakere hadde fått det dekket via NAV), så kanskje det kunne være noe annet jeg kunne gjøre. Nja, det måtte hun sjekke opp. Jeg skulle høre fra henne. Vedkommende ringte raskt tilbake. «Nei, det finnes nok dessverre ikke noe arbeidsrettet tilbud fra NAV til personer som deg. Det som imidlertid kan tilbys, er lavterskeltilbud og psykisk oppfølging. Du kan høre med fastlegen din om en støttekontaktordning vil være noe for deg? Og bydelene har lavterskeltilbud i form av feks strikkecafè, der man kan treffe andre likesinnede, få opplæring i bruk av pc, delta i kjøkkentjeneste og spise vafler».

Det gikk en faen i meg. Etter både gråting og sinnautbrudd, bestemte jeg meg for å ta en test. Jeg ringte ytterligere 5 ganger til NAV: Jeg presenterte meg høflig, forklarte kort at jeg var ung ufør, at helsa var bedre og at jeg ønsket å komme tilbake i arbeid. Kunne NAV hjelpe meg i prosessen? Hva hadde NAV å tilby?

I 2 av samtalene forsto ikke saksbehandleren norsk. Samtalene ble avsluttet pga språkmisforståelser. Og det var ikke jeg som ga opp.

1 2 andre samtaler var svaret: Nei, NAV har ingenting å tilby.

I den siste samtalen skulle vedkommede avtale et personlig møte mellom meg og mitt lokale NAV-kontor. Det har nå gått 4 måneder, og jeg venter fortsatt. Noen som har lyst på vafler..? 

 

Midtsommers og brownie

God midtsommers-morgen!

Etter ei litt tøff uke, ser alt ut til å gå i riktig retning. Magen krangler ikke fullt så mye, og da vender energien tilbake! I går fikk jeg en kjempefin dag, med både trening og hyggelig cafè-besøk. Jeg tør endelig spise litt mer vanlig mat igjen, og hva passer vel da bedre enn å kline til med kake? I ren sympati med nordlendingene og det begredelige været som regjerer i nord, feirer jeg midtsommeren med en varmkrydret variant 🙂

 

Bilde

 

Bilde

Dette må være den tøffeste t-skjorta jeg har sett 😀 

 

Den største utfordringen med å ha både diabetes og gastroparese er at kostholdsregimet til hver av diagnosene er på hvert sitt ytterpunkt. Som diabetiker skal en tenke på å holde blodsukkeret jevnt, og da anbefales det å spise fiberrikt, grovt og karbohydratrestriktivt. Ved gastroparese derimot, bør man spise motsatt. Altså unngå for mye fiber/fett/grovt, og heller satse på fine typer mel, lettfordøyelige karbohydrater og flytende/næringsrik kost. Denne ambivalensen er vanskelig å rå over, og ofte må jeg velge etter hva slags sykdom som bør prioriteres.

Her har jeg eksperimentert meg fram til en brownie som er vennlig for begge deler. Den er litt inspirert av kaken Tropisk Aroma, som har en varm, krydret smak som jeg synes er så god! Her bruker jeg proteinpulver og mandelmel som utgangspunkt. Alt etter hvilket proteinpulver man bruker, kan den gjøres både gluten-, sukker- og laktosefri. Den smaker selvfølgelig ikke som en ekte Tropisk Aroma skal gjøre, men jeg synes denne er et fint alternativ allikevel! Kaken er super for deg som er opptatt av treningsernæring, fordi den er proteinrik, sukkerfri og fettfattig.

Brownien blir best dersom den får stå et døgn slik at kryddersmaken får satt seg. Den kan helt fint skjæres opp i «proteinbar-størrelse» og tas med som et lite, sunt og lettfordøyelig mellommåltid.

 

Bilde

 

Tips til deg med intoleranser, gastroparese eller fordøyelsesykdommer:

Alt etter hvordan magen min fungerer, så bruker jeg enten mandelmel eller hvetemel eller en blanding. Mandelmel er fint hvis jeg er diabetesflinkis og styrer kostholdet etter blodsukkeret. Eller hvis jeg er i en periode hvor jeg ikke tåler gluten. Men mandelmel er noe herk dersom gastroparesen herjer med meg, for nøtter er tungt å fordøye. Da er hvetemel i små doser mye bedre.

Proteinpulver finnes både i glutenfrie-, laktosefrie- og sukkerfrie varianter.

 

Oppskrift Siljes krydder-brownie:

6 egg
220 gram sukrin
0,5 – 1 ts stevia sjokolade (eller du kan bruke annen søtning om du vil). Jeg bruker denne eller denne – begge fra iHerb
30 gram fettredusert mandelmel (jeg bruker dette fra Funksjonell Mat) – eller 90 g hvetemel
120 gram proteinpulver med vaniljesmak (jeg bruker dette fra iHerb)
2 ss kakao
9 ss sterk kaffe
4 ss mager kesam (kan erstattes med vann)
Litt salt
2/3 revet muskattnøtt
1,5 ts kanel
1 knivsodd kayennepepper – hvis du vil ha litt sting

Pisk egg og sukrin til fluffy konsistens. Rør inn alt det andre. Hell over i en smurt springform, og stek midt i ovnen ved 180 grader i 30 minutter. I min ovn er den da bittelittegranne myk inni, ønsker du den helt gjennomstekt steker du noen minutter ekstra. Sjekk gjerne med en bakenål eller pinne siden ovner er litt forskjellige. Henger det kakerøre igjen på pinnen, steker du noen minutter ekstra.

Oppbevares i kjøleskap. Kaken bør stå 1 dag før den spises, sånn at kryddersmaken får satt seg. Jo flere dager den står – jo bedre blir den 🙂

 

 

Etter den søte kløe…

…synes jeg det burde klø enda søtere!

Og det gjør det jo forsåvidt. Men kanskje ikke på den foretrukne måten. For blodsukkeret mitt mesker seg fortsatt etter helgas utskeielser. Det samme kan ikke sies om den sure mageetasjen og dens uløste oppgaver. For etter noen uker med litt laber form – toppet av ei helg med festival – har jeg fått betale. Det kom jo ikke som noen overraskelse. En slik innsats skal vel kjennes for en multikroniker 🙂 Noe annet ville jo være et mirakel!

Så denne uka har vært både smertefull og energiløs. Gastroparesen og betennelsene viser ingen nåde etter at jeg har spist alt for mye av ting jeg ikke tåler så godt. Jeg vandrer rundt som selve reinkarnasjonen av Stormagepus! Det har blitt mye oppkast, kvalme og smerter. Spesielt om natten, for da er alt jeg har spist iløpet av dagen fortsatt i magesekken. Når jeg legger meg i horisontal stilling, kommer en del opp igjen. Noen ganger er jeg våken når det skjer, andre ganger ikke. Så min bedre, firbeinte halvdel – Småmagepus aka TIger – har holdt seg på trygg avstand fra løpetrasèen min mellom seng og badrom 😀

 

BildeBilde

 

Jeg prøver å lande blodsukkeret, men det er ekstra uforutsigbart, og det har nok mye med alkoholinntaket i helga å gjøre. Leveren vil alltid prioritere å forbrenne alkohol før noe annet, og denne ringvirkningen kan jeg merke i dagesvis. Jeg har en leversykdom (Glucogenose) som bla gjør at jeg lagrer for mye glukose der, og har derfor sein alkoholforbrenning. Både redusert leverfunksjon og gastroparese fører til forsinket næringsopptak og alkoholforbrenning. Men om man velger å se det på den positive måten – så kan det ha sine fordeler også 🙂 Festen varer lenge (!), og jeg blir stort sett ikke dårlig før ettermiddagen/kvelden etterpå. Praktisk noen ganger 🙂 Men da kommer også et vanvittig fall i blodsukkeret, som ofte fører til alt for lavt blodsukker i døgn nummer 2 eller 3.

 

IMG_3329bilde

 

Disse siste dagene har det gått mye i flytende og lettfordøyelig føde. Typ smoothies, moset frukt og bær, suppe, havregrøt med mye væske, cottage cheese, saftis, og en ny favoritt: Jordbær og kesam med lime! Sistnevnte er ganske ny på markedet, og smaker himmelsk til jordbær. Det funker helt sikkert like godt å bare skvise lime og ha i litt søtning i vanlig mager kesam – det skal jeg prøve når lime-boksen er tom 🙂

 

Bilde

 

Medisiner har det blitt mye av. Når jeg vet at jeg skal skeie ut, tar jeg en del ekstra medisiner på forhånd for å lette arbeidet i magen og for dermed å bli mindre sliten. Jeg tar mer kvalmestillende, syrenøytraliserende, tarmregulerende, betennelsesdempende og smertestillende enn vanlig både før og mens det pågår. I ettertid må jeg alltid redusere på disse medisinene, fordi det ikke er gunstig å ta for mye av dem. De hjelper meg til å kunne være så frisk og rask som mulig mens moroa pågår, men etterpå kommer jo trøkken. Det er kjekt å kunne utsette symptomene på den totale belasningen. Noen ganger funker det, andre ganger ikke.

Denne uka begynte jeg på ny kur med Ery-Max. Ery-Max er en antibiotika, men noen av oss med gastroparese bruker den fordi den har noen gunstige bivirkninger. Folk flest får økt tarm-aktivitet av den, spesielt dersom den tas utenom mat, og denne bivirkningen kan vi med sein magetømming benytte oss av. Ery-Max tas noen ganger iløpet av dagen, utenom måltid, for altså å skape økt tarmmotorikk. Men den mister effekt etter et par-tre ukers tid, og da må man ta en pause før man går i gang igjen etter nok et par uker. Kan ikke si at det funker all verdens, men i nøden spiste fanden som kjent fluer 🙂

 

Bilde

 

Det er ellers litt kjør med leger og behandlinger, som det ofte er før fellesferien. For da er det naturligvis mindre kapasitet som følge av ferieavløsning. Så den siste tiden har mest gått med til slikt, samt å hvile. Sover lite og dårlig pga oppkast, og føler meg rimelig utslitt. Men – positivt! – jeg har mannet meg opp til et par veeeldig rolige treningsøkter denne uka! Og der fikk jeg høre noen kloke ord:

 

«Det er mange gode minner ved en svak karakter!»

Denne visdommen skal rammes inn og henges opp. Det får meg til å glise bredt – selv om jeg noen ganger må betale en dyr pris for moroa!

 

 

PWO ved utmattelse og sykdom

Bruken av lovlige, prestasjonsøkende midler – eller PWO (pre-workout) – er stor. Også for den vanlige mosjonist. Da jeg begynte å trene meg opp igjen etter lang tids sykdom, var jeg nysgjerrig på om dette kunne være noe for meg. Årsaken til at jeg ramlet bort i dette, var at jeg har for lave verdier av blant annet kreatin. Lave verdier av kreatin gjør at det er vanskelig å bygge og ivareta muskulatur, og hadde hos meg medført stort muskelsvinn. Jeg ville så gjerne bli sterkere. Jeg trengte så sårt litt ekstra energi. Men jeg var skeptisk. Det er jeg til alt. Spesielt det som blir markedsført som «sinnsykt bra». Jeg funderte mye på om det var å jukse, det å ta slike tilskudd? Og med den helsa jeg har… Jeg spurte både fastlegen og nevrologen min om det kunne hjelpe å ta kreatintilskudd, og de kunne verken anbefale det eller fraråde det. Og sånn kom jeg over PWO. Så hva er det?

PWO er et kosttilskudd man tar før trening for å øke prestasjonsevnen. Det finnes utallige varianter, med ulike sammensetninger, smaker og priskategorier. Noen er syntetisert mest for kondisjonstrening, andre mer for styrketrening. Ofte inneholder produktene en kombinasjon av stimulerende substanser (feks koffein og citrullin malat) og restitusjonsfremmende aminosyrer/proteiner (feks kreatin, bcaa og beta-alanin). Noen produkter inneholder i tillegg vitaminer. PWO skal øke blodsirkulasjonen, kroppstemperaturen, gi hardere pump i muskulaturen, bedre kroppens evne til å svare på treningen, øke energien og gi bedre mentalt fokus.

Effekten av slike midler er individuell, og kan påvirke både fysikk og psyke. Alt avhenger av hvilke ingredienser du responderer på og hvilken dose du tar. Vær oppmerksom på at Norge har strengere krav til godkjenning av slike midler enn feks Sverige.

Jeg har vært kronisk utmattet i mange år, og det var nok det som gjorde meg mest skeptisk. For å trigge sentralnervesystemet blir det advart mot, med god grunn. Ofte skyldes utmattelse en kollaps i nettopp nervesystem og immunforsvar, og å irritere det enda mer er neppe lurt. Men etter nøysommelig gransking, utspørring og utallige slitne treningstimer gikk jeg til innkjøp av min første boks.

Jeg hadde med hell brukt koffeinpiller i ny og ne istedenfor kaffe som jeg ikke tåler pga kroniske sår og betennelser i magen, og kjente dermed til effekten koffein har. Jeg visste at jeg responderte positivt på det. Men jeg valgte likevel å starte forsiktig. Jeg tok bare 1/3 av anbefalt dose, ristet det ut i vann som bruksanvisningen tilsa, og drakk. Det smakte ikke akkurat naturlig. Litt kvalmt, egentlig. Faktisk helt for jævlig kunstig. Hva i all verden hadde jeg kjøpt?

Effekten kom ganske raskt. Jeg ble mer våken. Kjente meg litt mer som «meg» fra friske, yngre tider. Men ikke noe mer enn det. Jeg dro på trening, og fikk ei fin økt. Hadde restenergi da jeg var ferdig, noe som var vanvittig deilig.

 

BildeBilde

 

Jeg prøvde meg forsiktig fram med både dosering, produktmerker og hyppighet. Man skal ikke ta dette hver dag, og man skal ha pauseuke innimellom slik at man ikke øker toleransegrensen. Med litt større dose merker jeg økt energi, bedre flyt i treningen, økt mentalt fokus, og litt prikking i huden som følge av økt blodsirkulasjon. Med vanlig anbefalt dose opplever jeg nærmest et energikick, men det velger jeg å styre unna. Jeg vil ikke trigge kroppen for mye. Så jeg holder meg til 50 – 75 % av anbefalt dose.

PWO-produsentene reklamerer med «maks pump» i muskulaturen. Det har jeg ikke merket noe til. Det kan sikkert være fordi jeg tar liten dose. Eller at jeg har for lite muskler til å få noen pump i..? Den lille pumpen jeg får, får jeg uavhengig av om jeg tar PWO eller ikke.

Produktene inneholder ofte smakstilsetninger og kunstige søtningsmidler som kan være uheldig for de med sart mage. Jeg har merket at jeg kan få mer syrerefluks av noen produkter (spesielt de med syrlig smak), men det går stort sett fint. Kan være verdt å nevne at jeg ikke bruker så mye vann til pulveret som det egentlig skal være. Jeg synes nemlig det smaker helt pyton, så av praktiske årsaker reduserer jeg vannmengden sånn at jeg bare shoter hele greia. Litt mer konsentrert vare, med andre ord 🙂 Jeg merker også bedre effekt av det dersom jeg ikke har spist på ei stund, enn om jeg tar det rett etter et måltid. Ellers merker jeg ingenting i forhold til gastroparese, betennelse, fordøyelse og smerter.

Blodsukkermessig ser jeg at selv om produktet markedsføres som «uten sukker» eller «påvirker ikke blodsukkeret», er ikke det helt tilfelle. Mitt blodsukker stiger alltid mye under styrketrening, av naturlige årsaker. For når man trener styrke, fraktes sukker fra glukoselagrene til blodet. Jo hardere man trener, jo mer glukose slippes fri fra lagrene for å omsettes som energi. Når jeg tar PWO, trener jeg gjerne tøffere, og da stiger selvfølgelig blodsukkeret deretter. Noen av søtningsmidlene gir dessuten blodsukkerstigning selv om de ikke består av vanlig sukker.

Av bivirkninger kan jeg nevne at jeg aldri tar dette senere enn minst 5 timer før leggetid, rett og slett fordi det gjør at jeg ikke får sove. Noen opplever å «kræsje» ei stund etter å ha inntatt PWO, men det har jeg nesten ikke merket noe til. Å kræsje betyr at energien plutselig forsvinner, du nærmest går i kjelleren, du blir søkksliten og uvel. Mer sliten enn du var i utgangspunktet. Når jeg har opplevd dette, tror jeg ikke det skyldes kosttilskuddet i seg selv, men heller at jeg har tynt meg selv på trening. Men det er klart, man gir jo ekstra (er jo derfor man tar slikt i utgangspunktet!) og da er det naturlig at man blir sliten etterpå. Jeg tar ikke PWO når jeg kjenner at jeg er «utmattelses»-sliten eller dårlig. Jeg tar det kun når jeg er «vanlig» sliten, og trenger et ekstra spark i ræva. På godt nordnorsk.

Men så til hovedpoenget: PWO og utmattelse/ME. Hvordan funker dette? Jeg skal ikke reklamere på noe vis for å ta slike kosttilskudd, og jeg har heller ikke til hensikt å komme med noen produktanbefalinger da jeg tror hver og en må prøve seg fram selv. Både iHerb, Proteinfabrikken, helsekostkjeder, Gymgrossisten og andre sportskjeder selger PWO fra ulike produsenter. Men jeg synes dette er viktig å skrive om. Min erfaring er at PWO ikke «klusser til» nervesystem, immunforsvar eller kropp på noen måte. Derimot får jeg styrke og mentalt fokus av det, som har hjulpet meg i kampen om å komme meg på beina igjen. Jeg har ingen vitenskaplig forklaring på hvorfor det funker for meg, til tross for at utmattelse og fysisk sykdom er kontraindikasjoner. Utmattelse og ME er en samlesekk av tilstander med antakelig mange ulike årsaker, og derfor vil jeg understreke hvor viktig det er å prøve seg forsiktig fram dersom man har utmattelse og ikke har prøvd dette før.

Typiske ingredienser:

Koffein: Koffein er et sentralstimulerende stoff som finnes i bla kaffe, te, cola og kakaobønner. Koffein er effektivt å innta før trening da det kan bidra med økt energinivå og mentalt fokus.

Kreatin: Er en nitrogenholdig organisk syre som finnes naturlig i cellene og bidrar til å levere energi til alle celler i kroppen, først og fremst muskler, ved å øke dannelsen av adenosintrifosfat (ATP). Veldig enkelt forklart: ATP er et molekyl som brukes til å motta og overlevere energi. Tenk på ATP som et batteri. Når batteriet er tomt, må det lades før det kan brukes igjen. Det er her kreatin har sin oppgave: Å lade det tomme batteriet (ADP) til ATP. Denne prosessen foregår kontinuerlig. Kreatin får vi hovedsaklig fra kjøtt i kosten, men tilskudd har vist gode resultater ved bla nevromuskulære sykdommer og hyppig treningsfrekvens. Kreatin har mange positive egenskaper, men i denne sammenheng er den viktigste at du restituerer deg raskere mellom øvelsene på trening og mellom treningsøktene.

BCAA: Er en gruppe forgreinede aminosyrer (leucine, isoleucine og valin) som stimulerer proteinsyntesen (muskeloppbyggingen) i cellene. Tilskudd av BCAA har vist seg å kunne øke utholdenheten under trening, og samtidig bidra til redusert muskelstølhet etterpå. BCAA motvirker den nedbrytende effekten i etterkant av styrketrening, noe som er positivt når man ønsker å bli sterkere.

Beta-alanin: Er en ikke-essensiell aminosyre som finnes naturlig i kroppen. Den virker enkelt forklart som en buffer, fordi den danner karnosin i muskulaturen. Karnosin hindrer at pH i cellene blir for sur når man danner melkesyre under høyintensiv trening. Dette kan i sin tur forhindre utmattelse og gjøre restitusjonstiden kortere.

Citrulline malat: Øker nitrogenoksid-nivåene i kroppen. Nitrogenoksid regulerer mange viktige funksjoner, spesielt i muskulaturen hvor det påvirker glukoseopptak, fettforbrenning og blodsirkulasjon. Økte verdier av nitrogenoksid kan også redusere stølhet og øke muskulær utholdenhet.

 

 

Test av ny dings: Kontinuerlig blodsukkermåler

Forrige uke startet jeg med enda en ny dings. Denne gang en kontinuerlig blodsukkermåler, som jeg skal gå med i 3 uker. Jeg har lånt den på diabetes-poliklinikken ved Aker Universitetssykehus. Den monitorerer glukosenivået i blodet mitt hele døgnet, via en sensor som er festet til magen. Fra sensoren går det en nål ned i underhudsvevet, og hvert 5. minutt oppdateres blodsukkerverdien. Blodsukkermåleren er trådløs, og kan feks bæres i lomma, i veska eller på bukselinningen. Eller der man måtte finne det mest praktisk 🙂 Dersom dette funker for meg, kan jeg søke om å få en slik permanent.

 

Bilde

Sensor festet til magen, med nål ned i underhudsvevet. Nålen må skiftes hver 6. dag.

Bilde

Guradian REAL-Time blodsukkermåler fra Medtronic

Formålet er å få bedre kontroll over blodsukkeret, uten å måtte måle det ved å stikke i fingeren hele tiden. Jeg har pga et komplekst og sammensatt sykdomsbilde et svært ustabilt blodsukker, så her øynet jeg en sjanse for å kunne forstå det og overvåke det bedre. Spesielt medfører gastroparese, med forsinket magesekktømming og næringsopptak, at blodsukkeret mitt lever sitt eget liv. TIl vanlig kan jeg gjøre alt mellom 10 – 20 blodsukkermålinger i døgnet.

I følge produsenten Medtronic (samme produsent som pacemakeren min) er Guardian REAL-Time ideell hvis du:

∗ Behøver mer informasjon om lave og høye blodsukkerverdier
∗ Ikke oppdager hypoglykemi (lavt blodsukker/føling)
∗ VIl ha bedre kontroll
∗ Har svangerskapsdiabetes
∗ Har diabetes og er gravid
∗ Har høy HbA1c (høyt langtidsblodukker, altså dårlig regulert diabetes)

Jeg bor alene, og synes spesielt natta er utfordrende. Siden blodsukkeret mitt svinger heftig – og uten mål og mening – setter jeg ofte vekkerklokka på ringing på natta slik at jeg kan måle. Heldigvis er jeg så heldig å (som regel) våkne dersom blodsukkeret blir for lavt, men det er aldri noen garanti for det. Så det er kjekt og trygt med en dings som varsler (en alarm det er umulig å ikke våkne av..!) dersom blodsukkeret blir for lavt eller for høyt. Jeg har selv stilt inn apparatet på de verdiene jeg ønsker varsling for. Det varsles også dersom blodsukkeret synker eller øker for raskt. Så kan jeg regulere med mat eller insulin før konsekvensene blir for store.

Alt skulle ligge til rette for at dette er en gjev dings i min diabetikerhverdag. Men jeg opplever den som noe herk, og lurer på at jeg synes hyppig stikking i fingeren tross alt er bedre. For det første, så synes jeg teknologien er noe gammeldags. Jeg er vant til dingser som iPhone og Mac, og denne blodsukkermåleren virker som om den skulle være fra steinalderen! Mye trykking og tungvint brukersnitt. Alt for små bokstaver gjør det nærmest umulig å lese displayet dersom jeg ikke står i sterkt lys (tror produsenten glemte at diabetikere ofte ser dårlig?).

 

Bilde

Min bærekraftige løsning! 🙂

 

Sensoren på magen er svært sensitiv. Går jeg noen meter unna den trådløse måleren blir signalet raskt for svakt. I tillegg er det himla upraktisk å gå rundt med den hele tiden. Den er ganske stor, iallefall under trening og på varme, lettkledde sommerdager. Klypa på den, som skal kunne festes i bukselinning eller bh for eksempel, er også lite funksjonell. I tillegg synes jeg alarmer for et eller annet går hele tiden. Er det jeg som har mørkelilla teknologisk aura, har Aker Universitetssykehus glemt å fornye apparaturen, eller er dette rett og slett et for dårlig produkt? Jeg skal gi den de ukene det tar å bli bedre kjent, kanskje finner jeg ut at den var smart likevel. Det er selvfølgelig kjekt å hele tiden kunne se hva blodsukkeret er, og i hvilken retning det beveger seg i, men foreløpig er vi ikke veldig gode venner, jeg og den.

Les mer om Freestyle Navigator II kontinuerlig blodsukkermåler her.