Oppned. Igjen.

 

 

IMG_4329

 

Det er mandag. Sola skinner fra skyfri himmel. Oslo-morgenen syder av solkremduft. Og det sprudles ikke rent lite innvendig, heller.

Jeg er på vei til Rikshospitalet. I helgen har gleden boblet inni meg. Fredag ble nemlig foten min erklært ferdig etter tåamputasjonen. Både den, pacemakeren, øyeoperasjonen, transplantasjonsutredningen — alt er gjort.

Og som jeg er klar! Forhåpningen til det forestående besøket er ikke akkurat liten. Selv om jeg forsøker å dempe forventningene — jeg har jo lært ett og annet om nettopp det — så kan jeg ikke annet enn smile.

Tenk om venteliste-ventinga endelig er over?
Tenk om jeg kan få et organ-lodd?
Hva kan vel gå gærnt nå?

På ny trekkes Svarte-Per opp av ermet. Eller er det en joker? Jeg vet ikke riktig lenger. På en halvtime snus verden oppned. Igjen.

I fjor ble transplantasjon av tarmen drøftet. Dette ble etter en tid avslått, fordi det ansees som et for risikabelt inngrep å gjøre. Oddsen for overlevelse er relativt liten, og sjansen for alvorlige komplikasjoner er stor. Jeg innfant meg smått om senn med at det ikke var noen levedyktig løsning.

Men for noen uker siden ble tråden tatt opp igjen. Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg, som gjør slike tarmtransplantasjoner, kom med sitt svar på den foreldede forespørselen fra Rikshospitalet. Sahlgrenska mener det er muligheter for tansplantasjon av tarm og bukspyttkjertel samtidig, og ønsker meg velkommen for videre vurdering.

Rikshospitalet står fast ved sitt. Men sett i lys av at prosedyrene og resultatene for slike multiviscerale transplantasjoner er blitt bedre, er de heller ikke helt avvisende. I løpet av samtalen innser legen at en slik avgjørelse blir for vanskelig for meg å ta på egenhånd. Han ønsker dermed at dette skal plenumdiskuteres en gang til, slik at de kan gi sin anbefaling på nytt. Jeg får dermed ikke komme på noen organventeliste før alt er avklart.

Jeg skulle vel eksplodert av glede? Dette er jo et halmstrå som jeg burde vanne, gjødsle og stelle kjærlig med. Men jeg vet ikke lenger.

Jeg er sliten av alle disse vendingene. Det er store ting som må omstilles i mitt eget sinn hver gang. Det er tanker rundt antall leveår og livskvalitet. Det er å vekte nåtid mot framtid. Det er håp og tvil. Det er å søke mest mulig korrekt informasjon. Disse nagende spørsmålene uten klare fasitsvar gjør noe med meg.

Der og da ble jeg slått i bakken av skuffelse. Å ikke få avklart noe denne gangen heller. Å gå i gang med atter nye runder, istedenfor å komme på ventelista. Spørsmålene i hodet mitt.

Hvorfor har Sahlgrenska brukt så lang tid?
Hvorfor har ikke Rikshospitalet purret på, når de ikke har fått svar?
Hvorfor har de bare konkludert og avslått?
Hvorfor har ikke dette blitt løst i den tiden jeg likevel måtte vente pga de andre inngrepene?
Har jeg rett til å bli frustrert? Sint? Føle sorg?

Nå som det har gått et par dager, og jeg har fått summet meg, er motet på vei tilbake. Jeg har svelget unna skuffelsen. Jeg har klart dette før, og jeg skal klare det igjen. Jeg forstår at alt er gjort i den beste hensikt, så jeg forsøker å se på den nye vendingen som en uventet joker og ikke en Svarte-Per.  Jeg tror nok jeg vet hva svaret fra Rikshospitalet blir denne gangen også. Jeg skal ta det kortet som kommer.

YOLO. You only live once.

 

 

Så kleine og forslitte bokstaver, har jeg mange ganger tenkt. Altså, mottoet er jo i sannhetens navn korrekt. Men jeg har nå ledd litt av det også. At man skal trenge en slik huskeregel? Akkurat som «keep calm and carry on». Og alle de andre fjollete, masseproduserte visdommene som pryder veggene i hjem over det ganske land. De mest ihuga dekorfantastene har nok plukket skiltene ned for lengst. Det er jo tross alt noen år siden de ble poppis i de harmoniske interiørbladene…

Men nå. Nå kjenner jeg at YOLO er blitt noe annet. Det er smertefullt. Det er vidunderlig. Og det er mitt. Iallefall når jeg greier parkere fortvilelsen.

Det skjer mye på sykehusfronten nå. Allerede neste uke setter jeg i gang med utredningen for transplantasjon av bukspyttkjertelen. Jeg er både glad og redd. Men etter undersøkelser i det siste, spekuleres det på om dette kan utvides til noe som kalles multippel visceral transplantasjon. På enkel norsk betyr det flerorgantransplantasjon. Istedenfor å bare transplantere bukspyttkjertelen, er et alternativ å transplantere flere organer samtidig. Det bes nå om vurdering for å skifte ut flere indre organer og hele tarmen.

Flerorgantransplantasjon er det mest omfattende medisinske inngrepet som kan gjøres. Dette utføres ikke i Norge, men Rikshospitalet har samarbeid med både Sverige og USA hvor slike inngrep tilbys.

Jeg forsøker stadig å fordøye nye vendinger. Statistikken for overlevelse og alvorlige komplikasjoner ved flerorgantransplantasjon er ikke til å juble over. Samtidig som det jo kanskje kan gi meg et bedre liv dersom det lykkes.

Jeg vet ikke enda om dette inngrepet kommer til å bli reelt for meg. Men jeg vet at slikt kun vurderes når det er absolutt nødvendig siden det er sjeldent, omfattende og risikabelt. Og det er litt tungt å forholde seg til. At jeg er kommet dithen at slikt foreslås.

Det eneste sikre jeg kan forholde meg til, er viktigheten over hva jeg fyller dagene mine med. Det er begrenset hvor mye krefter som er igjen når undersøkelser, trening og behandling er utført for dagen. Desto viktigere blir det å prioritere de bra tingene. Foreløpig befinner jeg meg i en følelsesmessig interneringsleir, men jeg vil forsøke å leve og nyte så mye jeg kan denne sommeren. Jeg gleder meg veldig til å tilbringe tid sammen med familien.

Avslutter med denne huskeregelen av Kolbein Falkeid:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen
i tankene
og forgylle dem
med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg
på mannskapslista.

God sommer-klem! YOLO!