Signed, sealed and soon delivered

 

IMG_4363

 

I dag er en av de dagene jeg tenker at jeg tenker alt for mye. En av de dagene der jeg forsøker å manøvrere mellom jubel, savn og angst. En sånn dag der følelsene slenger hit og dit, og uroen sprer seg langt ut over sitt kjerneområde. Den klistrer seg fast i alt den ikke skal.

Jeg skal signere den ferdigstilte søknaden om organtransplantasjon. Tenk at dagen endelig er kommet. «Pasienten er sterkt motivert for transplantasjon» står det. Og det er jeg. Så hvorfor er jeg så urolig?

Kanskje er det fordi jeg ikke helt vet hva som venter. «Pasienten er grundig informert», står det i søknaden. Og det er jeg. Før helgen hadde jeg ny samtale med kirurgen som skal utføre inngrepet. Vi snakket om det rent medisinsk-tekniske; Hvordan ting skal gjøres, hvordan de kan løse utfordringene, om statistikk, og hva jeg skal gjøre selv. Og ja, jeg tror jeg vet så mye som det går an for meg å vite pr nå. Men så er det alt det jeg vet at jeg ikke vet. Fordi en transplantasjon aldri er lik for noen. Hva venter meg?

Kanskje er det fordi jeg ikke kan ta gleden på forskudd. Søknaden må godkjennes av en faggruppe ved Rikshospitalet før jeg havner på ventelisten. Jeg håper det blir like etter påske.

Kanskje er det fordi det i dag er 7 år siden pappa forlot verden. Helt klart en dag til ettertanke. På en merkelig måte føles det godt at det er på nettopp denne dagen jeg undertegner. Pappa snakket om det allerede da jeg fikk diabetes for snart 40 år siden – at transplantasjon ville bli en gyllen mulighet en gang i framtiden. Kanskje var det til trøst, både for ham og for meg. Det er rart å sitte her og undertegne en søknad om noe som for et ukjent menneske har betydd livets slutt. Noe som for andre blir et stort tap og savn. Mens det for meg, hvis det går bra, blir starten på framtiden. En slags ny fødsel.

Eller er det kanskje fordi jeg er nummen av både glede og skuffelse. Det har blitt flere nye vendinger de siste par ukene, så det er mulig jeg ikke har sortert alt. Ulike sykehus og leger har sine meninger rundt tarmtransplantasjon, men nå velger jeg å gjøre slik Rikshospitalet anbefaler: Vi legger tarmtransplantasjonen på is inntil videre, velger bukspyttkjertel, og så håper jeg at vi ikke brenner noen broer hvis tarmtransplantasjon skal vurderes senere.

Gladnyheten er at jeg slipper å legge ut tarmen hvis jeg får ny bukspyttkjertel. Tanken var at siden magen er rekonstruert, må kirurgene ha en stomi (altså åpning med pose på magen) for å komme inn til det nye organet i etterkant av transplantasjonen. Nå mener de at man skal klare å legge den nye bukspyttkjertelen slik at den kan nås via gastroskop (slange ned gjennom spiserøret) og gjennom huden. Akkurat slik de vanligvis gjør det. Himmel, så glad jeg er for det! Ikke fordi en stomi er så utenkelig, men fordi det ville utgjøre en større infeksjonsrisiko etter transplantasjonen. Og ikke minst fordi det ville bli upraktisk, fordi plasseringen av stomien medfører at posen må tømmes veldig ofte. Akkurat den oppturen var hinsides alt.

Se så! Nå har jeg fått satt ord på litt av tankefloka. Takk for at du ville lese. Nå skal jeg hive meg rundt. Avgårde til Riksen og levere søknaden. Ta noen nye tester. Hjem og finne fram sommerklær. Gyve løs på krim. Og tilbringe fridagene sammen med kjæresten.

Ønsker deg riktig god påske!

 

 

Koloskopi

IMG_4249

 

 

Ny undersøkelse av magen. Denne gang fra den andre enden..! Det blir  mye «intern-prat», men det er nå en gang det jeg holder på med for tiden. Håper det kan være til nytte for noen. Det er nemlig ikke alltid like greit å spørre om sånne ting, enten det er en selv eller en man kjenner som skal til pers.  So here it goes! Og som sist, legger jeg noen bilder helt nederst i innlegget, så kan du velge selv om du vil se eller ikke 🙂

 

Tirsdag var jeg til konsultasjon hos gastroparese-legen min ved Ullevål Universitetssykehus. Jeg har ventet siden desember 2013 på å få tatt en koloskopi pga de stadig økende mageplagene mine. Jeg har gjort noen av de andre undersøkelsene i vår og i høst. Men den kanskje viktigste, koloskopien, skulle gjøres først i slutten av september. Legen var enig i at jeg hadde ventet for lenge sett i forhold til plagene jeg har, så han fikk framskyndet undersøkelsen til torsdag. Selv om jeg har gruet meg til undersøkelsen fordi den kan være svært smertefull, ble jeg veldig glad for at ventetiden snart var over.

 

 

IMG_4268

Sulten og matt. Grua meg litt. 

 

 

I en koloskopi undersøkes tykktarmen og tynntarmen fra innsiden. Man bruker et koloskop til dette. Et koloskop er en ca 2 meter lang bøyelig, fiberoptisk slange som føres inn i tarmen (nedenfra altså, i motsetning til et gastroskop som føres ned via svelget). Koloskopet fungerer etter samme prinsippet som et gastroskop. Man kan inspisere tarmens innside, overføre bilder til en tv-skjerm, og ta biopsier/vevsprøver. Undersøkelsen er aktuell feks ved mistanke om svulst eller betennelsestilstander som Crohns og Ulcerøs kolitt.

 

Video-Koloskop_VC-3850

 

 

magetarmar(1)

 

 

Jeg var litt bekymret, for tarmen skal helst være helt tom. Jo mer rester som ligger igjen «innaskjærs», jo vanskeligere blir det å undersøke samtidig som smertene gjerne blir større. Med gastroparese er det nærmest en umulighet å bli helt tom. Og spesielt når man bare har 2 døgn på seg..! Så jeg gikk «all in» og fastet fullstendig den tiden jeg hadde igjen til undersøkelsen. Ettersom koloskopien skulle gjøres på formiddagen, ble siste kvelden og natten brukt til tarmtømmingsprosedyrer. Medikamentene jeg tidligere har brukt for dette har ikke funket så bra. Denne gangen fikk jeg en annen type, og nå gikk det fint. En stor fordel med denne nye var at den skulle blandes i bare et glass vann, i 2 runder. Tidligere måtte jeg drikke flere liter med oppløsning som smakte pføy. En annen fordel var at denne faktisk smakte godt. Sitronbruspulver 🙂

 

 

 

IMG_4226

 

 

IMG_4227

 

 

#300,00 kroner rett i dass» 🙂 

 

Jeg ble møtt av en hyggelig lege og blide sykepleiere som tok godt vare på meg. Jeg fikk både smertestillende og avslappende gjennom en veneflon i armen. Dette var noe jeg hadde bedt om på forhånd, siden jeg har store magesmerter i utgangspunktet.

 

IMG_4244

 

 

 

 

IMG_4245

 

Veneflon i armen, og iført de obligatoriske blå-buksene. Med åpning bak. Som gjør at man helst tar bilde  forfra 🙂

Det gikk greit å få skopet opp i både tykk- og tynntarmen, noe som kan være en utfordring siden tarmen svinger seg. Dette kan være veldig smertefullt, da nervenettet er godt utbygd og strekker seg langs hele kanalen.
Hele tiden kunne jeg ligge og følge skopets ferd på skjermen – og det er jo så spennende! Undersøkelsen var gjort på 1 time tror jeg, og etterpå hadde jeg en halvtimes døse-hvile på et overvåkningsrom siden jeg hadde fått beroligende og smertestillende.

 

 

IMG_4253

 

 

Lykkeligst i verden, kunne jeg dra hjem!

IMG_4278

Den Pepsi Max`en altså..! Herlighet så god den var! 🙂

Tusen takk til dr Margit Brottveit og dr Kim Vidar Ånonsen ved Gastromedisinsk avdeling, Ullevål Universitetssykehus for bilder.

advarsel

STILL IMAGE

Blindtarmen 🙂 

STILL IMAGE

Tynntarmen. Om ikke pen, så iallefall ren! 🙂

Gastroskopi

IMG_4063

NB: Siden kanskje ikke alle er like fascinert av anatomi og histologi, har jeg lagt bilder fra gastroskopien nederst i innlegget. Så håper jeg ingen setter kaffen i halsen 🙂 

 

Denne uka var det dags for ny gastroskopi. Dette er en undersøkelse av spiserør, magesekk og tolvfingertarm ved hjelp av et gastroskop. Et gastroskop er en fleksibel slange som kan overføre bilder og film fra kroppens indre til en tv-skjerm. Man blåser inn luft for å få bedre oversikt, mens skum og rester på slimhinnene kan spyles vekk med vann. Vevsprøver/biopsier hentes opp ved hjelp av en tang som sendes ned gjennom slangen.

Man kan få bedøvelsesspray i svelget slik at man lettere får skopet ned. Jeg synes det er best uten. Årsaken? Flashbacks fra yngre dager. Trenger jeg si mer enn pærelikør? Grøss.

 

gastroskop98-gesamtansicht-300x178     gastrokop98-endstueck

Enden av skopet er utstyrt med vidvinkel fiberoptisk kamera, lyskilde, vanndusj og luftkanal. 

gastroskopi

 

Det er sjelden jeg har vært så gufsen etter å ha fastet noen dager som nå. Regner med det skyldes et i utgangspunktet lavt energibudsjett. Denne gangen var det virkelig en prøvelse. Det samme kan vel sies om meg 🙂 

Jeg ble sittende på venterommet ganske lenge. Sykepleierne sneglet seg langs korridorene, mens skoene deres laget øredøvende subbelyder. Dessuten gikk de i utakt. Grønnplanten i vinduskarmen breiet seg egoistisk og smakløst. Jeg misunte den de enorme vannmassene den helt sikkert mesket seg grådig i. Mannen i hjørnet nøs unødvendig høyt og ofte. Munter var han søren meg og.

Etter nærmere en times tid, stilte jeg meg på nytt i køen i resepsjonen. Omsider ble det min tur. Jeg spurte – etter egen oppfatning på daværende tidspunkt – i et harmonisk stemmeleie om noen tilfeldigvis hadde glemt av timen min..? Legesekretæren så spørrende på meg. Det ene øyenbrynet hennes hevet seg. Det andre fulgte etter det første. Hun kikket ned i skjermen sin, og meddelte likegyldig at det var forsinkelser, og at det var «noen stykker» foran meg i køa. Det holdt for nano-lunta Antonsen.

«Det må da for helvete være mulig å få den undersøkelsen unna litt brennkvikt?!?» nærmest brølte jeg, mens hårsveisen hennes endret både fasong og tekstur. Stillheten senket seg ute på venterommet. Til og med snue-mannen ble tyst. Jeg kunne høre grønnplanten slurpe i seg. Marinert i egen selvmedlidenhet mostret jeg opplysende at jeg hadde diabetes 1 og gastroparese og hadde fastet i flere døgn. Jeg forlot kontoret, og tok samtidig med meg litt av malingen.

Det å skjelle ut noen hadde umiddelbar effekt. Ikke at det er noe jeg anbefaler altså, med mindre man liker følelsen av å være Pasienten fra Helvete. For minutter etterpå ble jeg hentet til undersøkelsesrommet. Innen da hadde jeg gått fra sinna til særdeles flau. Så jeg luntret etter sykepleieren, mens jeg prøvde å spare på gulvbelegget.

Undersøkelsen gikk fint! For første gang på lenge var spiserør, magesekk og tolvfingertarm helt tom. Det gjorde meg veldig glad, for det er ikke så enkelt å få til med gastroparese.

Slimhinnene var rosa, glatte og fine. Det var bare små tegn til betennelser, i motsetning til tidligere. Da har vevet vært veldig irritert og med sår pga gastritt (betennelse i magesekken) og øsofagitt (betennelse i spiserøret). Så medisinene jeg tar for dette funker. Hvorfor det er bedre nå enn før er ikke godt å si, men jeg vil tro det skyldes at jeg kaster mindre opp pga pacemakeren. Jeg skal til ny konsultasjon hos gastrolegen min neste uke, håper jeg kan få tid til å spørre litt mer inngående rundt det.

 

IMG_4073

Nirvana! 

 

Så deilig det var å rusle ut i sola etterpå. Med i veska var både proteinbarer, Havretrippel og Pepsi Max. Festmåltid på veien hjem 🙂

Nedenfor kan du se noen bilder fra fotoshooten innabords. Takk til dr Kim Vidar Ånonsen ved gastromedisinsk poliklinikk/Ullevål Universitetssykehus for bilder og smittsomt godt humør! 

 

advarsel

STILL IMAGE

Slimhinnen i spiserøret mitt er nesten helt uten betennelse. Rosa, glatt og fint! 

 

Øsofagitt

Omtrent samme bilde som ovenfor, tatt av meg tidligere. Bildet viser øsofagitt (betennelse i slimhinnene i spiserøret) forårsaket av hyppig oppkast, refluks av magesyre og overvekst av sopp og bakterier. 

 

STILL IMAGE

Mer spiserør. 

 

STILL IMAGE

Magesekk.

 

STILL IMAGE

Mer magesekk.

 

STILL IMAGE

Inngang til tolvfingertarmen. Salvador Dali – go home! 🙂 

 

STILL IMAGE

Ved tolvfingertarmen kommer galle ut feil vei. Rene rundkjøringa 🙂