Stikkord: hverdagsglede

Turnus

God mandag!

I går våknet jeg til litt kjøligere temperatur, og det var litt deilig. Skammer meg litt over å si det, for det er jo sommervarme jeg lengter etter hele vinteren! Men ved å være uvel i den varmen som har vært nå, så var det kjærkomment med en nedkjølingsdag 🙂 Kanskje for flere enn meg? Tror Pus også syntes det var greit, for han sov som en stein. Prøvde å jekke opp pulsen med laserpennmusa hans, men det var ingen respons at all 🙂

 

IMG_3772

Nedkjølingsdag 🙂 

 

IMG_3755

Handkle rett fra fryser`n falt i smak i varmen! 

 

Etter at jeg begynte med ny medisin (skrev litt om Constella her), synes jeg å merke bedring! Magesmertene har avtatt noe, så jeg har kunnet spise litt mer variert kost. Mesteparten av døgnet er fortsatt preget av verk og fatigue, men i små gløtt kvikner jeg til. I disse glimtene, som kan vare alt fra en til flere timer, er hverken hode eller kropp noe fyrvereri sånn foreløpig, men du verden så gildt det er likevel! Noen dager har jeg ligget ute i sola en times tid, eller så har jeg tatt ei kort og forsiktig økt på trening. Jeg ser på tv igjen, eller gjør andre småting. Og lørdag – etter medisinering med militær presisjon – klinket jeg til og ble med på veldig hyggelig Sverige-tur!

 

1970365_10152166793160563_2377940732752941355_n

På tur  🙂 

 

IMG_3597

Mmmm. Sommermat! 

IMG_3708

Mmmm. Helsekost! 

 

Jeg begynner nå å se et slags mønster mht Constella. Jeg tar den om morgenen, og da blir jeg sykere i noen timer. I disse morgen- og formiddagstimene er utmattelsen enda mer fremtredende. Symptomer som feber, hodepine, besvimelsesfølelse, rask puls, kvalme og svimmelhet øker og jeg har det ikke bra. Magen jobber – og det er jo formålet. Og det koster krefter. Men disse små pausene som kan komme i etterkant gjør det verdt det, i aller høyeste grad! Rene kanal-ferien 🙂 Sakte føler jeg at livet i små doser vender tilbake igjen. Nærmest i en slags turnus-ordning. Kontrastene er store. Gleder meg vilt til fri-vakta blir lengre og mer stabil 🙂

Apropos puls. Som det merkes at jeg ikke har vært i bevegelse eller fått trent så mye vekter i sommer! Det har blitt korte og forsiktige økter. Jeg går veldig fort tom. Det vil si, jeg er jo egentlig tom før jeg har satt i gang, men har presset meg til å prøve allikevel. For jeg lever jo i troen på at det plutselig en dag løsner igjen. Jeg har ikke greid å holde på hverken intensitet, variasjon eller mengde. Selv om jeg ofte blir enda mer sliten og uvel etterpå, så tror jeg på å gjøre det lille jeg kan. Erfaringsmessig vet jeg at det er lurt å presse seg litt. Spesielt pga fordøyelsen. Det vanskelige er å vite sin egen tåleransegrense.

Om ikke annet, så har jeg sett noen hyggelige og svette fjes, og slått av en liten prat 🙂 Og selv om jeg ikke har greid å vedlikeholde muskulaturen, så vet jeg iallefall at jeg har prøvd det jeg kan.

 

IMG_3627

Frivakt!

 

IMG_3509

Sjelefred ved Østensjøvannet 

 

IMG_3665

Det får man kalle tordenhimmel! 

 

Nå teller jeg bare dager til manuellterapeuten er tilbake fra ferie! 2-3 dager i uken er jeg hos Roger Geinhoff ved Hans & Olaf fysioterapi. Der får jeg behandling for nevropati og muskelplager, og det er det veldig god hjelp i. Det knaes, strekkes og brekkes 🙂 Sirkulasjonen øker, smertene og stivheten blir redusert, og jeg har dermed mer å gi på trening. I tillegg til veldig effektiv behandling, får jeg trent både stemmebånd og lattermuskler 🙂

Ønsker alle en riktig fin og fredfylt dag!

Hyrdestund på Bislett Bad

Bilde

 

Min pappa hadde et særeget syndrom. Et synonymforvirrings-syndrom (det er den beste beskrivelsen jeg kommer på!) Han fant nemlig til stadighet på morsomme ord. Som han konsekvent brukte helt feil. Vokabularet hans var det nok bare vi nærmeste innvidde som hadde mulighet til å forstå. Eller trodde vi forsto…

I alle år hadde jeg hørt pappa si, gjerne mens han strakk seg og gjespet høylytt etter vel inntatt middag: «Nei, nå skal det jammen bli godt med en hyrdestund..!». Og jeg skulle bli godt over 30 år før jeg forsto den virkelige betydningen av ordet. For i pappas verden, og dermed også min, så var dette ensbetydende med middagshvil! En stund der man tar en velfortjent timeout fra omverden, der man koser seg (?) og bare slapper av. Nyter å gjøre ingenting, liksom. Og jeg, som egentlig er litt fan av ord – og timouts – hadde altså tatt dette for god fisk. I over 33 år.

Iallefall. Årsaken til at jeg med bråhast forsto definisjonen av ordet, ble en flau affære. Det var den dagen som i all ettertid går under benevnelsen Den store H-dagen. Jeg hadde nemlig en kveld kommet hjem fra Bislett Bad. Jeg var så glad og fornøyd! Jeg hadde hatt velværedag, med skrubbing og smøring etter alle kunstens regler, svømming, bobling, og jeg hadde slappet av i saunaen og snakket med masse hyggelige folk. Det var vinter og bikkjekaldt ute, og jeg hadde satt meg godt tilrette hjemme i sofa med Pus, Pepsi Max, masse lys, film og fjernkontroller. Og Facebook. Lykkelig og uvitende tenkte jeg at dette kunne jeg jo dele med omverdenen. Sannelig! Dette måtte da være en staselig statusoppdatering på en ellers hustrig vinterkveld?

«Har hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad!». Skrev jeg.

Iløpet av minutter smalt det inn med likes, kommentarer, sms`er og oppringninger. De var av typen «Så fint at du vil dele dette med oss, Silje!», «Var dere mange, også..?» og «Har du krøpet over?». Jeg skjønte ingenting! Hva var det som var så ekstraordinært med å ha hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad, liksom..?

Det var behov for en oppklaring. Så jeg måtte ringe hjem. Mamma holdt på å le seg ihjel. Applaus i stua fra kaffegjester. Før hun hikstende tok til å forklare meg hva H-ordet betyr (en samtale vi burde hatt for ca 20 år siden?). Et par sekunder var jeg småbitter på pappas ureglementære ordbruk, men så kunne jeg jo ikke annet enn le, jeg heller. Om enn litt rød i fleisen. Og en slettet Facebook-oppdatering rikere.

Det hører med til historien at pappa ofte brukte ord i motsatt betydning også. Hyrdestund inkludert. For eksempel hvis noen lagde ukul stemning. Eller hvis noen var ufine eller urettferdige. Så i ettertid har H-ordet fått ny status hos meg! Ikke akkurat i Facebook-feltet, kanskje…  Men i pappas ånd, så bringer jeg ordsurr-syndromet videre. For hver gang jeg opplever noen som er ubehagelige, irriterende, uhøflige eller sårende, så takker jeg vedkommende for hyrdestunden. Inni meg selvsagt. Og da må jeg smile igjen. Så takk, Pappa!

Bilde

Hopp?

Jeg har vært så heldig å få gå til coach Christine Otterstad (
http://christineotterstad.com ) i vår! I forbindelse med KK`s jubileum, er vi noen få utvalgte heldiggriser som får hjelp fra KK`s ekspertpanel. Jeg valgte meg dyktige Christine.

Det ble mange tankevekkende og utrolig givende samtaler. Makan til inspirerende dame..! Etter kartlegging rundt livssituasjon og mål her i livet, fikk jeg et enestående tilbud. Med hjertet i halsen takket jeg ja til å gjesteblogge for henne. For en vidunderlig sjanse! Pissredd, men samtidig overveldende glad, omtrent fløy jeg hjem. Jeg fikk plutselig mye å gjøre. Lage egen blogg, blant annet. ”Hopp!” sa hun. ”Hopp? Hjelp!” tenkte jeg.

Jeg har lenge fundert på hva jeg skal kunne brukes til. Jeg trives ikke med å være ubrukelig – så enkelt er det! Men den uforutsigbare helsa mi gjør at jeg ikke passer helt inn i en normal arbeidsdag. Sykdom er på mange måter min fulltidsjobb. Jeg har medisinsk oppfølgning omtrent daglig, og jeg bruker mye tid på trening og sykdomsmestring. Og selvfølgelig hvile, det må også med. Likevel har jeg en mental og kreativ restkapasitet som jeg så gjerne skulle brukt til noe. Tankene rundt en blogg har spunnet lenge. Kanskje jeg skulle dele erfaringene og tankene mine med noen der ute? Redselen har holdt meg unna. Vi snakker eksponeringsangst til tusen! Jeg, som helst later som ingenting, skal plutselig begynne å utlevere meg selv? For skal jeg blogge, så skal det definitivt ikke være i den rosa kategorien! Livet mitt er alt annet enn en dans på roser, må vite.

Når jeg nå sitter her og reflekterer, og prøver å lage en slags imaginær bloggplattform, så slår det meg: Hva er en rosablogg? Ifølge en Aftenposten-artikkel var det blogger Thomas Moen som oppfant begrepet ”rosablogging” allerede i 2009. Han definerer rosabloggeren som ”en jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker samt hvor kjedelig skolen er”. Nuvel. Da er jeg allerede godt utenfor kategorien. Men fenomenet har utviklet seg i sin betydning siden 2009, og jeg føler fortsatt behov for litt renvasking. Jeg tenker på en rosablogger som en som beskriver i positivt ordelag hvilket vidunderlig liv hun lever. Hvor lykkelig hun er med familien sin i det alltid rene og pene hjemmet sitt. Hun legger ut bilder av seg selv – med pump selvsagt – fra dagens treningsøkt. Hun deler med stor entusiasme bilder av dagens sunne og proteinrike middag. Og kjører selvfølgelig på med usunne – dog raw eller vegan – kakefristelser i helgene. Sånn for å ha en akkurat passelig coolness-motvekt til fitnessfasaden.

 

Silje Kristin Antonsen05

 

 

Og jeg føler meg plutselig litt beklemt. Som nevnt, hverdagen min er alt annet enn rosa. Lengre unna polert fasade og glamour kommer man vel ikke. Men med uførstatus, medisinske utfordringer, smerter, frustrasjon og redsel vil jeg nok likevel gå i fella. For i mitt liv som mandagsprodukt inkluderes også hverdagsglede, trening og kosthold i tillegg til galgenhumor, indre motivasjon, meninger, kunnskap og informasjon som jeg gjerne vil dele. Med pump.

”Hopp!” sa Christine. ”Nå kommer jeg!” sier jeg.  Og håper noen vil ta i mot.