Skje-teorien

God fredag 🙂 Her er en historie, skrevet av Christine Miserandino. Så enkel – så klok.

 

images

 

Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp. Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født. Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

(Teksten er oversatt og forkortet)

 

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon – nyt og vær glad for hver eneste èn 🙂 Ønsker deg riktig god helg! 

Den vanskelige ensomheten

Noen perioder har jeg følelsen av å leve i et eget solsystem. Nå har jeg en slik periode. Og jeg er ganske sikkert ikke alene. Det bare føles slik. Facebook og Instagram flommer over av ferieblide fjes, tilfredse uttrykk, spennende opplevelser og sommerlykke. Og for hver «like» jeg hjertelig velmenende trykker på, jo mer fremmed føles hverdagslivet.

Når blir det plass til meg i denne fine verdenen igjen?

Hverdagskreftene strekker noen dager til å presse meg til en kort økt på trening. Eller gå en tur. Ellers ligger jeg for det meste. Magen gjør vondt, jeg sover alt for lite, og jeg er sliten. Jeg har mistet overskuddet til å tenke så positivt som jeg burde, selv om jeg gjør vedlikeholdsarbeid så godt jeg kan. Jeg vet at tankekraften bor der inne i meg et eller annet sted, men jeg har vanskelig for å finne den fram akkurat nå. Jeg vet at jeg kommer til å skamme meg fryktelig over at jeg mistet den, den dagen den er på plass igjen. Jeg vet ikke helt hvordan. Men jeg skal lokke den tilbake.

Nettene blir lange. Frustrert leter jeg etter løsninger på det jeg sliter med: Gastroparese. Mellom oppkast, søvnløs «hvile» og strategigrubling leser jeg på utenlandske diskusjonsfora om temaet. Uten å egentlig bli noe klokere. Kanskje virker det mot sin hensikt; for alle med denne sykdommen er like fortvilte som meg. Hvert bilde jeg ser er en påminnelse av hva jeg har vært gjennom og hva jeg har i vente.

 

1661fcf539bf706efdd6585c24db583b

 

Det vanskeligste er ensomheten. Stillheten. Tålmodigheten som kreves. Det å ha en lidelse uten løsning. At ingen kan si: «Det går over». Jeg skulle gitt hva som helst for at noen kunne holde meg i hånden og si «Det går over». Eller «Gjør sånn og slik, så blir det bra». Det trengte ikke være helt sant, en gang. Bare noen ville si noe.

 

Silje Kristin Antonsen09     Silje Kristin Antonsen08

 

Hvorfor skriver jeg dette? Skal jeg ikke heller forsøke å være positiv? Jo. Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er mange som sliter med akkurat det samme. Ensomheten rundt det å ha en kronisk, eskalerende eller utmattende sykdom. Jeg vil at dere ikke skal føle dere så alene! For det er nettopp når vi mangler overskudd til å være sammen med andre, når vi føler at vi visner sakte innvendig, når vi er triste for alt det fine vi går glipp av, når vi ikke finner trøst i oss selv, når vi skammer oss av dårlig samvittighet for at vi ikke strekker til, det er da vi trenger å vite at vi ikke er alene.

Til alle dere som gleder dere til dagen er over. Til alle dere som tenker, før dere endelig sovner: «I morgen. I morgen skal alt bli bedre».

 

63c1d8682ae2e1dd23aab3b9903512bf

Statlig kontrollenhet for alternativbransjen

Bilde

 

Nordmenn bruker milliarder av kroner på alternativ behandling hvert år. Uten statlig kontroll.
Det blir ikke ført tilsyn med alternativ behandling, eller stilt offentlige krav til utdanning for de ulike behandlerene. Forbrukerombudet krever nå at helsedepartementet tar flere grep for å kontrollere bransjen.

I følge tall fra det nasjonale forskningssenteret NAFKAM kjøper nordmenn alternative tjenester for svimlende 4,7 milliarder årlig. Det finnes over 200 kjente behandlingsformer, og felles for dem er at de i hovedsak blir utøvd utenfor det ordinære helsevesenet og at effekten ikke kan dokumenteres. De to største hovedretningene er akupunktur og healing.

Fagdirektør i forbrukerrådet, Tonje Hovde Skjelbostad, etterlyser en gjennomgang av regelverket for alternativ behandling. Først og fremst for å ta tak i de forbrukerutfordringene som finnes, og for å se på hvilke tiltak som kan settes i verk for å bedre forbrukervernet. Slik situasjonen er nå, kan i utgangspunktet hvem som helst gjøre hva som helst. Mangel på utdanning er en trussel mot pasientsikkerheten, og det at ingen fører tilsyn og kontroll gjør at dette ikke blir fanget opp og tatt tak i – noe som er uheldig for de potensielt sårbare forbrukerene som bruker alternativ behandling, sier hun.

Av konkrete tiltak ønsker forbrukerrådet i første omgang å sette ned et utvalg for å se på forbrukerutfordringene, og har tatt initiativ til et møte med Helse- og omsorgsdepartementet. Fagdirektøren vedgår at det er en kinkig situasjon, for ved å sette krav til utdannelse og innføre tilsyn, er man redd for å gi alternative behandlere legitimitet som ikke er ønsket. Forbrukerrådet mener at på grunn av den store bruken av alternative tjenester, sårbare forbrukere og potensielt stor fare for forverring eller skader ved bruk av alternativ behandling, bør man utrede dagens regelverk.

Lege og seniorforsker ved NAFKAM, Arne Johan Norheim, er positiv til utspillet. Han mener den aller viktigste utfordringen er å sette et minstekrav til medisinsk kompetanse. Krav til innhold i naturmedisinsk behandling er straks mer omstridt og vil også være med å gi en falsk legitimitet i denne debatten. Han understreker hvor viktig det er at kvaliteten på tjenester som tilbys må være størst mulig. Og at man får et kontrollsystem for nettopp dette. I og med at det er vanskelig å skille mellom feks god og ikke god healing (som er subjektivt og individuelt), vil det enkleste være å sette minstekrav til medisinsk grunnkompetanse slik at ikke skader oppstår, medisinske symptomer blir oversett, sykdomsforløp blir mistolket eller i verste fall oppdaget for seint.

Pr i dag har misfornøyde eller bekymrede forbrukere av alternative behandlingsformer intet sted å henvende seg. Det finnes imidlertid et bivirkningsutvalg i Norsk Akupunkturforening som behandler klager som rapporteres internt. Her understøttes behovet for kontroll, da det i 2012 kom inn over 25 000 klager fra pasienter som opplevde plager etter å ha vært hos alternativ behandler.

 

Bilde

 

Det jeg personlig synes er veldig interessant, er hva forbrukerene rapporterer til NAFKAM: De som bruker flest offentlige helsetjenester er også de som benytter seg hyppigst av alternativ behandling. Denne pasientgruppen bruker alternativ medisin for å ha det best mulig med sine lidelser, og/eller forebygge andre helseplager.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av alternativ medisin. Årsaken til dette er den manglende helhetlige oppfølgingen jeg får i tradisjonelt helsevesen. Det som ikke kan avsløres ved en blodprøve, blir som oftest ikke gjort noe med. Jeg har en lege for hver sykdom eller kroppsdel, men møter sjelden noen som ser på hele bildet. Som er interessert i å se sammenhenger. Jeg opplever hos dyktige alternative terapeuter at jeg blir sett og hørt. Og jeg har ved de fleste tilfeller fått god hjelp. Kanskje ikke til å kurere noen sykdom eller tilstand, men til å ha det bedre i hverdagen. Jeg tror ikke at alternativ medisin kan erstatte skolemedisin på noen måte, men ved naturmedisinsk behandling kan man legge forholdene til rette for at kroppen skal ha det bedre. Tenk om det kunne vært samarbeid mellom disse to medisinske retningene..? Jeg tror at mange, som meg, oppsøker alternative behandlere for å øke livskvaliteten. Vi opplever at tradisjonelt helsevesen ikke strekker til. Og jeg tror at mange dessverre må slutte med den alternative behandlingen fordi det er alt for kostbart i lengden. Og det er virkelig synd. Like synd som at man selv må ha god medisinsk forståelse og interesse for å styre riktig i denne verdenen av mange behandlinger.

Min mest surrealistiske opplevelse var da jeg var hos en terapeut (helt tilfeldig på ferietur!) som mente at han ved å legge hånden på magen min kunne fjerne min diabetes type 1. Jeg måtte bare først peke på hvilket område den dysfunksjonelle bukspyttkjertelen lå, slik at han kunne plassere hånden på riktig sted. Jeg fikk også forlenget den ene foten, som var kortere enn den andre. I følge terapeuten. Det får en kalle ekstraservice! 😀 Behandlingen var sågar gratis, da det var hans kall her i livet. Men jeg var selvfølgelig hjertelig velkommen til å betale det samvittigheten min talte for. I følge terapeuten. Må fortsatt le..!

På den andre enden av skalaen ligger Kjersti Bennæs og Bjørg Tveitnes Waage ved Rosendal Naturterapi. Her har jeg vært når jeg har vært svært utmattet. Jeg vet at mange reiser fra både nord og sør for å komme dit, med god grunn. De har god skolemedisinsk kunnskap samtidig som de er utrolig dyktige i alternative behandlingsformer. De har lang utdannelse og erfaring. Her oppdaget de mange ting, bla flere næringsstoffmangler hos meg som legen min ikke hadde kunnet påvise ved gjentatt blodprøvetaking. I ettertid, da jeg ble innlagt ved Sahlgrenska for pacemaker-operasjon, måtte jeg få store tilskudd av nettopp disse næringsstoffene før operasjonen kunne gjennomføres. Underskuddet var så stort at om det ikke ble korrigert, måtte operasjonen utsettes. Etter dette har jeg fått de samme tilskuddene via legen min. For i ettertid har blodprøvene påvist mangelsykdommer. Konklusjon: Det finnes absolutt dyktige alternative terapeuter som vet hva de driver med! Og som oppdager ting lenge før en blodprøve hos legen avdekker det.

Jeg tror det blir veldig bra å få en kontrollenhet for alternative tjenester, for de dyktige terapeutene fortjener det. Og det samme gjør vi, de fortvilte pasientene som ønsker en bedre helse.

 

Retten til å ha en drøm

 

 

Bilde

 

 

Det er flere år siden jeg sluttet å forholde meg til NAV. Forholdet vårt var destruktivt på flere vis, og brøt meg ned. Det å bli ufør var en prosess jeg ikke unner en sjel. Jeg hadde fått utsatt det så lenge jeg kunne. Etter flere år med svært imøtekommende arbeidsgiver – men uregelmessig arbeidsevne, helsemessig ustabiitet og alt for stor belastning med studier/arbeid/sykdom, måtte jeg kaste inn håndkleet og følge legenes råd. Og NAV`s reglement. Jeg var ikke lenger arbeidsdyktig.

Det ble flere møter med NAV der både jeg, fastlege og andre behandlere var involvert. Jeg husker lite av det, jeg har vel fortrengt det som gjør aller mest vondt. Jeg husker at det var mye papirer i omløp, og en beskjed fra NAV`s representant da saken var et faktum: «Som varig ufør mister du retten til NAV`s hjelp dersom du vil tilbake til arbeidslivet. Du har ikke rett til omskolering, ytelser eller andre tiltak».

Der og da hadde det vært bedre om noen knuste kneskålene mine. Jeg kjente et vondt søkk i magen, og en lammende sorg. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for det jeg trodde på, og ble satt helt på siden. Utenfor alt. NAV kunne like godt ha klippet av meg fingrene mine. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare godta det.

Jeg trøstet meg med at når jeg skulle være så heldig å bli friskere, så hadde jeg utdanning. Og kampvilje. Hele tiden har jeg holdt fast ved denne tanken. Jeg har innsett at en ingeniørstilling slik den jeg hadde hatt, ville bli for tøff. En tilpasset jobb, der jeg kan bestemme arbeidstiden min noenlunde selv, og der jeg kan være borte periodevis, ville være det eneste mulige siden helsa er uforutsigbar og fordi jeg bruker mye tid til behandlinger og oppfølging. Utfordringen – som jeg trenger NAV`s hjelp til – er å finne en slik stilling.

Jeg hadde gjort meg noen tanker om at den erfaringen jeg sitter med som kroniker kanskje kunne brukes til noe fornuftig. Så tidligere i vinter kontaktet jeg NAV.  Drømmen levde i beste velgående, og når jeg opplevde bedring var det ikke noe å nøle etter! Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å komme tilbake i arbeidslivet. En verdifull hverdag, mer mestringsfølelse, å høre til. Jeg vet at jeg ikke kan komme tilbake i 100 %, men et sted må man begynne. Og jeg startet ved NAV.

I første samtale presenterte jeg meg, forklarte kort situasjonen; at jeg var ung ufør men ønsket å komme meg tilbake til arbeidslivet. Spesielt var det et spesifikt kurs jeg hadde lyst til å søke om å få delta på. Kunne NAV være behjelpelig..? Etter mye om og men skulle de ringe tilbake, for saksbehandleren som hadde brukere født på den datoen jeg er født på, var ikke tilstede. «OK? Men finnes det noen andre som kanskje kan svare på spørsmålene mine..?» Spørsmålene mine var jo av generell karakter, og burde ikke være umulige for hvilken som helst ansatt å svare på. Retningslinjer, prosedyrer, regler og slikt. Kurset jeg ønsket meg skulle nemlig starte ikke så lenge etterpå, så det hastet med å få avklart flere ting. Jeg var dessverre født på feil dato for å kvalifisere til samtale. «Nei, du må nok vente. Vi har uansett stor kapasitetsmangel».

Det gikk et par dager, men ingen ringte tilbake. Så jeg mannet meg opp, og prøvde på nytt. Annen saksbehandler denne gangen. «Nei», var svaret – denne gangen på stående fot – de gjeldende regler ga meg ingen rett til verken kurs eller oppfølging.

Jeg ble oppriktig lei meg. Og frustrert. Så jeg ringte tilbake. Tenkte at dette måtte da være feil..? Atter en ny saksbehandler. Denne forsto ikke norsk, så vi endte opp med en ganske utrivelig diskusjon. Jeg argumenterte så godt jeg kunne med at jeg hadde et sterkt ønske om å komme meg tilbake til arbeidslivet, hvorfor skulle ikke NAV kunne være behjelpelig? Var ikke det en av NAV`s hovedoppgaver – å få folk tilbake i jobb? prøvde jeg meg. Motsvarene var hjelpeløse, defensive og bar preg av at personen ikke forsto hva jeg sa. Jeg la til og med om fra nordnorsk til bokmål. Hun skulle sjekke hvilke rettigheter jeg evt hadde, og ringe meg opp igjen.

Damen ringte meg tilbake etter et par timer, men hadde ingenting nytt å komme med. Jeg gjenopptok argumentasjonen min, men vedkommende la plutselig bare på. Hun forsto rett og slett ikke hva jeg sa, og ga opp.

Jeg ringte tilbake dagen etter. Ny saksbehandler. Denne mente at jeg burde ringe til mitt lokale NAV-kontor, og be om å få et personlig møte der. Hun mente at det ville være smart, siden mange av innringerene til NAV var av utenlandsk bakgrunn eller uten særlig samfunnsbidragslyst. De ville nemlig ofte bare ha penger fra NAV uten å ofre så mye selv for saken. Sånn oss imellom sagt. Jeg ristet vantro på hodet.

Så jeg ringte mitt lokale NAV-kontor og ba om et personlig møte. «Nei, den slags tilbyr vi ikke», sa stemmen i den andre enden av linjen. «Vi har ikke kapasitet til slikt». Om jeg var klar over hvor mange som tok kontakt med NAV hver bidige dag? De kunne umulig imøtekomme ønsket mitt om personlig samtale. Så da tok jeg til å forklare saken atter en gang, at jeg var veldig interessert i å få delta på et kurs som jeg mente ville kunne bidra til en tilpasset arbeidssituasjon jeg kanskje kunne klare. Nei, det kunne nok ikke NAV hjelpe til med, det måtte jeg ordne selv. «OK», sa jeg. «Hva kan NAV eventuelt hjelpe meg med, da?». Jeg tenkte at dersom ikke akkurat det kurset jeg ønsket meg var tilgjengelig (selv om jeg visste at andre deltakere hadde fått det dekket via NAV), så kanskje det kunne være noe annet jeg kunne gjøre. Nja, det måtte hun sjekke opp. Jeg skulle høre fra henne. Vedkommende ringte raskt tilbake. «Nei, det finnes nok dessverre ikke noe arbeidsrettet tilbud fra NAV til personer som deg. Det som imidlertid kan tilbys, er lavterskeltilbud og psykisk oppfølging. Du kan høre med fastlegen din om en støttekontaktordning vil være noe for deg? Og bydelene har lavterskeltilbud i form av feks strikkecafè, der man kan treffe andre likesinnede, få opplæring i bruk av pc, delta i kjøkkentjeneste og spise vafler».

Det gikk en faen i meg. Etter både gråting og sinnautbrudd, bestemte jeg meg for å ta en test. Jeg ringte ytterligere 5 ganger til NAV: Jeg presenterte meg høflig, forklarte kort at jeg var ung ufør, at helsa var bedre og at jeg ønsket å komme tilbake i arbeid. Kunne NAV hjelpe meg i prosessen? Hva hadde NAV å tilby?

I 2 av samtalene forsto ikke saksbehandleren norsk. Samtalene ble avsluttet pga språkmisforståelser. Og det var ikke jeg som ga opp.

1 2 andre samtaler var svaret: Nei, NAV har ingenting å tilby.

I den siste samtalen skulle vedkommede avtale et personlig møte mellom meg og mitt lokale NAV-kontor. Det har nå gått 4 måneder, og jeg venter fortsatt. Noen som har lyst på vafler..? 

 

Peace&Love

En herlig sommerhelg i Oslo er over. Fylt av sol, varme, besøk av flotte kusinesøstervenninne Siri, nordnorsk humor, latter, en god dose fandenivoldskhet – og Norwegian Wood!

Det var deilig å ta ei frihelg. Fri fra nazi-blodsukkermåling, helsebekymringer, plikter og vanlig hverdagsliv. Vi benyttet disse solrike dagene til å kose oss med festival, shopping, soling og skravling. Vi spiste god mat, drakk masse vin, hørte fengende musikk og lo. Høyt!

 

BildeBilde

 

Jeg sitter igjen med samme følelsen som jeg pleide ha når jula var over da jeg var lita. Jeg hadde gledet meg og ventet spent så lenge. Når så hverdagen var over oss igjen, måtte jeg gråte litt fordi det var så vemodig at det hele var over. Samtidig var jeg full av motivasjon og gledet meg til å gå i gang igjen! Akkurat som nå. Full av ny giv og inspirasjon til hverdagen. Jeg har fått luftet og kalibrert masse tanker, jeg har fått input på trening og mestring, og jeg har ledd!

 

BildeBilde

 

Og jeg innser at de hverdagstiltakene jeg gjør i forbindelse med kost/helse/trening faktisk funker. For uten dem hadde jeg ikke greid en slik helg. Og etter slike herlige utskeielser gleder jeg meg faktisk litt til å komme tilbake til havregrøt og blodsukkermåling igjen 🙂 For jeg kjenner jo at kroppen har det bedre da. Samtidig som det er uendelig HERLIG å gi f— i blant. Det er verdt det. Jeg tror vi trenger det, alle sammen.

 

BildeBildeBilde

 

Bilde

Violet Road – kjempekult!

BildeBilde

 

Bilde

Kent – like kjempekult!

 

Mest av alt kjenner jeg på en dyp takknemlighet for at det finnes så fine mennesker som beriker og berører meg på hver sin unike måte.

 

BildeBilde

♥ Tusen takk for ei fantastisk og minnerik helg! ♥