Tyrosin. Good shit.

 

For en tid tilbake ble alt veldig mørkt. Rullegardina var dratt ned. Det hender seg, når man er syk og har store smerter over lengre perioder. Det krever sin mann! Jeg var så utmattet at jeg ikke hadde overskudd til noe. Det eneste jeg prioriterte – og klamret meg fast til  – var styrketrening. Jeg brukte alt jeg hadde av vilje og krefter til det. Men så nådde jeg et punkt der jeg trengte noe mer. For livet skal jo være mer enn trening?

 

Bilde

På tradisjonelt vis ble jeg satt på antidepressiva. De skulle løfte meg opp til mentalt bakkeplan igjen, og de skulle gi den utilfredsstillende smertebehandlingen et lite dytt i riktig retning. Skeptisk? Åja…

Jeg reagerer nemlig ikke på slike medikamenter slik de er ment. Jeg blir om mulig enda mer tom, jeg føler meg humørflat og isolert, og mister engasjementet og evnen til å ta fatt. Jeg vet at mange har god virkning av antidepressiva, og godt er det! Men jeg synes det er verdt å skrive litt nyansert om det fordi det kanskje finnes flere enn meg som ikke følger boka.

Antidepressiva virker primært ved at de øker tilbudet av serotonin, noradrenalin og/eller dopamin i nervesystemet. Dette er såkalte signalstoffer eller transmittorsubstanser som øker aktiviteten i deler av hjernen og kroppen. De fungerer som kroppens «eget rusmiddel», og sørger for at vi holder oss glade, våkne, føler velvære og at vi kan takle stress under ekstreme forhold.

Antidepressive legemidler tilfører ikke nytt serotonin, noradrenalin eller dopamin, men stimulerer kun kroppens egen utskillelse av disse. Antidepressiva gis ofte i forbindelse med depresjon og angst, men også ved langvarig smerte der tradisjonelle smertestillende preparater ikke gir adekvat effekt. Doseringen er individuell, og effekt oppnås først etter flere ukers behandling.

Fordi jeg reagerer så utradisjonelt på antidepressiva, har jeg lett med lykt og lupe etter alternativer som kan påvirke utskillelsen av disse signalstoffene. Det jeg fort fant ut, men som ingen lege fortalte meg, er at flere aminosyrer påvirker signalstoff-tilgjengeligheten. Jeg gjorde meg noen tanker rundt at ved mangel på aminosyrer mangler man byggesteinene for at signalstoffene i det hele tatt skal kunne syntetiseres. Ergo vil ikke antidepressiva ha effekt.

Aminosyremangel kan forekomme hos mennesker med svekket enzymproduksjon, utilstrekkelig næringsopptak, mage- og tarmproblemer, kronisk sykdom, langvarig stress, utmattelse, rekonvalesens etter sykdom eller operasjon, hos premature barn og hos eldre mennesker.

Mangeltilstander gjør at jeg får tilskudd av vitaminer og mineraler, samt stoffskiftemedisiner. Med det i bakhodet, syntes jeg dette var interessant. Aminosyren tyrosin pekte seg ut som en fellesnevner her. Kunne det være så «enkelt» som at jeg manglet nettopp tyrosin?

Før jeg stupte inn i helsekostforretningen, forhørte jeg meg selvfølgelig med legene. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne skade. Antidepressivaen var seponert uansett, den var ikke akutell for meg å stå på iallefall. Heller engasjert dritthverdag enn flat og dau..!

Så jeg tok min første kapsel med L-Tyrosin. Og før det var gått et par timer merket jeg små, positive forandringer. Jeg vet man skal være forsiktig med å uttale seg om slikt, og jeg kjenner til placeboeffekten. Så ta det for det det er – personlig opplevelse. Men jeg følte meg raskt mer våken, hjernetåka lettet litengrann, jeg ble rett og slett litt lettere til sinns. Smertene forsvant ikke på noen måte, og stoffskiftemedisiner må jeg jo fortsatt ta, men tiltakslysten og motet kom sakte men sikkert tilbake. Det er vel ingen vidunderpille. Eller jo, kanskje jeg synes den er det. I kombinasjon med trening, som også påvirker dopaminnivået på flere positive måter.

 

 

Bilde

 

Her er dokumenterte fakta om dopamin og tyrosin:

Dopamin har mange viktige oppgaver; som å stimulere hjerte og oksygenopptak, holde stoffskiftet og kroppen i gang med tilstrekkelig energi, og å påvirke vårt følelsesliv slik at vi føler glede. Det gir en opplevelse av pigghet, fokus, motivasjon, tilfredshet og trivsel.

Er stressnivået høyt, som feks ved langvarig sykdom eller depresjon, vil dopaminnivået falle.

Dopamin er syntetisert i nervevev og i binyrer fra aminosyren tyrosin. Denne aminosyren er ikke bare forløperen til dopamin, men også til stresshormonene adrenalin og noradrenalin. Disse to hormonene blir frigjort ved stress. Jo større belastning og jo høyere nivå av stresshormoner, desto mer faller dopamin-nivåene.

I tillegg til dopamin og stresshormoner, er aminosyren tyrosin også nødvendig for å danne skjoldbruskkjertelhormoner og er dermed viktig for stoffskiftet. Som igjen er «batteriet» vårt.

Matvarer som inneholder aminosyren tyrosin er lurt å implementere i den daglige kosten. Høyest på humørmatlista scorer cottage cheese (1500 mg i en kopp!), avocado, mandler, kylling, kalkun og banan. Har du nedsatt opptak av næringsstoffer og/eller høy produksjon av stresshormoner kan tyrosin-tilskudd være tingen å prøve (personlig anm: Her synes jeg det er litt morsomt å tilføye at jeg i flere år har hatt et avhengighetsforhold til nettopp cottage cheese og bananer! Lenge før jeg visste dette. Tilfeldig..?)

Det er ikke kjente skadevirkninger ved å bruke tyrosin som kosttilskudd. Kroppen bryter ned eventuelt overskudd. Du blir heller ikke avhengig av kosttilskuddet på noe vis.

Også for friske mennesker med lettere plager eller for de som ønsker et optimalt utbytte av trening, kan tilskudd av enkelte aminosyrer være et godt alternativ. Spesielt tyrosin.

 

 

 

Finn din motivasjon

«Who says we always have to be realistic?»                                                                

                                                                                                                                                  Hank Moody (Californication)

Har du et ønske om å gjøre endringer i livet ditt? Som krever energi, besluttsomhet eller prioritering som ikke nødvendigvis føles lystbetont? Da kan det være lurt å lete etter din indre motivasjon. Her bruker jeg trening som eksempel, men denne typen bevisstgjøring kan overføres til alle aspekter i livet.

I psykologien skiller man mellom indre og ytre motivasjon. Hvis man gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og denne aktiviteten er belønning nok i seg selv, er det snakk om indre motivasjon. Ytre motivasjon derimot, er når personen gjør noe fordi man ønsker å oppnå en belønning eller et mål utenfor selve aktiviteten.

Med indre motivasjon menes altså at en handling er fri fra press og fullt ut selvbestemt. Man føler interesse, verdi og glede rundt det man holder på med. Aktiviteten blir det sentrale, ikke hva slags belønning som venter når aktiviteten er utført eller målet er oppnådd. Ytre motivasjon derimot, er når aktiviteten utføres pga belønning, straffunngåelse, anerkjennelse eller press fra andre.

Din indre, ekte motivasjon er den som får deg til å snøre på deg joggeskoene til tross for at du har en drittdag. Den som vekker håp og mot i deg når du tenker på den, til tross for at du er sliten, har dårlig tid, er nedfor eller har smerter. Den som lokker deg til å gjøre et forsøk til tross for at tiltakslysten mangler. Den som får deg til å prioritere treningen foran mye annet viktig. Eksempler på indre motivasjon kan være gleden du føler ved å kunne pushe kroppen din, mestringsfølelsen over å kunne bestemme over din egen vilje, overskuddet du får av treningen som du kan bruke på de eller det du er glad i, eller tanken på at dette er noe DU kan gjøre for å gi deg selv en friskere hverdag. Målet ligger i selve opplevelsen av aktiviteten.

Ytre motivasjon er ikke så dumt det heller, men la det ikke styre treningen din. La den heller være en ekstraspisser. Det kan være å få større biceps enn kompisen din, perse markløftet ditt eller å slippe at du straffer deg selv med dårlig samvittighet dersom du ikke har trent. Viktige motivasjonsfaktorer dette også, de skal ikke undervurderes, men de er ikke alltid nok til å beholde et sunt fokus på treningen. De vekter ikke så tungt når dørstokkmila blir lang. Ofte ser man at denne type interesse for treningen gjør at innsatsen ikke blir tilstrekkelig. Man utfører ikke alltid treningen riktig fordi den genuine driven og interessen mangler. Man kjenner ikke gleden på samme måten. Treningen blir mer pliktbasert.

 

Bilde
Om dette er indre eller ytre motivasjon er jeg litt usikker på 🙂

 

Så hvordan finne motivasjonen? Og beholde den?
Bruk litt tid for deg selv til å definere tydelig hva det er du ønsker deg. Er det mer krefter og overskudd? Friskere hverdag? Få mestringsfølelse fordi du selv gjør noe aktivt for at noe skal endre seg? Velværefølelsen? Eller kanskje noe helt annet? Prøv denne visualiseringsteknikken:

Legg deg ned i en behagelig stilling, lukk øynene og prøv å slappe av. Pust dypt og rolig. Kjenn at muskulaturen gradvis slapper av, og at kroppen blir tung. Har du mange tanker som flyr i hodet, prøv å bare akseptere at de er der, før du sender dem videre. Som skyer som bare passerer, før de reiser videre på himmelen. Du skal hilse og ta vel imot dem fordi det er naturlig at de er der, men du skal også vinke dem vel avgårde. De er ikke farlige.

Prøv å se for deg treningen din i ditt indre. Det trenger ikke være så realistisk, tillat deg å drømme om akkurat det du vil. Våg å tenke stort. For en gangs skyld kan du velge fra øverste hylle! Jo mer detaljert du drømmer, jo større effekt får teknikken. Kjenn på overskuddet du ønsker deg. Hvordan føles det å være pigg og rask? Å kunne gjøre ting impulsivt, bare fordi du har lyst? Hvordan kjennes det å ha en kropp uten smerter? Kjenner du hvor tøff du er, som prøver å gjøre en innsats selv om oddsene ikke er i din favør? Hvor herlig er ikke følelsen av pumpende puls og svettedråper som triller nedover ryggen? Hvor deilig er det ikke å bli sliten eller støl etterpå fordi du har tatt i så godt du kunne? Tillat deg selv å kjenne hvor godt det føles. Hvor stolt du er over deg selv og det du har greid. Uansett hvor lite eller stort.

Se så deg selv ta på deg treningsklær og gjøre deg klar. Hvordan føles det? Kjenner du at du blir litt spent, gleder deg, kanskje du får lyst til å sette på musikk du liker? Kan du føle forventningen til hva du kan greie? Kan du kjenne hvordan kroppen blir lettere og du plutselig får lyst til å komme deg av gårde..? Kjenner du at pulsen øker allerede?

Avslutt seansen med å si «Tusen takk!» til seg selv for at disse følelsene finnes inni deg, og for at du har gitt deg selv lov til å kjenne på dem igjen.

I en slik øvelse sender du masse positive signaler til hjernen om hvor fint det er å bevege seg til et sted du drømmer om å være. Du sjekker rett og slett inn på en ny frekvens. Du gir deg selv en forsmak på premien (selve aktiviteten!) som ligger foran og venter på deg.
I starten kan det være vanskelig å få til denne teknikken, spesielt dersom du lenge har vært syk, lei deg, deprimert, utbrent eller utrent. Man glemmer av hvordan kroppen kan oppleves når den er frisk. Desto viktigere er det å øve. Jo mer du øver, jo mer realistisk blir det. Jeg kaller det motivasjonsdyrking. Du gjenoppvekker deler av hjernen som har ligget brakk. Du sender mental informasjon om at «slik vil jeg ha det», og slik vil du lettere identifisere disse følelsene når du setter i gang. De vil løfte deg når du trenger det. Responsen blir en tydeliggjort og forsterket motivasjon. Som langt på vei kan ta deg akkurat dit du vil.

 

Bilde
Våg å tenke stort!

Hyrdestund på Bislett Bad

Bilde

 

Min pappa hadde et særeget syndrom. Et synonymforvirrings-syndrom (det er den beste beskrivelsen jeg kommer på!) Han fant nemlig til stadighet på morsomme ord. Som han konsekvent brukte helt feil. Vokabularet hans var det nok bare vi nærmeste innvidde som hadde mulighet til å forstå. Eller trodde vi forsto…

I alle år hadde jeg hørt pappa si, gjerne mens han strakk seg og gjespet høylytt etter vel inntatt middag: «Nei, nå skal det jammen bli godt med en hyrdestund..!». Og jeg skulle bli godt over 30 år før jeg forsto den virkelige betydningen av ordet. For i pappas verden, og dermed også min, så var dette ensbetydende med middagshvil! En stund der man tar en velfortjent timeout fra omverden, der man koser seg (?) og bare slapper av. Nyter å gjøre ingenting, liksom. Og jeg, som egentlig er litt fan av ord – og timouts – hadde altså tatt dette for god fisk. I over 33 år.

Iallefall. Årsaken til at jeg med bråhast forsto definisjonen av ordet, ble en flau affære. Det var den dagen som i all ettertid går under benevnelsen Den store H-dagen. Jeg hadde nemlig en kveld kommet hjem fra Bislett Bad. Jeg var så glad og fornøyd! Jeg hadde hatt velværedag, med skrubbing og smøring etter alle kunstens regler, svømming, bobling, og jeg hadde slappet av i saunaen og snakket med masse hyggelige folk. Det var vinter og bikkjekaldt ute, og jeg hadde satt meg godt tilrette hjemme i sofa med Pus, Pepsi Max, masse lys, film og fjernkontroller. Og Facebook. Lykkelig og uvitende tenkte jeg at dette kunne jeg jo dele med omverdenen. Sannelig! Dette måtte da være en staselig statusoppdatering på en ellers hustrig vinterkveld?

«Har hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad!». Skrev jeg.

Iløpet av minutter smalt det inn med likes, kommentarer, sms`er og oppringninger. De var av typen «Så fint at du vil dele dette med oss, Silje!», «Var dere mange, også..?» og «Har du krøpet over?». Jeg skjønte ingenting! Hva var det som var så ekstraordinært med å ha hatt en deilig hyrdestund på Bislett Bad, liksom..?

Det var behov for en oppklaring. Så jeg måtte ringe hjem. Mamma holdt på å le seg ihjel. Applaus i stua fra kaffegjester. Før hun hikstende tok til å forklare meg hva H-ordet betyr (en samtale vi burde hatt for ca 20 år siden?). Et par sekunder var jeg småbitter på pappas ureglementære ordbruk, men så kunne jeg jo ikke annet enn le, jeg heller. Om enn litt rød i fleisen. Og en slettet Facebook-oppdatering rikere.

Det hører med til historien at pappa ofte brukte ord i motsatt betydning også. Hyrdestund inkludert. For eksempel hvis noen lagde ukul stemning. Eller hvis noen var ufine eller urettferdige. Så i ettertid har H-ordet fått ny status hos meg! Ikke akkurat i Facebook-feltet, kanskje…  Men i pappas ånd, så bringer jeg ordsurr-syndromet videre. For hver gang jeg opplever noen som er ubehagelige, irriterende, uhøflige eller sårende, så takker jeg vedkommende for hyrdestunden. Inni meg selvsagt. Og da må jeg smile igjen. Så takk, Pappa!

Bilde

Litt om treningen min

Jeg elsker å trene styrke. Herlighet, det er verdens beste lykkepille! Jeg merker at jeg blir helt overivrig og nærmest bare stotrer fram meningsløse halvsetninger når jeg skal forklare. Jeg blir så sabla ivrig..!

 

Bilde

 

Årsaken er enkel. Jeg har trent meg opp fra å være sengeliggende til mye friskere. Styrketrening gjør mye med kroppen, men vel så mye med hodet. En dag uten trening for meg, er rett og slett en uforløst dag.

Styrketrening er bra for omtrent alt mulig! Bortsett fra det innlysende – at du blir sterkere og endrer kroppssammensetning – så finnes det så mange andre bra greier ved det. Du får mentale baller du ikke ante du var i besittelse av. Du får mestringsfølelse. Du setter i gang masse positive reaksjoner. Du blir venn med smerter på en helt annen måte. Du frigjør masse energi. Du får økt overskudd. Du får bedre selvtillit. Du opplever velvære i egen kropp. Du forebygger og forbedrer helseplager. Du får økt hvileforbrenning (og kan dermed spise mer is!). Du sover bedre om natten. Fordøyelsen blir bedre. Dessuten ser du mye friskere og sunnere ut. Og viktigst av alt: Man MÅ smile! For man blir så glad!

Jeg trener i all hovedsak baseøvelser med bruk av manualer, hantler og vektstang. Jeg supplerer med noen øvelser i slynge, med kettlebells og med egen kroppsvekt. Baseøvelser er flerleddsøvelser hvor du involverer flere ledd og flere muskelgrupper enn i isolasjonsøvelser hvor du aktiverer en og en muskel/muskelgruppe. Fordi baseøvelser aktiverer og involverer flere ledd og muskelgrupper samtidig, blir treningen langt mer funksjonell enn ved isolasjonsøvelser eller øvelser i apparat. Den tunge belastningen gjør også at du får opp pulsen. Baseøvelser ligner i langt større grad kroppens naturlige bevegelsesmønstre som vi utfører i hverdagslivet, og øker derfor stabiliteten, mobiliteten, balansen og den motoriske kontrollen.

Eksempler på baseøvelser kan være:

* Markløft
* Knebøy
* Frontbøy
* Utfall
* Skulderpress
* Benkpress
* Pullups/chins
* Ulike ro-former (fremoverbøyd roing, stående roing, sittende roing)
* Armhevinger
* Dips

Et ekstra stort pluss ved baseøvelser er at de er effektive og tidsbesparende. Og det er gull når helsa er kranglete eller om man er utbrent. Jeg funker bedre med kortere og intensive økter, enn lengre og rolige. Jeg kan bli mer sliten og utbrent dersom jeg bruker for lang tid. Så jeg gir heller maks tyn den tiden jeg er på trening. Men dette må jeg kjenne på fra dag til dag. Noen dager er det full fres, andre dager tar jeg det mer med ro. Det aller viktigste for meg er at jeg får trent og aktivert muskulaturen så ofte som mulig. I perioder tilpasser jeg styrkeprogrammet etter helsa, og da trener jeg etter vedlikeholdsprinsippet. Mens i andre perioder tilpasser jeg programmet etter det delmålet jeg har satt meg. Som jo helst er økt muskelmasse 🙂 Hovedmålet mitt for treningen er uansett en bedre livskvalitet.

Jeg løfter etter utmattelsesprinsippet. Jeg kjører gjerne 3 serier av hver øvelse, med ca 8 reps i hver serie. 1-2 minutter pause mellom hver serie. Dette innebærer at jeg legger på så mye vekt at jeg akkurat klarer å utføre disse 3 seriene med 8 reps med riktig teknikk, før muskulaturen ikke orker mer. Jeg skal altså ikke greie å løfte en repetisjon til. Klarer jeg flere reps gjør jeg selvfølgelig dem, og så legger jeg på mer vekt neste gang. Noe som er hensikten – å enten øke vektmotstanden eller antall reps. For da utfordres muskelen til å utføre mer arbeid enn den egentlig er skapt for, og resultatet er at den vil vokse. Løfter du det samme i en lengre periode og ikke tyner muskelen maksimalt (dette finnes det ulike teknikker for – kommer tilbake til det), vil ikke muskelen vokse, men «bare» vedlikeholdes.

Siden jeg liker å trene ofte, splitter jeg treningsprogrammet i ulike dager for ulike kroppsdeler. På den måten unngår jeg overtrening. For like viktig som å provosere musklene, er det å gi dem tid til restitusjon slik at de kan vokse seg større. Jeg har også fleksibilitet i programmet mitt slik at jeg kan ta meg treningsfri de dagene det føles nødvendig (selv om jeg hater det!).

Det var en litt kort og enkel start om treningen min. Nå kjenner jeg at jeg bare MÅ komme meg på gymmet (som gutta kaller det!) 😉

 

Bilde

 

 

Penselstrøk

Bilde

 

Visste du at du kan være ditt eget livs Michelangelo..? Påstanden traff meg midt i mellomgulvet, med et klask bare en potetsekk verdig. Hardt. Slaget forringet seg, og lammet meg ned til mammas psykedeliskmønstrede sokkelest og opp til øverste hårkrøll. Hva?!? I løpet av nano-sekunder ble lammelsen erstattet med et overveldende raseri. For et provoserende utsagn! Ansiktet mitt gikk fra vinterblekt til sinnarødt. Skulle ikke forundre meg at ullsokker og hårmanke gjennomgikk samme makeover. Jeg følte at det var urettferdig. For jeg var verken utstyrt med staffeli, lerret eller pensler. Jeg var 33 år og akkurat blitt ufør.

Som kroniker hadde jeg erfart at forventninger og – om enn noe pompøst – selvrealisering var noe forbanna tull. Det kostet masse krefter og energi jeg ikke nødvendigvis var i besittelse av. Til tross for iherdige forsøk, lot resultatet alltid vente på seg. Det være seg utdanning, karriere, vennskap, kjærester, hobbyer, trening eller ferier. Alle disse tingene som jeg hadde lyst til å berike livet mitt med. Jeg hadde erfart så alt for dyrt at ting ikke blir slik de er planlagt, ønsket eller tenkt.

Noen mennesker kaller dette å tenke negativt. Noe vi kronikere er smertelig klare over. Derfor kompenserer vi med å smile tappert og være tøffe utenpå, slik at ingen skal avsløre oss. Men inni oss bærer vi på en ensom sorg, og frykten for flere skuffelser gjør at vi slutter å drømme.

Vi låser inne fargene våre, i forvissing om at det er det tryggeste. Så risikerer vi ikke enda en skuffelse. At enda en drøm skal bli knust.

De fleste av oss mangler noe. Dette ”noe” som vi tror skulle gjort livene våre fullbrakte. Dette ”noe” som gjør at vårt utdelte lerret oppleves malt med kjedelige farger og sølete tekstur. Dette ”noe” som hindrer oss i å lage kunstverk. Det kan være helse, utdanning, overskudd, økonomi, hvilke forutsetninger som helst. Dette ”noe” som gjør at vi mister evnen til å se hva som bor i oss, og hva som finnes av muligheter.

Jeg måtte tygge på dette sitatet ei god stund. Livet skulle være mer enn det jeg opplevde her og nå. Men skulle jeg kunne gjøre noe mer med det, enn det jeg allerede gjorde? Hverdagen min besto i å gjøre alt for å ikke bli enda mer syk. Livet var passe trist, litt for motløst og omtrent uten mening. Jeg hadde nådd et punkt der jeg ikke hadde noe særlig å tape. Jeg bestemte meg for å tåle en potetsekksmell til. Om ikke annet, så for å motbevise påstanden. Så fikk jeg i alle fall rett i en ting!

For setningen hadde også sådd en ny tanke i meg. For at noe skal realiseres, så må man ha et ønske om hva som skal skje. Ellers ser man ikke mulighetene. Eller fargene, om du vil. For at fargene dine skal danne ditt kunstverk, må tanken bak motivet være litt tydeligere. Jeg utfordret meg selv og gikk på fargejakt.

Så hva fant jeg? I sinnet mitt fant jeg først en sort, grisete, stygg boks full av mistro, sorg, sinne og redsel fordi jeg har den helsa jeg har. Vi snakker tjæretønneutgave! Når jeg med kraftanstrengelser hadde fått lempet den litt til sides, oppdaget jeg et rødt spann fullt av kjærlighet. Som sto der ubrukt, fordi jeg hadde vært for redd til å tro at noen ville ha gleden av den. Jeg fant et grønt spann fullt av kreativitet. Det var helt inntørket fordi det hadde stått lukket så alt for lenge. Jeg fant et lilla spann fylt med engasjement. Det var proppet med lyst til å bruke meg selv til noe mer enn å holde kroppen bare fysisk i gang. Men uåpnet, fordi jeg tenkte at den ikke var verdifull nok. Jeg fant et gult spann fylt til randen av nordnorsk pågangsmot. Jeg fant også en dunk med glitterlakk. Nedi den skimret tanker, følelser og erfaringer jeg har tilegnet meg som et annerledes ”noe”-menneske. Jeg ante konturene av mitt motiv.

Tilbake til den motbydelige dunken som sto og breiet seg på fremste rad og kastet skygge over de andre. Med tiden har jeg lært meg at sort også er en viktig farge i kunst. Den kommer godt med når nettopp konturer skal strekes opp. Den gir meg perspektiver jeg trenger, og fremhever de andre fargene. Faktisk er jeg blitt takknemlig for den sorte boksen. Jeg øver stadig på at den ikke skal få grise til. Jeg forsøker så godt jeg kan å velge riktig boks til riktig detalj.

Vi er alle utstyrt med hovedforutsetningen for livskunst: Farger. I sjelen vår finnes det bøttevis! Har du noen gang turt å se gjennom fargekartet ditt? Kan du lukke øynene dine og gå på skattejakt i ditt eget sinn? Jeg vet at du vil finne mye vakkert der. Farger og motiver i utgaver ingen har sett før, skisser som bare du vet om, alt ligger der og venter på å bli gjenoppdaget. Først av deg. Så av de rundt deg. For omgivelsene trenger fargene dine like mye som du gjør selv. Vi kan ikke alle bli Michelangeloer, men jeg synes et Fargerike kan være vel så verdifullt!