Himmelen! Jeg har prøvd himmelen! Og for en opplevelse! Mandag overvar jeg en historisk begivenhet. Iallefall for meg og de ca 25 000 andre som var tilstede i et fullsatt Telenor Arena. Vi var nemlig på premierekonserten til The Rolling Stones` «14 on Fire»-turne! Alle hadde vi 2 mnd tidligere vunnet den 13 minutters nervepirrende kampen om å få tak i billetter, alle var vi søkksvette av sommervarme og ekstatiske av forventninger. Sammen rusa vi oss himmelhøye på rock`n roll av den mest herlige, skeive og skranglete sorten. Jeg har aldri sett så mange blide fjes og røde, geipende tunger på et og samme sted før 🙂
Men hva ER det med disse 4 mennene? Med kropper som pokker ta ikke følger en eneste naturlov?!? Med tanke på det livet de har levd, alle de usunne valgene, alt de har utsatt helsa si for… At det spinner liv i disse folka er for meg et stort mysterium. Hva er hemmeligheten?
Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde kunnet gå på konserten uten helseinnsatsen min. Forrige gang Stones var i Oslo, for eksempel, var jeg sengeliggende og hadde ikke tjangs til å delta. Og da tenkte jeg jo – som alle andre fans – at «dette var siste gangen». Så feil kunne man ta! For et mer sprudlende og vitalt fyrverkeri enn Mick Jagger mandag tror jeg aldri jeg har sett. Og denne gangen fikk jeg være med på moroa! Full av takknemlighet for hva jeg har fått til. At jeg har blitt sterk og frisk nok til å kunne delta på noe slikt. Det er en stor følelse.
Dog er det litt gambling fra min side. For noen ganger trosser jeg alle forhåndsreglene mine, som jeg til vanlig flittig følger for å holde meg friskest mulig. Denne konserten var intet unntak. Jeg hadde vært småurven ei lita stund, og var nervøs for hvordan konsertdagen skulle bli. Jeg var sliten og hadde vondt, og all logikk tilsa at en slik konsert ikke akkurat ville være et helsefremmende tiltak. Men som alltid, når jeg hører på Stones, våkner rebellen i meg (de er fast inventar på trenings-spillelista mi – ikke uten grunn!). Så jeg dytta kjeften og veska full av medisiner, dro på meg Stones-t-skjorta, skrudde opp volumknappen, sendte ned en god del aldeles nydelig rosèvin – og lot det stå til.
Og hva skjedde? Jo – jeg fikk en helt fantastisk kveld! Er fortsatt «dau» i skrivende stund, men det gjør ingenting. Det var så verdt det. For dette er en slik opplevelse jeg kan leve veldig lenge på. Den gir en lykkerus som jeg trenger i hverdagen.
Kanskje nøkkelen er å gi litt slipp. Å gå «all in» i noe man liker. Noe som vekker begeistring, engasjement og glede. Bare la seg rive med. Uten tanke for morgendagen. Ikke for å romantisere en usunn livsstil altså… Men det er vel ikke til å legge skjul på at vi aldri har vært mer helsebevisste enn nå. Vi trener, vi spiser ekstremsunt og vi er opptatt av mental helse – samtidig som statistikken over utbrenthet, stress og depresjoner aldri har vært høyere. Er det sånn at vi forsaker så mye i vår higen etter helse og sunnhet, at vi lever oss syke?
Kanskje nettopp det er hemmeligheten deres. At de gir faen. Kanskje vi har noe å lære av Mick, Keith, Ron og Charlie. Ikke livsstilen, selvfølgelig. Men av og til tror jeg en fritur med rebelsk attitude er akkurat det vi trenger 😉
siljeantonsen 