Øyeblikk

«Tid er en uendelig lenke av øyeblikk»

Tom Egeland

I kveld er det 5 måneder siden transplantasjonen. Å beskrive denne tiden blir en for ambisiøs oppgave for meg. Det har vært for vanskelig å poste underveis. Skal jeg være helt ærlig, har mye av tiden vært tung og vond. Jeg fikk meg ei skikkelig kule, og har enda vansker med å samle sammen de filleskutte bitene av meg selv.

En transplantasjon er ingen quick-fix. Det trodde jeg ikke på forhånd heller, men jeg har lært et og annet om hvor lang tiden kan føles. Hvor seigt et øyeblikk er. Etter 5 måneder er jeg fortsatt høydosert på tunge medisiner, og en følge av dette er at jeg preges mye av uheldige bivirkninger.

For meg utarter bivirkningene seg kanskje annerledes enn for en annen. Vi er alle ulike. Og det er kanskje den største fella jeg har gått i så langt: Å sammenligne meg med andre transplanterte. Vi har ulike kropper, ulike forhistorier, ulike sykdommer, ulik medisinering, har fått ulike organer som krever ulik etterbehandling, samt at fordelingen av både flaks og krefter ikke er den samme for noen av oss.

Jeg er sliten av å bruke viljestyrken. Men hva ellers kan jeg vel gjøre? Jeg tror gleden over å være i live overvinner alt. Takknemligheten for et nytt organ gjør at jeg automatisk svarer: «Det går bra!» når noen spør. For tenk på alternativet? Iveren etter å leve igjen gjør at jeg gutser, om enn forsiktig, på de små tingene jeg håper eller tror jeg skal klare. Så går jeg stadig på smeller og skuffelser da, men jeg har iallefall følelsen av å ha forsøkt. En slags mestring er det jo?

Inni meg er mye annerledes. Jeg er fortsatt urolig, jeg føler meg absolutt ikke trygg på at dette går bra. Det finnes for mange triste historier der ute til at jeg fullt ut kan tenke tanken. Og jeg føler meg alt for sjuk til å egentlig være friskere. Jeg kjenner ikke kroppen min lengre, den er veldig annerledes. Og så lurer jeg på om personen Silje ble borte underveis?

Jeg danser på ei tynn line i denne øyeblikkslenka. Med min dårlige balanse. Jeg er redd, jeg er takknemlig, jeg er fortvila, jeg er utmattet, jeg er rørt, jeg forsøker å være tøff, jeg smiler, jeg gråter, jeg ler så jeg griner, jeg er pitbullsint – alt samtidig som jeg forsøker å tenke positivt. Psyken har definitivt fått seg ei kule, den og. Det sies at det ikke er rart i det hele tatt. Og det er sikkert helt riktig. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Annet enn å fortsette med denne ustødige linedansen mens jeg biter tenna sammen.

Men så er det noen fragmenter i denne lenken, heldigvis, som får den til å skinne likevel. Små høykarats-juveler som lyser opp i gråsteinsleddene. Små øyeblikk av fred. En bitteliten opplevelse av mestring. De stundene jeg er, og ikke bare eksisterer. Skinnende perler som ikke triller av sted, men som jeg limer fast i all evighet til lenken min.

Her skal du få se noen av øyeblikkene mine fra høsten.

En av dagens doser

Operasjon nummer 6 i dag. En igjen før juleferie.

Blod må man ha

Kjærestebesøk på sykehuset

Transplantasjonskvelden

Transplantasjonsnatten

På ferietur i Tyrkia

Kjæresten passer på!

Stronger! Kjærestegensere 💪

Juleøl-lansering i København

Mamma på besøk ❤️

Kjære, lille bestevennen min som reiste til pusehimmelen mandag. Du vil likevel alltid være her.