Ventetid

13962478_10209602370312222_1008240293829348808_n
Foto: Sophy Higgins

 

Det har vært sagt og skrevet så mangt om venting. Det å vente på noe, stort eller smått, godt eller vondt, er en del av alle menneskers hverdag. Jeg har ventet mye i livet mitt. Det har på sett og vis blitt nærmest en livsstil. Likevel har jeg fått smake på en ny variant det siste halve året.

Jeg har ventet på en avgjørelse i forholdt til framtiden min. Skal jeg transplanteres eller ei?

Det har ikke vært noe særlig. Organsvikten i bukspyttkjertel og tarm er et faktum. For hver ventedag som går, blir skadene og slitasjen på resten av kroppen større. Hver ting jeg skal gjøre må vurderes og veies på gullvekt. Skal, skal ikke? Kniven på strupen nå. Planlegging og timing. Prøve å slappe av. Samtidig prøve å leve. Kaste meg ut i det jeg kan. Men ta ansvar og gjøre det jeg bør, skal og må. Finne balanse. Ta det med ro. Ikke overdrive. Ikke tenke for mye. Holde angsten på avstand. Leve dagen i dag. Følge hjertet.

Men hvordan kan man det?

Noen ganger tenker jeg at jeg mister forstanden. Hvor er Silje blitt av? Hun er ikke alltid her. Redselen har montert et skall rundt meg. Et skall som svært få slipper gjennom. Den personen som har minst tilgang gjennom barrieren, har nok vært meg selv. Filteret beskytter meg mot sorg, redsel, panikk, usikkerhet, vonde følelser. Skallet som innimellom brister.

Men nå nærmer det seg en avgjørelse på Rikshospitalet. Det har vært mye fram og tilbake. Ting har tatt tid. Kirurgene har delte meninger om hva som blir riktig å gjøre. De har høy kompetanse og masse erfaring, men ikke med den situasjonen jeg er i.

Jeg har også selv vært i tvil. Jeg har veid for og imot. Risiko mot eventuell vinning. Evner jeg å tenke saklig og riktig? Nå har vi drøftet det som drøftes kan, og både jeg og hovedlegen er innstilt på transplantasjon av både bukspyttkjertel og hel tarm. Nå krysser jeg alt for at han får aksept hos resten av transplantasjonsteamet. Forhåpentligvis skal endelig avgjørelse tas i slutten av oktober.

Nå som jeg nærmes noe, føler jeg en slags lettelse. Kvernen jeg har stått kilt fast i, løsner grepet. Skallet smuldrer litt hen. Jeg kan tillate meg å føle på ting. Ting jeg har forsøkt å tviholde på avstand.

Døgnet etter siste besøk på Rikshospitalet har vært overveldende. Jeg er både lettet og redd, jeg kjenner på mot og håpløshet. Likevel er det på en merkelig måte godt. Nå har jeg noe konkret å feste tankene mine til.

Den følelsen som likevel overstyrer alt, er takknemlighet. Til menneskene rundt meg, som aksepterer Silje både med og uten skall. I jerngrep og i svevende fall. Som lar meg få lov til å være på siden av meg selv mens jeg venter. Jeg håper alt er verdt å vente på.

Advertisements

3 thoughts on “Ventetid”

  1. Kjære, vakre Silje! En varm klem fra øya di! Vit at jeg heier vilt på deg! Du er den flotteste krigeren vi har, og den modigste! Tusen knusklemmer og positive tanker sender jeg deg! Klem fra ho Toril

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s