Gjensyn med en gammel fiende

Noen få timer etter at forrige blogginnlegg var postet, fikk jeg et smertelig møte med en gammel synder. Jeg hadde fått akutt pankreatitt (betennelse i den gamle bukspyttkjertelen).

Jeg har hatt kronisk pankreatitt siden jeg var barn. Det forårsaker perioder med alvorlige smerter i magen. Det er umulig å spise noe, jeg kaster mye opp. det er tungt å puste og prate, og almenntilstanden blir raskt redusert. Betennelsen affiserer også lever, nyrer og milt.

Pankreatitt er en kritisk tilstand, og kan være livstruende. Det kreves sykehusinnleggelse, hvor man avlaster kjertelen ved å faste, få intravenøs næring og antibiotika, samt at man følger med omkringliggende organer. Ellers er det lite kirurgisk man kan gjøre med det. Det er komplisert, nærmest umulig, å fjerne kjertelen delvis eller helt. Selv om jeg fikk ny i sommer, måtte jeg pent beholde den gamle.

Siden jeg er vant til disse pankreatittene som dukker opp med ujevne mellomrom, forsøker jeg først å få bukt med faenskapet ved å faste hjemme. Noen ganger funker det greit. Så det gjorde jeg denne gangen også. Jeg var rimelig sikker på hva som var i emning, og fra onsdag til fredag forholdt jeg meg rolig hjemme. Jeg drakk nok til å ta medisinene, og spiste nesten ikke. Men det var uutholdelig, pankreatitt får full score på min smerteskala.

Så fredag kveld ringte jeg Rikshospitalet. Jeg var elendig. Jeg turde ikke tøye strikken lengre, fordi jeg var redd det kunne påvirke det nye transplantatet. Jeg ble kjapt avvist, da vakthavende lege mente det ikke var noe alvorlig. Hans råd var at jeg skulle spise lett, og ikke ta smertestillende. Eventuelt kunne jeg ta kontakt med legevakten. Jeg var frustrert da vi avsluttet samtalen. Avtalen er at jeg som nytransplantert alltid skal henvende meg til Rikshospitalet – uansett tid på døgnet. Jeg skal unngå legevakt, fordi vanlige leger ikke er eksperter på transplantasjoner. Helgen ble et vondt helvete.

Mandag morgen fikk jeg snakke med transplantasjonslegen min. Jeg ble lagt inn på flekken.

Det viste seg raskt at jeg hadde rett i mine antakelser; Det var pankreatitt i den gamle pankreasen. Det viste seg også at man faktisk kunne se betennelsen på CT-bilder som jeg tok 1 mnd tidligere. Da hadde jeg også hatt ekstremt vondt ei god stund, men de fant ikke noe den gang.

Etter ca 2 uker på Riksen er jeg nå hjemme igjen. Jeg føler meg langt fra frisk enda, men vi tror vi har alt under kontroll, og jeg kan komme tilbake dersom jeg blir dårligere. De siste par-tre ukene husker jeg bare vagt. Alt er i ei neddopet smertetåke. Jeg husker at Sten var ofte og besøkte meg etter jobb, og at han stadig kom med nyvasket tøy. Snille Sten ❤️

Målet var å reise til Liverpool i dag, og se fotballkamp på Anfield i morgen. Turen ble planlagt i sommer, og har vært gulroten i alle disse vonde månedene som har gått. Så det er sårt å ikke kunne få være med.

Hos meg er den gamle pankreasen helt forsteinet og utførselsgangene er helt tette, fordi den har vært kraftig betent i så mange år. Kjertelen har liten funksjon, annet enn å lage nettopp betennelser. Legene beskriver den så billedlig: «En steinrøys, en ruin full av grus».

I april skal det vurderes om man kan fjerne noe av all grusen som ligger og tetter igjen kjertelen. Det kan også settes inn stent (rør) som kan holde utførselskanalene åpne. Dermed kan kjertelen tømme seg tilstrekkelig slik at ikke betennelsene så lett oppstår. Krysser fingra.

Vel. Det var iallefall godt å komme hjem. God helg! Og heia Liverpool!