Rehabilitering på Catosenteret – uke 2

 

Jeg skal definitivt ha dette oppholdet på CV`en min. Wow, for en erfaring! 

Jeg kan best beskrive det ved å sammenligne Catosenteret med et drivhus. Jeg er gartner, og skal lære å dyrke blomsterbedet mitt. Her finnes en bod full av redskaper. De gjør ikke nytten uten at jeg bruker dem selv, vet hva de skal brukes til og lærer meg teknikkene. Jorda skal spas opp, torv og steiner skal vendes eller fjernes, og en hel del ugress må lukes bort. Jeg må finne ut hvilke frø jeg har til rådighet og hvilke vekstvilkår de trenger for å vokse og trives. Hvordan drive fram en hardfør plante som overlever det skiftende været den utsettes for?

Å få ut sorgen forige uke, hjalp meg inn i den neste. Jeg har jobbet med mange ting, og det har vært beinhardt. Men jeg elsker det! Jeg trives, jeg er gladere og jeg synes plutselig tiden går for fort. Å skrive om alt er umulig, det er så mange parallelle prosesser i gang. Her er noe av det jeg har drevet med:

Å flytte grenser. Det har vært en fysisk svært krevende uke. Aktivitetsnivået er HØYT, og jeg har trent som en gærning. Jeg ønsker å reversere svekkelsen av beina pga alvorlig nevropati, trene opp kroppen etter omfattende kirurgi, redusere beinskjørhet og forbedre samspillet mellom syn/nerver/muskulatur. Treningen foregår både i grupper med instruktør, alene med fysioterapeut/idrettspedagog og på egenhånd. Jeg trener styrke, balanse, stabilitet, utholdenhet og bevegelighet. 

Det føles mye tryggere å presse meg selv når jeg er i trygge hender. Her er kyndig helsepersonell, så jeg er verken alene eller engstelig. Jeg pushes også til å prøve nye ting. Blodslit, ja. Skummelt? Ja. Men herregud så stimulerende! Jeg fokuserer mer på aktivitetsmengde, teknikk og mestring, og mindre på prestasjon. Det går framover – og framgang gir absolutt mersmak. 

Å sette grenser. Det høres sikkert rart ut å pushe seg selv til det maksimale, og samtidig jobbe med å kjenne etter, bremse eller si nei. Men nettopp slik lærer jeg hvor grensene mine går. Og at det er mulig å flytte dem. Høres sikkert enkelt ut, men det er det ikke. Jeg lar meg lett overstyre av egne stahetsmål, og det jeg tror forventes av meg. Noe jeg også har gjort her på senteret. For meg var det ikke innlysende å si: «Nå er det nok trening for i dag» uten å føle meg som et dårlig menneske – jeg er jo lydig! Viktig læring der, altså.

Å tolke trafikklys. Når lyset er grønt, peiser jeg på. Det gjelder jo å utnytte en bedre dag, jeg vet aldri når den neste kommer. Da skal jeg helst ta igjen alt jeg ikke har gjort på lenge. Men hvor effektivt er det å kjøre med gassen i bånn? Jeg lærer hvordan jeg skal vurdere situasjonen når lyset skifter til gult. Et inngrodd kjøremønster er at samvittighet og plikt avgjør. Nå forsøker jeg å lytte bedre til kroppen, og akseptere signalene. Og å finne balanse mellom faktisk ansvar og reelle ønsker. Meditasjon, yoga og avspenning er nøkkelredskaper her. Men også å peise på med variert trening, slik at jeg forstår tåleransevinduet mitt bedre. 

Å løse opp i indre floker. Det er ikke bare kroppen som trenger stimuli. Jeg har fått en samtaleterapeut som er psykiatrisk kreftsykepleier. Jeg ser fram til å snakke mer med henne. Det er spennende å kaste ball med noen som tør å utfordre tankene mine, og som vet hvor skoen ofte trykker. Det gjør vondtgodt. Vi har såvidt rotet rundt øverst i kanten; Vi har vært innom angsten, fortvilelsen, den dårlige samvittigheten, trygghetsbehovet og hvilke savn som må dekkes for at jeg skal ha det bra. Hun lovet meg at jeg skal bli litt mer tykkhudet under oppholdet. Stakkars, hun har litt av en oppgave foran seg! Å lære gamle hunder å sitte … 

Å akseptere situasjonen, og tenke nytt rundt den. Apropos hund! Jeg har snakket med Sten om at en allergivennlig førerhund kan gjøre hverdagen min bedre. Tenk å ha en følgesvenn som kan gi både trygghet og kjærlighet? Det ville bety mye for livsutfoldelsen og selvstendigheten min. Å kunne komme meg mer rundt, uten å snuble i fortauskanter og trapper, ville være stort. Tidligere har jeg slått idèen bort, siden Sten er allergisk. Jeg har også tenkt at jeg etterhvert vil håndtere synshemningen på en bedre måte. Realiteten er at jeg er blind i mørke, jeg kan ikke reise noe særlig kollektivt eller gå tur alene i dagslys, jeg er avhengig av ledsager overalt unntatt der jeg er ekstremt godt kjent. Det er ikke sikkert jeg kvalifiserer for å få førerhund, det settes strenge krav. Og det er ikke sikkert det finnes en rase som Sten ikke reagerer på. Men jeg har blitt så inspirert – hvis det er noe som kan hjelpe for livskvaliteten, så skal jeg jammen sjekke det ut istedenfor å knipse vekk tanken. 

Det har ikke vært vanskelig å gjøre noe positivt på kveldene. Allerede da jeg var hjemme i helgen, gledet jeg meg til å se Mona igjen. Vi fant tonen, og har hengt mye sammen siden ankomst. Vi trener, deler erfaringer, har vært på ettermiddagsturer og har vilje i hjertet begge to. Vi deler galgenhumor også! Vårt uoffisielle ekstra-mål for oppholdet er å kunne beherske høye hæler og å drikke vin igjen uten å bli dårlige 😄

Catosenteret er ikke noe hvilehjem. Det er full innsats fra morgen til kveld. Derfor er det viktig med hvile. Jeg får til å stresse ned når instruktøren forteller meg hva jeg skal gjøre (jeg er jo lydig!). Men når jeg er alene gires tankekjøret opp, jeg blir rastløs, og angsten får meske seg. Slikt blir det ikke grønt lys og god trafikkflyt av. Neste ukes midlertidige mål blir å øve meg på å slappe av på egenhånd, og tenke at jeg har gjort så godt jeg kan. Også på gule og røde dager.