Selvbedrag

Det nærmer seg 4. juni, datoen for neste inngrep. Da skal den gamle bukspyttkjertelen fjernes (såkalt pankreatektomi). Samtidig ryker også milten, en del av tarmen og gallegangene. Vekk med faenskapet!

På operasjonsdagen har jeg et dreamteam rundt meg. I tillegg til pankreas-eksperten, skal også transplantasjonskirurgen min delta. Det er betryggende, samtidig som det er litt skremmende at det er nødvendig. Det er mange tekniske hensyn å ta på grunn av tidligere inngrep, så kjentfolk kreves i denne manøveren. 

Opptrening har stått sentralt de 4 ukene jeg har vært hjemme. Styrkeøktene på gymmen har blitt lengre og bedre. Fra å kunne gå et par hundre skritt til flere kilometer på en god dag, er framskrittene store. Ikke noen olympisk form å skrive hjem om, men jeg er stolt over det jeg har greid. Sett i forhold til utgangspunktet har jeg gjort en god jobb. 

Tanken på at jeg etter operasjonen skal rykke tilbake til start, og gjerne litt bakenfor det, ignorerer jeg. Jo mer aktiv jeg er nå, jo større fordeler vil det gi både under og etter inngrepet. Treninga går på bekostning av mye annet, det er ikke så mye krefter igjen til andre ting. 

Jeg tror dette er det innlegget som har tatt meg lengst tid å skrive. Man skulle tro alt var bare velstand, tatt begynnelsen av det i betraktning? Sånn er det ikke. Realiteten er for meg ganske rå og smertefull. Og det er så vanskelig å finne ord som dekker, uten at det blir selvmedlidende og patetisk. Jeg er utpeisa og redd. Ambivalensen mellom å jobbe målrettet mot noe, og samtidig være så utkjørt at det meste føles meningsløst, skaper et stort indre press. Det er mange tanker jeg forsøker å tvinge unna. 

Sorgen for eksempel, tar alt for stor plass. Jeg sørger over mulighetene jeg skulle hatt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke kan bestemme mer i mitt eget liv. Jeg savner mestringsfølelse. Jeg er skuffet over alle inngrepene som ikke sto til forventningene, til det kom flere av dem alt for sent. Jeg er drittlei av «sykepakka Silje». Var jeg ikke skapt for noe mer? 

Jeg står i spagaten, med den ene foten i dyp fortvilelse og den andre i et helvetes stort selvbedrag. Med selvbedraget mitt pisker jeg meg videre. Inni meg brøler jeg som på amerikansk krigsfilm at jeg må jage på, tenke positivt, de greiene der … Og jeg repeterer mantraet om at dersom jeg klarer å justere drømmene mine denne gangen også, blir alt bedre. Med bedraget mitt forsøker jeg ikke å bløffe noen andre enn meg selv. Det er min måte å ivareta selvoppholdelsesdriften på. 

Å være skuespiller på heltid, i det amerikanske forsvaret, er et strev. Spesielt de gangene det indre reisverket rakner. Det gjør sviende vondt. Da er det godt å ha noen som tør stille de vanskelige spørsmålene, noen som orker å høre meg nøste i de komplekse flokene. Å høre noen si at sammen greier vi dette også, kan lappe det falne reisverket sammen igjen. 

«Skal du ikke ha en litt mer positiv slutt?». Sten kikket over brillekanten etter at han hadde lest teksten min. Et ganske relevant spørsmål, ikke sant? «Jeg forsøker bare å være ærlig, så jeg synes det kan få stå slik det er», svarte jeg usikkert.

Jeg tror ikke jeg er alene om disse tunge tankene. Og jeg tror ikke mine tålmodige nære og kjære er alene om å måtte lytte til de ulne svarene, heller. I bloggverdenen, spesielt innenfor helse og sykdom, trengs kanskje en motvekt til alle heltene som får det til. Så til alle oss som ikke fikser alt: Grattis! Vi greide en dag til.

 

fullsizeoutput_2d6c

 

Reklamer

11 kommentarer om “Selvbedrag”

  1. ..ord blir fattige..ikke annet å si enn masse-masse lykke til,kjære Silje.
    ..»som din dag er ,skal din styrke være.»…heter det så fint..:)
    stor go`bedringsklæm fra «tante» Evy;)

    Likt av 1 person

  2. Det blir litt klisje nesten uansett hvilken formulering jeg finner.
    Men Silje, du har en fantastisk egenskap i å klare å dele dine oppturer, nedturer, positive tanker, negative tanker mm. Det er ikke enkelt å være så ærlig ovenfor «hele verden», å klare å formidle. Men det klarer du!!
    Det er mere enn bare «syke-Silje».
    Også er du en fighter!!
    Lykke til, sender en klem !

    Likt av 1 person

  3. Silje ❤️ Trist å lese at du e så sliten både mentalt og fysisk. Men du e så mye meir enn sykdom! Du må aldri aldri tenke at du e syke-silje! Eg kjenne deg ikke godt, men eg huske deg godt fra eg va lita.😊 du va alltid den som smilte og stoppa å prata.. du va den som lo høyest og hadde masse fine krølla! Og så va du den eneste som ikke ble sint når du og venninnene dine jogga på holka og eg og bjørn Roger kasta snyballa på dåkker fra grøfta😂
    Det e i sånne her tidspunkt man skille klinten fra hveten.. det e no du kan kjenne på den ekte styrken i deg! Det e tungt, men det gir deg også nåkka helt spesielt.. du kan kun komme sterkere ut at situasjonen og det e kjempepositivt!
    Eg har trua på at du atter en kveld ska være fri fra smerter og se midnattssola i andørjafjellan❤️💫 lykke til!!!😘

    Likt av 1 person

    1. Herremin så fint skrevet, Kristin! ❤️ No blei eg både rørt og veldig glad! Hahahaha ja huska du og han Bjørn Roger ..! 👏👏 Har skikkelig heimlengsel no, har sett på masse bilder fra Ole Henrik og min sin barndom. Eg bli fylt av både lengsel, høytid og stolthet. Glede meg som en unge til å se både Andørja og deg igjen. Slutt forresten aldri å kaste snøballa! 😉 Stor klem ❤️

      Liker

  4. Kjære Silje!

    Du er den råeste dama jeg vet om! Du var det på Blindern og du er det enda mer nå!

    Tusen takk for at du deler så åpent med oss alle. Jeg leser hvert eneste blogginnlegg og blir bare mer og mer imponert over din ekstreme mentale styrke og evne til å stå i det.

    Lykke til med operasjonen, jeg heier på deg! Håper snart ting ordner seg så du får ta kontroll over deg selv og få mer frihet i hverdagen! Husker veldig godt teksten du skrev om håpet på en kur for diabetes… Seigt at noe forskes mye på, annet ikke. Alt etter hva «pengesekken» bestemmer og ønsker.

    Hadde vært koselig å treffes igjen en gang i fremtiden. Du er helt fantastisk!

    Likt av 1 person

    1. Tusen hjertelig takk, Linda! ❤️ Herremin, nå savner jeg Blindern altså! Det var tider ..! (Er taket i bruk fortsatt, mon tro? 😄) Hadde vært veldig koselig å treffe deg ❤️ Stor klem ❤️

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s