Noen perioder har jeg følelsen av å leve i et eget solsystem. Nå har jeg en slik periode. Og jeg er ganske sikkert ikke alene. Det bare føles slik. Facebook og Instagram flommer over av ferieblide fjes, tilfredse uttrykk, spennende opplevelser og sommerlykke. Og for hver «like» jeg hjertelig velmenende trykker på, jo mer fremmed føles hverdagslivet.
Når blir det plass til meg i denne fine verdenen igjen?
Hverdagskreftene strekker noen dager til å presse meg til en kort økt på trening. Eller gå en tur. Ellers ligger jeg for det meste. Magen gjør vondt, jeg sover alt for lite, og jeg er sliten. Jeg har mistet overskuddet til å tenke så positivt som jeg burde, selv om jeg gjør vedlikeholdsarbeid så godt jeg kan. Jeg vet at tankekraften bor der inne i meg et eller annet sted, men jeg har vanskelig for å finne den fram akkurat nå. Jeg vet at jeg kommer til å skamme meg fryktelig over at jeg mistet den, den dagen den er på plass igjen. Jeg vet ikke helt hvordan. Men jeg skal lokke den tilbake.
Nettene blir lange. Frustrert leter jeg etter løsninger på det jeg sliter med: Gastroparese. Mellom oppkast, søvnløs «hvile» og strategigrubling leser jeg på utenlandske diskusjonsfora om temaet. Uten å egentlig bli noe klokere. Kanskje virker det mot sin hensikt; for alle med denne sykdommen er like fortvilte som meg. Hvert bilde jeg ser er en påminnelse av hva jeg har vært gjennom og hva jeg har i vente.
Det vanskeligste er ensomheten. Stillheten. Tålmodigheten som kreves. Det å ha en lidelse uten løsning. At ingen kan si: «Det går over». Jeg skulle gitt hva som helst for at noen kunne holde meg i hånden og si «Det går over». Eller «Gjør sånn og slik, så blir det bra». Det trengte ikke være helt sant, en gang. Bare noen ville si noe.
Hvorfor skriver jeg dette? Skal jeg ikke heller forsøke å være positiv? Jo. Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er mange som sliter med akkurat det samme. Ensomheten rundt det å ha en kronisk, eskalerende eller utmattende sykdom. Jeg vil at dere ikke skal føle dere så alene! For det er nettopp når vi mangler overskudd til å være sammen med andre, når vi føler at vi visner sakte innvendig, når vi er triste for alt det fine vi går glipp av, når vi ikke finner trøst i oss selv, når vi skammer oss av dårlig samvittighet for at vi ikke strekker til, det er da vi trenger å vite at vi ikke er alene.
Til alle dere som gleder dere til dagen er over. Til alle dere som tenker, før dere endelig sovner: «I morgen. I morgen skal alt bli bedre».
siljeantonsen 
Flott skrevet, til tross for et vondt tema. Jeg tror det er mange i denne situasjonen, men det er nok ikke alle som skriver eller prater om denne ensomheten. Fint at noen gjør det 🙂
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, da jeg selv sliter med kronisk sykdom (ikke likt som deg, men mange av de samme tankene svirrer rundt i hodet mitt). Tålmodighet får virkelig en annen betydning når livet kaster slike utfordringer til en.
Jeg velger å tro at det er en mening med det meste – sånn holder jeg motet og motivasjonen oppe 🙂
LikerLikt av 1 person
Tusen takk! Ja, det er såre greier. Du er tøff, som velger å tro at det er en mening i alt! Jeg pleier også tenke sånn, men så blir motet av og til litt for vanskelig å hente fram. Jeg husker en gang, en behandler som sa til meg: «Det er en mening med alt vi går gjennom. En dag vil du kunne bruke det til noe. En dag blir det verdt alt». Det håper jeg hun har rett i 🙂
Og vet du hva? Jeg finner ro og inspirasjon i å lese bloggen din! Du lager så mye vakkert! 🙂 Ønsker deg gode dager – og gleder meg til å lese mer på bloggen din! 🙂
LikerLiker
Tja, det skal sies at jeg også har dager og øyeblikk der alt «kortslutter» for å si det sånn. Men jeg prøver bevisst å hente fram motivasjonen igjen, for jeg vet den ligger et sted å ulmer svakt 🙂
Ja, vi får stole på den behandleren – i hvert fall til det motsatte er bevist 😉 (Og forresten, selv om du har en såkalt «kronisk sykdom», aldri gi opp håpet om at du en vakker dag vil finne en løsning – man vet aldri :))
Så hyggelig at du trives inne på bloggen min, det gleder meg å høre 🙂 I like måte!
God sommer så lenge 🙂
LikerLikt av 1 person
Sårt å lese, skjønner jo (i teorien) hva du mener, litt sånn som «alkiser julaften», om du skjønner hva jeg mener, Silje. Det vonde forsterkes i visse perioder, kontrastene øker…selv om det er viktig å huske på at Facebook vel så mye er «Fakebook» :-). Japan-turen vår var flott, men på Face står det lite om at Ninni var syk i flere dager, feber og forkjølelse, og tenåringen min og jeg hadde våre små krasj, selv om det alltid løste seg. Du får huske på det i flommen av ferieminner; det er nå forholdene ryker, he-he.
Men seriøst…har du tenkt på noe mer enn en blogg? Hva med en selvbiografi? Du har en historie å fortelle, en viktig en. Og du skriver veldig godt.
Klem fra Manglerud 🙂
LikerLikt av 1 person
Så godt at noen tør å sette ord på det mange av oss kjenner på! Den ensomheten og følelsen av å sitte litt fast i sykdommen, er pyton. MEN, som du skriver selv så kommer det bedre dager. Det er tidvis bare litt vanskelig å se det for seg. Stå på, og fortsett og skriv. Du skriver godt.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for oppmuntrende ord! Er så glad for at noen vil lese, det betyr så mye.
LikerLiker
Reisebrevene dine har vært så spennende å lese, Geir! Jeg har virkelig kost meg – og følt at jeg har vært med dere på turen 🙂 Og har virkelig fått lyst til å reise til Japan! Leit å høre om både sykdom og småkrasj, håper alt er i sin skjønneste orden nå.
Ja, sosiale medier er jo glanssiden av det livet vi lever. Jeg selv inkludert, velger jo å legge fram det positive som oppleves i hveragen. Kjipotingene lar vi heller ligge, enten i bakhodet eller i bildebibiloteket. Og egentlig, så forteller jo det at selv om det kan virke overflatisk, så er det også et valg om å fokusere på positive ting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe! Vi viser omverdenen ting vi er glade for! Opplevelser vi gleder oss over, mennesker og dyr vi bryr oss om.
Når jeg skrev at Facebook og Instagram flommer over, så var jeg samtidig litt redd for at det skulle kunne oppfattes som at jeg ikke unner noen de fine opplevelsene sine, eller den flotte sommeren. Og jeg må bare skynde meg å legge til at jeg unner alle det så veldig!
Den store drømmen er vel å kunne bruke dette til noe. Hva som helst, slik at det kan gi litt mening. Både for meg og andre, Setter sånn utrolig stor pris på tilbakemeldingene jeg får. Da føles alt litt mer meningsfullt med en gang. Tusen takk!
Stor klem!
LikerLiker
Alt vel, Silje – reiser vestover tirsdag, til familie i Stavanger, en siste uke før jobben kaller. Var godt å få trent på Elixia i dag; hadde med treningstøy til Japan, og løp 3 x i en park nær hotellet i Tokyo. Etterpå ble det ikke mer trening, men masse gåing da. Tror jeg skal lage en blogg om reisen; har masse tips til den som ønsker å ta turen, tips jeg gjerne skulle hatt selv før jeg dro. Og så hundrevis av bilder da, som alltid :-). Blir du i Oslo i sommer? Uansett, håper tingene går litt lettere fremover…vi snakkes og kanskje en kaffe snart :-).
LikerLikt av 1 person
Ja gjør det! Del med oss! Det har så absolutt gitt mersmak, det du har lagt ut på FB. Du verden så innholdsrikt! Og så skriver du så sykt morsomt 🙂 Og de høyteknologiske vidundertoalettene… Ler høyt..! 😀
Ja, jeg tror jeg bare blir værende her. Men skulle formen snu seg, så skal det ikke skorte på å være impulsiv 🙂
Håper du får fin tur til Stavanger! Kos deg masse! Og JA! Skrik ut om du er kaffe/Pepsi Max-tørst! 🙂 Klem 🙂
LikerLiker
Gi deg selv litt slakk. Du er så flink til å titte utenfor boksen, leite etter nye svar, finne nye former for mening. Denne fine bloggen, for eksempel :). Er kroniker sjøl, om enn med andre utfordringer, og jeg har bare bestemt meg for å tillate noen triste dager. De er jo der, med hele følelsesregistret som hører med. Det er lov å være lei for det man ikke får til lenger, bare hold fast i at din egen positive tenkning kommer tilbake om en liten stund. Helt sikker på at du finner den igjen! Ønsker deg en så God Sommer som mulig.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk, Mona! Ja, du har så rett. Denne uka har jeg forsøkt å nettopp gjøre som du sier: Slakke istedenfor å få panikk. Rett og slett tillate kroppen å følge sine egne, rare regler. Det er en tålmodighetsprøve. Og så er jeg så redd for å miste den positive evnen. For den må jobbes med hele tiden. Men tror kanskje den er lettere å bevare dersom man ikke blir sint på seg selv. Eller har så dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Tusen takk for så fine ord! Håper du har gode dager, og at du får nyte sommeren! Stor klem
LikerLiker
Trengte å lese dette på nytt nå, selv om innlegget er aldri så gammelt. Takk, Silje, for ordene dine.
LikerLikt av 1 person
Sender deg en ekstra stor klem! ❤️❤️❤️
LikerLikt av 1 person
Tusen takk, du fine menneske ❤️ Stor klem tilbake❣
LikerLiker